Åpenbaringsboken ble skrevet av apostelen Johannes, trolig rundt år 95-96 etter at han var blitt forvist til øya Patmos av de romerske myndighetene. Dokumentet er skrevet som et brev, men inneholder mange endetidsbilder og apokalyptiske (endetids-) hendelser som vi kjenner igjen fra andre bøker, særlig Daniels bok. Åpenbaringsboken starter med spesifikke budskap til sju menigheter som holdt til i den provinsen som ble kalt «Asia» den gang – vest i dagens Tyrkia. Det er interessant å se hvilke temaer Jesus tar opp med disse menighetene; trofasthet under forfølgelse, det å bevare hjertet rent og det å ta et oppgjør med interne utglidninger og falsk lære.
Etter dette kommer det en beskrivelse av et voldsomt kosmisk drama som går i flere faser, og der Guds tjenere kjemper mot sin fiende, Satan, som opptrer i ulike skikkelser. Det ender til slutt med full seier for Guds rike og Lammet, Satans endelige utslettelse og Det nye Jerusalems ankomst.
Kjernen i budskapet synes å være at kampen mot fienden vil være både voldsom, blodig og stygg, men at Gud har overordnet kontroll på verdenshistorien, og at enhver som står lojal og trofast gjennom motgang og fristelser vil få være med i den endelige triumfen for Guds rike, og arve et evig liv. Det er altså et budskap om kamp, håp og endelig seier.
Mange har forsøkt å tolke bildebruken inn i sin egen samtid, og noen har spekulert i datoer og årstall for de ulike hendelsene. Noen har for eksempel utpekt hvem «Dyret» eller «Antikrist» er konkret, og utviklet «bevis» for hvorfor visse personer eller organisasjoner passer til beskrivelsen. Men dette er ikke i tråd med sunn, bibelsk undervisning.
Poenget med Åpenbaringsboken er å forsikre oss om at Gud er herre over historien, og at vi kan stole på at han vet hva han gjør. Vi er ikke ment å skremme hverandre med spekulative konspirasjonsteorier (se Jesaja 8:12), og heller ikke spekulative tidfestinger av når ting skal skje (se Mrk 13:31-32, Apg 1:7). Vi er heller ikke ment å skulle redusere «Antikrist» til en bestemt person eller organisasjon, for den ånd som står imot Kristus finner vi over alt (se 1.Joh 4:3). Poenget er at på tross av de åndskrefter som står imot Kristus, så vil ingen makt kunne hindre Guds rike eller stanse Guds menighet (se Mat 16:18). De som er i Kristus tilhører den allmektige Gud som styrer historien, den Frelseren som brøt syndens og dødens makt, og den Herre som ga oss troen som seirer over verden. Fordi han har fått all makt i himmel og på jord, så har vi god grunn til å ta fatt på misjonsoppdraget med liv og lyst, og gjøre alle folkeslag til disipler av Jesus (Mat 28:18-20).
Lesespørsmål:
Hvordan ble Åpenbaringsboken til – til hvem ble den skrevet, og hvorfor?
Hvordan presenterte Jesus seg selv?
Hvordan presenterte Johannes seg selv, og hva hadde han fått beskjed om å gjøre?
Hva var bra og hva var mindre bra med menigheten i Efesos?
Hva var budskapet til menigheten i Smyrna?
Hvilken advarsel fikk menigheten i Pergamon?
Hva sa Jesus at han ville gjøre i Tyatira?
Hva var budskapet til menigheten i Sardes?
Hva kom til å skje i Filadelfia-menigheten?
Hva var situasjonen i menigheten i Laodikea?
Johannes ble ledet gjennom en dør i himmelen, og han så noen sitte på en trone omgitt av eldste. Hva var det disse eldste gjorde og sa?
Hva var det med bokrullen i Guds høyre hånd?
Hva foregikk omkring Lammet?
Hva skjedde da Lammet brøt seglene?
Hvorfor ga spesial-engelen beskjed til englene med de fire vindene om å vente?
Plutselig ble det stille en halvtime i himmelen. Hva skjedde?
Sju engler blåste i basuner; hva skjedde?
Hva var de tre ødeleggerne?
Hva skjedde med de to vitnene?
Hva skjedde med kvinnen og dragen?
Dragen gikk sammen med et dyr som kom opp fra havet og ett som oppsto fra landjorda, og det ble laget en statue. Hva skjedde?
Hva skjedde på Sion-fjellet etter dette?
Tre engler fløy over himmelen med ulike budskap – hva var det de erklærte?
Hvem var mannen med en krone av gull på hodet og en skarp sigd i hånden, og hva gjorde han?
Guds vrede ble tømt ut over jorden – hvordan?
Hva skjedde med den Prostituerte og Babylon?
Et rop fra himmelen kunngjorde at Lammets brud var klar. Hvordan var hun kledt?
Hvem satt på den hvite hesten, og hva gjorde han?
Hva skjedde i den første oppstandelsen?
Hva skjedde i den endelige dommen?
Hvordan var det Nye Jerusalem?
Hva var engelens siste instruksjoner til Johannes?
Forfatteren av Hebreerbrevet er ikke identifisert, men det er klart at vedkommende var svært godt kjent med jødenes skrifter, historie og tradisjoner. Teksten fremstår egentlig ikke som et brev, men mer som en preken. Leserne må antagelig ha vært gresk-talende jøder som har kommet til tro på Jesus som Messias, og som kanskje bodde i Italia (13:24). To gode kandidater til forfatterskapet er Paulus og Apollos, som begge var mestere i å bevise fra skriftene at Jesus var Messias (se Apg 9:22, 18:28). En tredje kandidat kan være Barnabas. Brevet er skrevet på utmerket gresk. Dateringen er ukjent, men man antar at det er skrevet i perioden år 60-70 mens Nero var keiser. Timoteus er f.eks. nevnt (13.23), mens ødeleggelsen av Jerusalem er ikke nevnt (år 70). Paulus og Peter ble henrettet av Nero i Roma rundt år 65.
Budskapet i brevet er at både pakten med Abraham (rettferdiggjørelse ved tro), og loven som senere ble gitt under Moses (Tabernaklet, prestetjenesten, gudstjenesten og ofringene, lovene, osv.) pekte frem mot Kristus og fikk sin endelige oppfyllelse i ham. Ordningene under Moses var som et skyggebilde, en slags miniatyrmodell som skulle gi en forestilling av hvordan den egentlige helligdommen i himmelen fungerte (se 8:5 og 10:1, og Kol 2:17).
Pakten med Abraham var basert på tillit, ikke på lovbud, noe som fortsatt gjelder i Kristus. Moseloven kom som et pakts-tillegg som skulle gjelde frem til Kristus (se Gal.3:17-26 og Rom 4:13-16). Loven fungerte for det første som en slags tilsynsfører eller pedagog som skulle lede folket frem til Kristus (se Gal 3:24), og for det andre som et diagnoseinstrument som skulle påvise den åndelige sykdommen som synd faktisk er (se Rom 3:20, 7:7-13). Selve medisinen mot sykdommen kom først med Kristus; bare han kan sette mennesker fri fra syndens gift og makt. (Jesus brukte selv dødelig slangegift som illustrasjon på virkningen av synd, se f.eks. Joh. 3:14-16 og 4.Mos 21:7-9). Bare Gud kan hjelpe oss til å leve rent og skyldfritt, og han har bare én måte å hjelpe oss på – ved å ta imot Jesus Kristus som vår forsoning, og følge ham som Herre i alle ting. (De som er lydig mot Jesus får også den Hellige Ånd som en hjelper og talsmann, se Apg 5:32, Joh 16:7-8).
Loven inneholdt flere typer regler; noen regler gjaldt kriminalitet, noe gjaldt hygiene, noe gjaldt gudstjeneste og noe gjaldt soning av skyld overfor Gud. Hebreerbrevet viser flere eksempler på hvordan spesielt ordningene for gudstjenesten og ofringene oppfylles i Kristus. Men også andre ordninger og historiske hendelser peker på Jesus – som for eksempel da Abraham bar fram tienden til Melkisedek (se kap.7). Hebreerbrevet har altså mange pekere til Jesus fra jødisk lov og historie, og det minner om det Jesus sa: «De [Skriftene] vitner om meg!» (Joh 5:39, Luk 24:27).
Hebreerbrevet er svært tydelig på at Jesus er Guds sønn, at han er ett med Gud både i representasjon og i substans – Jesus kalles altså ikke bare «Guds sønn», men han er Gud sammen med Far og Den hellige ånd. Han er Gud som ble menneske og tok bolig iblant oss (Joh 1:14). Han er den alle ting ble skapt ved og gjennom, og som vil arve alle ting. Han er Kongen som kom som en tjener, oppfylte sin tjeneste som Messias, muliggjorde et amnesti for alle mennesker gjennom å sone straffen for synd selv, og ble reist opp av Far til å være Herre over alle mennesker for alltid. Alt dreier seg om Kristus; alt skal samles i ham, til ham og under hans herredømme.
Historien har vist at mange falske lærere har forsøkt å undergrave det faktum at Jesus var både Gud og menneske da han gikk på jorda – enten ved å redusere det menneskelige eller det guddommelige. Her er Hebreerbrevet til god hjelp for oss. Undervisningen stemmer godt overens med evangeliene, Jesu handlinger og det Jesus sa om seg selv. Vi har også det fantastiske troskapittelet, kapittel 11.
Lesespørsmål:
Hvorfor er Sønnen større enn englene?
Hva er englenes oppgave ifølge Hebreerbrevet?
Hva er menneskets oppgave; hvorfor skapte Gud mennesket?
Hvorfor måtte Jesus bli et menneske?
På hvilken måte er Jesus større enn Moses?
Hva kan vi lære av Israels vandring i ørkenen?
Hva er Guds hvile? Hvem kan komme inn i denne hvilen?
På hvilken måte var Jesus kvalifisert og utpekt til å være øversteprest?
Etter hvilken ordning er Jesus øversteprest for oss (han var fra Juda og ikke Levi stamme)?
Hva er kjennetegnene på åndelig modenhet?
Hvilke tema nevnes som grunnleggende i undervisningen om Kristus?
På hvilken måte kan de troende bli sterke i håpet, og unngå åndelig latskap?
Hvem bør de etterligne for å arve det Gud har lovt?
Hvordan forsikret Gud Abraham at han ville arve det som var lovet?
Hva betyr navnet Melkisedek?
Hvilke likheter er det mellom Melkisedek og Jesus?
Hvor er det virkelige Tabernakelet, og hvem tjener som øversteprest der?
Hvordan kan vi vite at tabernakelet Moses bygde bare var et forbilde på det som skulle komme?
Hvorfor snakket Gud om en ny pakt, og hvordan skal den være?
Hva var hensikten med å dele helligdommen inn i to rom, Det hellige og Det aller helligste?
Hva var sammenhengen mellom dyreofringer i den gamle pakt og Jesu offer i den nye pakt?
Hvorfor ble forandringen fra den gamle til den nye pakt sammenlignet med et testamente?
Loven ble kalt «en skygge» av det gode som skulle komme. Hva var dette gode?
Hva urettet Jesus som de gamle ofringene aldri kunne utrette?
Hva har skjedd med adgangen til Det aller helligste?
Brevet har flere advarsler og oppmuntringer. Nevn noen av dem.
Hva er tro ifølge dette brevet?
Nevn noen av menneskene som er listet opp som troshelter.
Vi har mange vitner til vårt eget kristne livsløp. Hva blir vi oppfordret til?
To fjell symboliserte de to paktene. Hva ble sagt om dem?
Fjorten oppfordringer ble gitt i det siste kapitlet, nevn noen av dem.
Hvilke to ting ber forfatteren særlig om for dem som leser brevet?
Paulus skrev til Titus i årene 62-64 mens han var i Roma, omtrent på samme tid som han skrev det første brevet til Timoteus. Titus var en nær medarbeider til Paulus (se 2.Kor 8:16-17 og 23). I brevet minnet Paulus ham på de instruksjonene han hadde gitt ham før de skilte lag; Titus skulle ta seg av tilsynet med menighetene på Kreta. Kanskje var dette brevet også ment som en nødvendig autorisasjon som beviste at Titus hadde myndighet fra Paulus til å ta styringen? Men, når var Paulus på Kreta? Apostlenes gjerninger forteller oss ingen ting om en misjonsreise dit. Den eneste gangen vi leser at Paulus var på Kreta var under et kort “bakkeopphold” nær Lasea (Apg 27:8) mens han var underveis til Roma som fange. Han hadde neppe noen mulighet til å starte en menighet da. Sannsynligvis dro Paulus til Kreta etter at han ble løslatt fra husarrest i Roma rundt år 62, og flere av hans medarbeidere var med på denne misjonsreisen, blant andre Titus. En del av oppgavene Titus fikk da Paulus reiste videre var å innsette eldste og diakoner, og å opprette god orden i menighetene. De nye menighetene på øya hadde stort behov for å lære hvordan det nye kristne livet skulle leves, for gamle uvaner preget fortsatt folk der. De hadde dessuten problemer med falsk undervisning om at omskjærelse var nødvendig for frelse. Påstandene om at jødiske lovbud måtte holdes og at slektsforhold var veldig viktige skapte uro. Titus fikk beskjed om å advare de som drev med slikt prat, og hvis de nektet å høre skulle han ikke ha mer med dem å gjøre. Paulus fikk en relativt kort periode i frihet. Kanskje bare et drøyt år etter brevet til Titus ble skrevet ble han arrestert av romerne igjen, og denne gang fikk han dødsdom.
Lesespørsmål til Titus:
Hva ble Paulus sendt for å gjøre, ifølge dette brevet?
Hva var Paulus sin instruks til Timoteus?
Hvem kunne ha en eldste-funksjon?
Paulus skrev om eldre menn og kvinner, om yngre menn og slaver. Hva sa han?
Hvilken holdning skulle de ha til myndighetene?
Paulus advarte mot å sløse med tida. Hva mente han?
Hvordan skulle de takle mennesker som skapte splittelse blant dem?
Introduksjon til Filemon:
Paulus skrev et personlig brev til Filemon mens han var i husarrest i Roma rundt år 60-62. Filemon må ha vært en velstående mann, og han tilhørte menigheten i Kolossæ. Han kan ha vært en av de mange som tok imot evangeliet etter å ha hørt Paulus undervise i Efesos ti år tidligere. Paulus underviste daglig i over to år i Efesos, og mange tilreisende kom for å høre ham. I brevet kommer det frem at Filemon hadde en slave, Onesimus, som hadde flyktet fra ham og søkt lykken i Roma. Utrolig nok hadde den rømte slaven truffet på Paulus, som var en god venn av den samme Filemon. Ved å høre Paulus forklare evangeliet kom han til tro, og han tok imot Jesus som sin nye Herre. Onesimus ble til stor hjelp og glede for Paulus i fangenskapet. Det er tydelig at Paulus var blitt glad i ham, og gjerne ville beholde ham der. Både Paulus og Onesimus valgte imidlertid gjøre det de trodde var rett i situasjonen, og det var at Onesimus reiste tilbake til Filemon for å gjøre opp for seg. Paulus sendte med ham et brev der han ba Filemon tilgi Onesimus, og ta imot ham som en bror. Det er et vakkert brev som forteller oss mye om Paulus som person.
Lesespørsmål til Filemon:
Hvem skrev Paulus dette brevet til, og hvorfor?
Hvorfor ville ikke Paulus beholde Onesimus sammen med seg, selv om han trengte ham?
Introduksjon til Judas:
Judas og Jakob var brødre, og Jesu halvbrødre. Judas ble også en viktig kristen leder, men vi vet ellers ikke mye om ham. Han skrev antagelig sitt brev i årene 62-63, som var ment spesielt for jødiske kristne. Han tok opp problemet med falsk undervisning basert på påståtte drømmer. Disse «lærerne» nektet å underordne seg andres autoritet, og forurenset sine liv med synd, skrev han. Bildebruken og spissformuleringene minner om profetenes advarsler i GT, og også visjonene Daniel og Åpenbaringsboken. Apostelen Peter bruker lignende advarsler i sitt andre brev. Både Paulus, Peter, Jakob, Johannes og nå Judas understreker i sine brev hvor viktig det er å stå imot det stadige presset om å tro på et annet evangelium, eller å la falsk undervisning undergrave sannheten som er gitt oss. Advarslene er like aktuelle i dag.
Lesespørsmål til Judas:
Hvem var Judas?
Hvorfor skrev han dette brevet?
Judas nevnte tre eksempler på hvordan Gud straffer synd. Hvilke eksempler?
Hva var det med Kain, Bileam og Korah?
Judas brukte seks forskjellige eksempler på hvordan forførere opererer i menighetene. Hva sa han om dette?
Judas minnet dem på hva Jesus sa om dette problemet. Hva var det?
Rundt år 49-50 reiste Paulus, Silas og Timoteus fra Filippi i datidens Makedonia og rundt 15 mil sørover til Tessaloniki for å forkynne evangeliet der. Makedonia var en romersk provins, og Tessaloniki var provinshovedstad. Byen hadde mer enn 100.000 innbyggere, var et viktig senter for handel, utdanning, kultur og religion, og mange jøder bodde der også.
Tre sabbater på rad forkynte de i en synagoge i byen, men så måtte så trekke seg unna fordi det ble voldelig motstand (Apg 17:9-10). Synagogeforstanderen Jason, som var vert for Paulus, ble angrepet av en mobb. De trakk ham og noen andre med seg til byens myndigheter og anklaget dem for å ha organisert en sammensvergelse mot keiseren, noe som var rent oppspinn, men de fikk ikke gå før de hadde betalt en stor kausjon. Paulus hadde da reist fra byen, men sendte senere Timoteus for å se hvordan det gikk med dem.
Da Timoteus kom tilbake med gode rapporter om hvordan menigheten i Tessaloniki hadde holdt seg trofast til Jesus på tross av motgang og forfølgelse, skrev Paulus sitt første brev til dem (3:6-10). Dette skjedde rundt år 51. I brevet uttrykte stor glede over deres tro og kjærlighet, og oppmuntret dem til å fortsatt holde fast på Kristus, leve rettskaffent, rent og hellig for Gud. Paulus tok blant annet opp spørsmålet om Jesu gjenkomst og oppstandelsen. Alle var overbeviste om at Jesus ville komme tilbake i deres levetid, og det vakte bekymring at flere av de kristne nå var døde uten at det hadde skjedd. Paulus forklarte saken, og forsikret om at både levende og døde ville møte Jesus når han kom igjen som verdens Konge.
Også i det andre brevet tok han opp denne saken, og forklarte mer om Guds dom og de siste tider. Han instruerte dem dessuten om ikke å godta latskap og snylting hos noen i menigheten. Det var en kjent sak at kristne var svært generøse, men Paulus ønsket ikke at menigheten skulle la seg utnytte på grunn av dette. Det er forskjell på å være gavmild og å være dumsnill.
Test deg selv:
Hva var det Paulus tenkte om tessalonikerne når han bad for dem?
Hvordan visste han at Gud elsket dem?
På hvilken måte var de et godt eksempel for andre troende i Hellas?
Hvordan kunne de kristne der vite hva som var Paulus’ sanne motiver når han forkynte for dem?
Hvordan kunne de se at Paulus, Silas og Timoteus virkelig elsket dem?
Paulus sa at motstandere hans egentlig var alles fiender. På hvilken måte?
Hva ville bli Paulus’ belønning når Jesus kommer tilbake i herlighet?
Hvorfor sendte Paulus Timoteus til dem?
Hva rapporterte Timoteus da han kom tilbake?
Hva formante og oppmuntret Paulus dem til å gjøre mer enn noe annet?
Hva sa Paulus om de troende som allerede var døde?
Hvorfor skulle de være nøkterne og på vakt?
Hva sa han om lederne i menigheten?
Hva var siste påminning til dem i det siste brevet?
Ressurser til tessalonikerbrevene:
Video (engelsk): The Bible Project: 1 Thessalonians
Video (engelsk): The Bible Project: 2 Thessalonians
Begge brevene Paulus skrev til Timoteus (av de vi vet om) ble skrevet i årene 62-64 som personlige instruksjoner om hva Timoteus skulle gjøre som tilsynsmann i Efesos. Menigheten i Efesos var under press fra feilaktig undervisning påvirket av både fra jødisk og gresk tenkning. Det handlet om slektstavler, myter og spekulative påstander som tok oppmerksomheten bort fra det viktigste. Noen hevdet for eksempel at oppstandelsen av de troende allerede hadde skjedd (2.Tim 2:18). Folk ble forvirret og urolig over påstandene. Paulus ville forsikre seg om at Timoteus tok lederskap i situasjonen, og ikke lot ting gå helt over styr (1.Tim 1:3-5). Når det gjaldt håpet om løslatelse var Paulus optimistisk i sitt første brev, og han kom faktisk senere til Efesos for å hjelpe menigheten på rett spor. Han må da ha blitt løslatt fra husarresten i Roma (etter kapittel 28 i Apg.), og fikk deretter reise fritt en periode på 1-2 år før han ble arrestert igjen. I det andre brevet til Timoteus (skrevet i år 64) refererte han nemlig til dette besøket i Efesos, og nevnte blant annet Hymeneos, Filetos og Aleksander som steile motstandere (2.Tim 2:17-18 og 4:14-15). I dette andre brevet var han ikke lenger optimistisk til løslatelse, og ventet tvert om på dødsdommen (2.Tim 4:6). Kanskje hadde kobbersmeden Alexander i Efesos noe å gjøre med den saken – det kan nesten virke slik (2.Tim 4:14). Mange av Paulus’ medarbeidere hadde dessuten forlatt ham på dette tidspunktet (Tim 1:15, 4:9-11). Kanskje var de flau over at Paulus var så omstridt, og alltid syntes å provosere folk og skape uro dit han kom; nå satt han jo i fengsel igjen? Han hadde imidlertid ikke gjort annet enn å forkynne evangeliet (2.Tim 1:11-12). Paulus ble henrettet i Roma rundt år 64-65 etter å ha fullført sin tjeneste som hedningfolkenes viktigste apostel.
Lesespørsmål:
Paulus starter med samme hilsning i begge brevene til Timoteus. Hvordan lød den?
Hva instruerte Paulus Timoteus til å gjøre?
Hva var hensikten med å gi denne instruksen?
Hva var hensikten med Guds lov og hvem ble den myntet på ifølge Paulus?
Paulus henviser til sin egen opplevelse med Guds kjærlighet og nåde. Hva var poenget?
Hva sa Paulus om Hymeneos og Aleksander?
Hva oppfordret Paulus først av alt Timoteus til å gjøre?
Hva instruerte Paulus mennene og kvinnene å gjøre når de kom sammen for å tilbe Gud?
Hva sa Paulus om de eldste i menigheten?
Hva sa han om diakonene?
Hva sa Paulus om de siste tider?
Han skrev til Timoteus «øv deg selv»; hva var det Timoteus skulle øve på?
Hva oppfordret han Timoteus til å fokusere på?
Hva sa Paulus om å hjelpe enkene i menigheten?
Hvordan skulle anklager på en eldste håndteres?
Noen opponerte mot undervisningen hans. Hvordan skulle Timoteus takle det?
Noen var opptatt av å bli rike, hva sa Paulus om det?
Hva sa Paulus om den troen Timoteus hadde vist?
Hva kjennetegnet den Ånd som Gud gir?
Paulus nevnte soldater, idrettsutøvere og bønder – hva var poenget?
Hva skulle Timoteus flykte ifra?
Hvordan skulle han håndtere vanskelige folk?
Hva ville bli vanskelig i de siste tider?
Hva sa Paulus og Skriftene?
Hva oppfordret Paulus Timoteus å gjøre til slutt i det andre brevet?
Kolosserbrevet ble skrevet av Paulus om lag samtidig som Efeserbrevet og Filipperbrevet. Dette skjedde rundt år 62 mens Paulus satt i varetekt i Roma og ventet på at ankesaken hans skulle komme opp i retten. Kolossai (el. Kolossæ) var en håndverks- og handelsby i området Frygia (i dagens Tyrkia) som Paulus hadde reist gjennom både på sin andre og tredje misjonsreise (se Apg.16:6, 18:23). Brevet gir inntrykk av at Paulus kanskje selv ikke hadde vært i Kolossai da han skrev brevet (se 1:7-9, 2:1). Menigheten kan ha blitt til gjennom Epafras, en medarbeider av Paulus. Epafras hadde kommet til tro på Jesus da han hørte Paulus’ undervisning i Efesos mens han var der i årene 52-55 (se 1:7 og Apg.19:10). Da han kom tilbake til hjembyen Kolossai forkynte han evangeliet der, og startet en menighet. Han fulgte senere Paulus på reiser (4:12). Andre kjente var også fra Kollosai – blant annet var Filemon og Onesimos fra denne byen. (se 4:9 og brevet til Filemon).
Menigheten i Kolossai hadde kommet under angrep fra tilreisende forkynnere som forvirret folk med en falsk lære (legg særlig merke til kap. 2) I Kolosserbrevet gjør Paulus det klart at Jesus Kristus er Herre over alt, eier av alt, han er det endelige mål for alle ting, og han er eneste vei til forsoning med Gud. Den som har tatt imot Jesus er forenet med ham i liv, lidelse, død og oppstandelse, og lever kun for ham, i et nytt liv i Ånden. Paulus advarte dem mot å la seg undertrykke av menneskelige bud og lærdommer, og oppmuntret dem til å stå faste, sterke og tydelige (se 1:23, 2:8, 2:16-23). Ellers er brevet fullt av oppmuntring.
Ifølge Paulus var det faktisk bare tre jødekristne som samarbeidet med ham på denne tiden: Aristarkus, Markus (som Paulus tidligere hadde dimittert, se Apg.15:38) og Jesus Justus. Disse tre var en stor oppmuntring for ham. Kolosserbrevet hjelper oss til å se hvor stor Jesus er, og hvor fantastisk det er at vi kan tilhøre ham uansett hvilken bakgrunn vi har.
Test deg selv:
Hva var det Paulus og Timoteus hadde hørt om menigheten i Kolossai?
Hva var det de ba til Gud om?
Hva skrev han om Kristus?
Hvorfor gledet Paulus seg midt i lidelsen?
Hvorfor arbeidet Paulus så hardt?
Hva ønsket Paulus for menighetene i Kolossai og Laodikea?
Hva var Guds mysterium, ifølge Paulus?
Hva sa han om dåpen?
På hvilken måte var korsfestelsen en triumf?
Paulus advarte dem mot å bli slaver av andres menneskelige regler. Hva sa han om det?
På hvilken måte skulle de leve, ifølge Paulus?
Paulus henvendte seg til ulike grupper i menigheten – hvem var de, og hva var budskapene til dem?
Hva var det siste Paulus nevnte i brevet før han avsluttet med hilsningene?
Bakgrunnen for brevet var at Epafroditus[1] var kommet fra Filippi til Roma i år 61-62. Han hadde med seg en pengegave fra menigheten for å støtte Paulus med det han trengte. Paulus hadde startet menigheten i Filippi rundt år 50, altså om lag 12 år tidligere. Paulus satt nå i arrest i Roma og ventet på at rettssaken hans skulle komme opp. Etter at Epafroditus kom fram ble han alvorlig syk, og var nær døden. Heldigvis ble han frisk igjen, men ryktet om sykdommen var nådd Filippi. Paulus ville derfor sende ham tilbake til menigheten igjen (se 4:15-19 og 2:5-30).
Paulus hadde et spesielt nært forhold til menigheten i Filippi, noe som kommer fram i måten han skriver til dem på (se 1:3-8 og 4:1). Teksten viser klart at den tidligere brutale Paulus var blitt en forandret mann.
Filippi var en viktig romersk koloni i datidens Makedonia. I dag ligger byen nord i Hellas, ikke langt fra kysten av Egeerhavet. Paulus var blitt ledet av Gud til Filippi gjennom et syn mens han var i Troas (i dagens Tyrkia). Han drømte om en makedoner som ropte «kom over til Makedonia og hjelp oss!» (se Apg. 16:9). Paulus og hans team dro dermed til Filippi, og kom med det til Europa for første gang.
Lukas ble med Paulus videre på reisen fra dette tidspunktet.[2]
Vanligvis startet Paulus med å oppsøke synagogen på stedet de kom til. Denne gang gjorde han ikke det, så trolig var det ingen synagoge der. De gikk utenfor byen til en elv i nærheten som de mente var et bønnested. Der traff de en gruppe kvinner som de satte seg ned og snakket med.
En av disse kvinnene var Lydia, en forretningskvinne fra Tyatira, som allerede trodde på jødenes Gud. Hun lyttet til Paulus’ undervisning, og kom til tro (Apg. 16:14).[3]
Etter dette gikk Paulus og de andre til bønnestedet daglig for å samtale og undervise. Paulus og Silas ble etter hvert etterfulgt av en slavekvinne som ropte og skrek at disse mennene viste folk veien til frelse. Det gjentok seg i flere dager. Påstanden var jo for så vidt korrekt, men Paulus satte ikke særlig pris på reklamen.
Til slutt ble Paulus sint og kastet ut spådomsånden hennes. Da ble eierne hennes rasende, og Paulus og Silas ble trukket for retten. Romerne hadde et rettskontor midt i sentrum, og dommere var til stede for å dømme saker fortløpende. Rettsbetjenter ordnet køen, og effektuerte nødvendige papirer og prosedyrer. [4] Folkemengden deltok i anklagene mot dem, og kom med usaklige beskyldninger. Dommerne lot seg presse av mengden, og Paulus og Silas ble dømt til slag med kjepper og til fengsling. Etter mange slag ble de plassert innerst i fangehullet med føttene i jern. Paulus og Silas fikk aldri sjansen til å forklare eller forsvare seg. Paulus omtalte senere episoden som «skammelig behandling» (se 1.Tess 2:2). Inne i fangehullet begynte å de to mennene å be og synge lovsanger til Gud.
Så skjedde det et utrolig mirakel – et jordskjelv ristet løs både dører og lenker, og alle fangene kunne ha spasert ut. Paulus og Silas holdt seg imidlertid i ro, og fangevokteren tok imot evangeliet sammen med hele sin familie.
Etterpå spaserte de to mennene tilbake inn i fengselscellen for å vente på myndighetenes avgjørelse! Dagen etter oppdaget dommerne i Filippi at Paulus og Silas var romerske borgere, og de ble nervøse for å komme i trøbbel med overordnede myndigheter etter åpenbart å ha krenket deres romerske rettigheter. Paulus nektet å forlate fengselet før dommerne hadde innfunnet seg og bedt om unnskyldning – noe de også gjorde!
De dro da til Lydias hus for å møte menigheten før de forlot Filippi og reiste videre langs den romerske, brolagte hovedveien Via Egnatia om lag 15 mil i retning Tessalonika.[5]
Paulus holdt kontakten med menigheten i Filippi, og 12-13 år senere (år 62), da han var fange i Roma, skrev han dette brevet som vi kjenner som Filipperbrevet.
[1] Navnet Epafroditus betyr «viet til Afrodite», altså en gresk-romersk avgud. Dette sier noe om hvor lite de la vekt på betydningen av navn, også den gang. Overført til norske forhold kan man altså hete både Tor, Odin og Frøy, og samtidig være en helhjertet kristen.
[2] Lukas slår følge: I versene 8-10 skjer det et skifte i skrivemåten fra «de» til «vi», noe som viser at forfatteren selv, Lukas, slår følge med dem fra Troas. Lukas blir så ved Paulus sin side i resten av Apostlenes gjerninger. Lukas var lege, og tok seg sannsynligvis av Paulus som hadde en sykdom på dette tidspunktet før han kom til Troas (se Gal.4:13-15). Ut fra det han skriver til galaterne kan det tyde på at han hadde problemer med øynene. Lukas ble en trofast følgesvenn av Paulus gjennom resten av hans tjeneste, i rundt 18 år (se 2. Tim 4:11).
[3] Lydia var innflytter, og kom egentlig fra byen Tyatira og den provinsen som hadde samme navn som henne, Lydia. (Dette var en del av det området i Lilleasia hvor Den hellige ånd akkurat hadde hindret dem i å arbeide. Senere ble det etablert en menighet i Tyatira, en av de sju menighetene i Asia som senere ble omtalt i Åpenbaringsboken, se 2:18. Lydia kan ha bidratt til å starte menigheten der.) Lydia og familien tok imot evangeliet, og misjonærene ble boende som gjester hos henne så lenge de var i Filippi.
[4] Romerske byer hadde forhørsdommere («strataygos») som hadde myndighet til å ordensforstyrrelser direkte. De hadde assistenter som bar på bunter av kjepper som kunne brukes til fysisk avstraffelse. I dette tilfellet krenket de Paulus’ romerske borgerrett ved å dømme på ensidige anklager uten noen høring. Dette var et overtramp som kunne laget problemer for dem, men Paulus godtok unnskyldningen deres (16:39).
[5] Veien var en del av et 725 kilometer langt romersk veisystem som utgjorde hovedfartsåren mellom Roma og provinsene i øst. Veiene var allerede et par hundre år gamle da Paulus og følget hans gikk der. Veien var antagelig sterkt trafikkert, med mange skysstasjoner og overnattingssteder underveis. Den romerske statsmannen Marcus Cicero (levde årene 106-43 f.Kr.) skrev i sitt «Brev 69» om hvordan han hadde utsatt en reise for å unngå rushtrafikken på denne veien!
Lesespørsmål:
Hva var det Paulus ba for dem om?
Hvordan kunne de gjøre Paulus virkelig glad?
Hva sa Paulus og Timoteus og Epafroditus?
Hva var det Paulus stadig minnet dem om til deres eget beste?
Paul hadde forandret syn på hva som var viktig i livet – hva sa han om det?
Paulus forklarte at han fokuserte på en eneste ting, hva var det?
Hva burde de konsentrere tankene om, ifølge Paulus?
Efeserbrevet ble skrevet av Paulus i år 62, altså rundt 14 år etter brevet til Galaterne. På denne tiden satt Paulus fortsatt i husarrest i Roma (Apg. 28, Ef. 3:1). Efesos var en stor og viktig handelsby, hovedstad i den romerske provinsen kalt Asia, og en kulturell smeltedigel med en lokal befolkning som var blandet opp med mange ulike innvandringsgrupper. Disse hadde med seg sine skikker, levemåter og trossystemer. Selv om det var religiøs frihet var alt under streng kontroll av romerske myndigheter, støttet av en suveren militærmakt. Uro, opprør og lovløshet ble straffet hardt. Paulus oppholdt seg i byen i over to år i perioden fra år 52 til 55. Først hadde han undervist i synagogen i tre måneder, og deretter i Tyrannus’ skole i to år (Apg. 8:9-10). Mange som kom tilreisende til byen hadde hørt Paulus’ undervisning. Uvanlige under hadde skjedd gjennom ham, og mange var blitt nysgjerrige. En bølge av vekkelse gikk etter hvert gjennom byen; mange vendte om fra magi og spådomskunster for å ta imot Jesus som frelser og Herre. Nyomvendte kristne brant offentlig magi-bøker verdt mange millioner av kroner som respons på Guds kall (Apg. 19:19). Paulus’ tjeneste bestod i forkynnelse og undervisning, samtaler, veiledning og forbønn for sykdom. Menigheten i Efesos vokste kraftig, men Paulus måtte etter hvert forlate byen på grunn av trusler og motstand fra forretningsfolk og andre som ble nervøse av fremgangen. Paulus sendte senere Timoteus og andre for å besøke dem. Ifølge tidlige kirkehistorikere flyttet apostelen Johannes hit fra Jerusalem sammen med Jesu mor, Maria, rundt år 67. Han ville antagelig bringe henne i sikkerhet bort fra det jødiske opprøret som vokste frem i Judea. Opprøret kom kort tid senere, og endte med massakrer og ødeleggelse av tempelet i Jerusalem i år 70. Det var antagelig fra Efesos at Johannes skrev sitt evangelium knapt 20 år senere.
Lesespørsmål:
Hva hadde Gud planlagt helt fra før han skapte verden?
Hva gikk Guds mysterium som nå var blitt avslørt ut på?
Paulus ba for dem – om hva?
Hva betyr det å være forenet med Kristus?
Hvilket oppdrag var det Gud hadde gitt til Paulus?
Galatia var et stort område sentralt i Lilleasia, og er i dag en del av Tyrkia. Keltiske grupper hadde levd i området i lang tid, ifølge historikere, og det kom under romersk herredømme gjennom en «forhandling» da Pompei var keiser i Rom om lag hundre år før Paulus kom dit.
Paulus reiste gjennom Galatia-regionen på alle sine tre misjonsreiser. Han var selv en Jerusalem-utdannet fariseer fra Tarsus i Kilikia, et nabo-område til Galatia. Første misjonsreise startet i år 46-47, og Paulus reiste da sammen med Barnabas. Reisen tok om lag halvannet år, og de hadde 13 stopp på 9 ulike steder før de var tilbake. Hele rundreisen var på om lag 200 mil.
Etter først å ha vært på Kypros seilte de nordover til fastlandet. Fra byen Perga gikk de nordover opp i fjellene i provinsen Galatia. Der lå blant annet byen Antiokia ved Pisidia. (Byen heter i dag Yalvaç, og ligger i Tyrkia.) Byen lå mellom fjell og innsjøer på om lag 1200 meters høyde over havet. (Byen må altså ikke forveksles med Antiokia i Syria som lå nært kysten). De måtte etter hvert reise vekk fra fjell-Antiokia på grunn av voldelig motstand, og dro da videre til Ikonium, Lyakonia, Lystra og Derbe. Så returnerte de til Lystra, Ikonium og fjell-Antiokia igjen, før de tok veien sørover ned til kysten igjen.
Et fast mønster var at de oppsøkte de jødiske synagogene på sabbaten. Der var de på hjemmebane, og der møtte de folk som allerede trodde på Israels Gud og Skriftene. I synagogen i Antiokia-Pisidia får vi for første gang referert Paulus sin tale (Apg 13:16-41). Han var blitt invitert av synagogens ledere til å si noen ord, og han benyttet anledningen til å forkynne evangeliet. Han startet med et sammendrag av Israels historie, noe som minner om Stefanus’ tale (Apg 7). Noen punkter fra talen i Galatia:
Åpningshilsen som tok utgangspunkt i et felles ståsted.
Guds utvelgelse, og Israels historie: Stamfedrene, Egypt-perioden, vandringen inn i Kanaan, dommer-perioden, og kongeperioden som startet i profeten Samuels tid.
Utvelgelsen av David som konge, en mann etter Guds hjerte som gjorde Guds vilje.
Løftet om en frelser av Davids ætt, Messias, som er Jesus fra Nasaret.
Døperen Johannes, og hans erklæring om Jesus.
Jerusalem-jødenes fordømmelse og henrettelse av Jesus var en oppfyllelse av profetiene.
Jesu oppstandelse, og troverdigheten i denne påstanden.
Sitater fra profetene som talte om seier over døden, og at dette ikke gjaldt David, men Messias.
Tilgivelse for synd og frihet fra lovens fordømmelse gjennom Jesus er blitt en realitet.
Advarsel mot å forkaste budskapet.
Responsen var positiv, og ryktet spredte seg slik at neste sabbat ble stedet overfylt med tilhørere. Det ble også kraftige motreaksjoner fra jøder som var blitt provoserte. Paulus trakk seg tilbake for å unngå eskalering og vold. De forlot synagogen, men fortsatte med å undervise grekerne. Senere trakk de seg ut av hele området ettersom det var blitt organisert en forfølgelse mot dem. Menigheten var imidlertid allerede blitt etablert.
Paulus og Barnabas reiste deretter videre til Ikonium. Denne byen lå også i fjellene, om lag tusen meter over havet. Ikonium var den gang en viktig by den sørlige delen av den romerske provinsen Galatia. (I dag heter byen Konya, ligger i regionen Anatolia, og har om lag 2 millioner innbyggere.) Paulus og Barnabas forkynte evangeliet i den jødiske synagogen, og mange jøder og grekere ble overbeviste også der. Tegn, under og mirakler skjedde. Også her ble det kraftige motreaksjoner. Enkelte jøder anklaget Paulus og Barnabas for falsk lære, og gjorde folk fiendtlig innstilt mot dem (ESV: «… poisened their minds against the brothers»).
Etter hvert ble hele Ikonium delt i sine meninger om misjonærene. Motstanderne må til slutt ha fått grønt lys fra myndighetene i byen til å angripe dem og stoppe dem med vold. Paulus og Barnabas flyktet da til Lystra og Derbe hvor de fortsatte forkynnelsen av evangeliet. Her ble de først hyllet av folket på grunn av et mirakel (som de mistolket), og så ble de forsøkt drept etter å ha blitt anklaget av sine motstandere. Paulus ble steinet av den rasende folkemengden. De trodde han var død, men han overlevde mirakuløst. Reisen gikk videre sørøstover til Derbe hvor de startet en menighet, og deretter dro de tilbake til de galatiske byene hvor de var blitt forfulgt – Lystra, Ikonium og Antiokia-Pisidia. Deretter dro de sørvestover via Perga i Pamfylia og Attalia. Når de omsider kom hjem til Antiokia i Syria rundt år 48 hadde det gått rundt 1,5 år. De hadde mange opplevelser å rapportere om til vennene der, og fortalte om hvordan Gud hadde åpnet ører og hjerter hos både jøder og andre folkeslag.
En tid etter hjemkomsten skrev Paulus sitt brev til galaterne, det vil si til menighetene som de hadde plantet i Antiokia-Pisidia, Ikonium og Derbe. Brevet ble lest opp, kopiert og sendt videre til de ulike menighetene. I brevet får vi et unikt innblikk i de indre forholdene i menighetene, og forholdet Paulus hadde til dem. I brevet til galaterne ser vi at Paulus var blitt dypt bekymret over rapporter om at budskapet om Guds nåde som var gitt dem i Kristus var under angrep og holdt på å forvitre. De stod tydeligvis i fare for å bli fanget inn i gammel, jødisk loviskhet (se Gal. 1:6 og 3:1). Jødekristne som var medlemmer av fariseerpartiet i Jerusalem reiste nemlig rundt og oppfordret de jødiske troende til å holde fast på sine skikker og tradisjoner, og å holde Moseloven. De påla også de hedningkristne å la seg omskjære og bli jøder. (Et motiv kan ha vært å dempe konflikten mellom tradisjonelle jøder og Jesus-troende jøder ved å vise at de kristne arbeidet for jødenes sak, og oppnådde gode resultater (se Gal. 6:12). Mange greske kristne var blitt overbeviste av argumentene deres og lot seg omskjære. Stridighetene gjorde menighetene i Galatia urolige, forvirrede og splittet. Paulus var fortvilet over at mange så lett lot seg lokke vekk fra friheten som Jesus hadde kjøpt for dem med sitt eget blod (se Gal 1:6-8).
Til og med Peter og Barnabas lot seg påvirke av presset fra de kristne fariseerne, og sluttet å spise sammen med de uomskårne hedningkristne. Paulus karakteriserte dette som hykleri, og et svik mot evangeliet (Gal 2:11). De skapte skiller i menigheten, og behandlet de hedningkristne som annenrangs. I brevet gikk han derfor igjennom på nytt den radikale forskjellen som det er mellom å leve etter loven og å leve etter nåden gjennom troen på Jesus Kristus, det å leve etter menneskenaturen (i kjøttet) kontra det å leve i Ånden. Disse to ulike måtene å leve på kan ikke forenes, man må velge enten det ene eller det andre (se Gal. 5:4). Forsoningen med Gud og det nye livet var basert utelukkende på Jesu oppfyllelse av loven, ikke deres egen oppfyllelse. Gud hadde frikjøpt dem fra loven ved det perfekte syndofferet på korset; de var døde med Kristus, og reist opp med Kristus til et nytt liv, dedikert til Gud og basert på nåde. Ved å vende seg til de jødiske lovene forkastet de derfor i praksis Guds nåde (se 5:4).
Det var sådd skepsis mot Paulus i flere i menighetene i Galatia på grunn av påstandene fra de jødekristne forkynnerne. Paulus kritiserte dem skarpt, og fordømte læren deres som destruktiv, og en motarbeidelse av Gud. For oss i dag er brevet en viktig forklaring av motsetningen mellom nåde og fortjeneste i vår relasjon til Gud.
Test deg selv:
Hvordan begrunner Paulus sin autoritet som apostel?
Hva sa Paulus om å leve for mennesker og å leve for Gud?
Paulus skrev om hva som skjedde etter omvendelsen. Hva fortalte han?
Hvorfor reiste Paulus til Jerusalem sammen med Barnabas og Titus?
Hvorfor hadde Paulus protestert overfor Peter, og hva hadde Paulus sagt til ham?
Paulus skrev om et alvorlig problem han hadde hørt om i menigheten – hva var det?
Hvordan forklarte Paulus forskjellen mellom å leve etter Moseloven og å leve i tro til Jesus?
Hvor ble egentlig loven gitt av Gud?
Hva skjedde da Paulus først forkynte evangeliet for dem?
Hva sa Paulus om Isak og Ismael?
Omskjærelsen var ikke viktig, skrev Paulus. Hva var det som var viktig?
Hvilke frukter kommer av å følge menneskelig lyst, og hvilke kommer av å følge Åndens lyst?
Korint var et viktig trafikk-knutepunkt som lå vest for Aten i Hellas. Stedet er strategisk plassert på et eide mellom den store Peloponnesiske halvøya i sør og det greske fastlandet i nord. Korinterbukta går inn fra det Ioniske hav i vest, og Saroniabukta fra øst hvor Egeerhavet lå. Byen med de to havnene har derfor vært et strategisk viktig punkt gjennom flere tusen år. Byen har vært underlagt flere herskere. Romerne ødela den i år 146 f.Kr., men bygget byen opp igjen som en romersk koloni om lag 100 år senere. (Dagens Korint ligger om lag 2 km lenger nordøst fra der oldtidsbyen lå.)
Da Paulus kom til byen rundt år 51 var byen en hovedstad i den romerske provinsen. Det var travel aktivitet knyttet til de to havnene, med mye handel og gjennomfart, og en romersk militærbase. Byen hadde mange templer, markeder og «nattklubber». Korint var derfor preget av velstand og dyr livsstil, og en utsvevende moral. Byen hadde et Afrodite-tempel (erotikkens gudinne), og mange hundre (kanskje tusen) tempelprostituerte leverte sine tjenester både til byens betalingsdyktige fastboende og til de rike besøkende. «Å korintisere» var et uttrykk som ble brukt om å drive med seksuelle utskeielser. «Ikke alle kan dra til Korint», var et ordtak som ble brukt om at ikke alle hadde råd til slike utsvevelser. «Ikke alle kan dra til Las Vegas», ville man kanskje sagt i dag. Byen ble holdt i drift gjennom tusenvis av slaver som sørget for billig arbeidskraft, samt en mengde andre frie arbeidere, handelsfolk og håndverkere. Det var en jødisk koloni i byen også, og det var en synagoge der.
Paulus ble i Korint i ett og et halvt år. Der traff han de Jesus-troende jødene Akvilas og kona Priskilla som hadde kommet fra Roma etter at keiser Claudius hadde utvist jødene fra byen i år 49. Akvilas kom opprinnelig fra Pontus på sørøst-kysten av Svartehavet, og var teltmaker. Bakgrunnen for utvisningen fra Roma var sannsynligvis at det var blitt for mye uroligheter blant jødene på grunn av læren om Jesus. (Den romerske historikeren Suetonius, som levde i perioden år 69-122, skrev at utvisningen var knyttet til uroligheter rundt en person som ble kalt «Chrestus», ref. hans bok om livet til Claudius, del 25. Keiser Claudius ble imidlertid myrdet fem år senere, den 13.oktober i år 54 i en alder av 63 år. Hans død gjorde det trolig mulig for de utviste jødene å vende tilbake dette året. Claudius ble ellers etterfulgt av sin adopterte sønn Nero som senere skulle bli en særskilt ond og grusom forfølger av kristne.) Akvilas og Priskilla ble trofaste medarbeidere til Paulus i mange år. De returnerte senere til Roma og fortsatte arbeidet for Jesus i menigheten der. Blant annet hadde de menighetssamlinger i huset sitt (se Rom 16:3-5).
Da Paulus kom til Korint prioriterte han som vanlig å først oppsøke synagogen på sabbatene. Der forsøkte han å overbevise jøder og grekere gjennom undervisning og samtale om at Jesus fra Nasaret var Messias. Forkynnelse av påstander var ikke nok – Paulus begrunnet påstandene sine med grundig undervisning, argumenter, dokumentasjon fra Skriftene, troverdige forklaringer, samt utfyllende svar på innvendinger og spørsmål som kom. I tillegg lot Gud mange mirakler skje gjennom Paulus og teamet hans. Han skrev senere i et brev til dem (rundt år 55) at han hadde vært svak og skjelvende blant dem. Han følte seg helt avhengig av Gud, og var opptatt av at de skulle forstå, ta imot og bli forvandlet av Guds kraft i evangeliet. Han ville ikke forsøke å imponere dem med veltalenhet og menneskelig visdom (1. Kor. 2:3-5). Noen i synagogen ble likevel fiendtlig innstilt og respektløs mot ham. Paulus godtok uenighet, men ikke respektløshet. Han forlot synagogen, og fortsatte sin undervisning i nabohuset. Det tilhørte Titius Justus, får vi vite. Synagogeforstanderen Krispus var før dette blitt overbevist av Paulus’ undervisning, og fulgte ham. Mange andre i Korint var også blitt overbeviste.
Paulus må ha blitt urolig over den voksende motstanden fra enkelte av jødene, og vurderte kanskje å reise fra byen. I et syn fikk han imidlertid beskjed fra Jesus om å fortsette sin virksomhet i Korint (se 18:9-10). Det Paulus gjorde var altså en viktig del av Guds plan. Det er mulig at Paulus ga et nasireerløfte til Jesus i forbindelse med dette synet (se 18:18). Til sammen forkynte Paulus Guds ord i Korint i halvannet år (18 måneder). Han skrev også brev til menigheten i Tessalonika mens han var der.
Etter tiden i Korint dro han sammen med Akvilas og Priskilla videre til Efesos. Lukas, Silas, Timoteus og de andre ble igjen i Korint (se v.5 + 18). Paulus dro så videre sørover til Cæsarea og Jerusalem mens Akvilas og Priskilla ble igjen i Efesos. Mens disse var der møtte de Apollos fra Alexandria i Egypt – en jøde som hadde fått undervisning i «Herrens vei», og som var en engasjerende forkynner. De underviste ham om det som ennå manglet i hans forståelse. Etter en stund reiste Apollos til Korint og var til stor hjelp for de kristne der. Han kunne vise klart og overbevisende ut fra Skriftene at Jesus virkelig var Messias.
Paulus kom senere tilbake til Efesos, og ble der i rundt 2 år og 3 måneder mens han underviste. Mot slutten av sitt opphold i Efesos, altså rundt år 54-55, skrev Paulus det første brevet til korinterne (se 1.Kor 16:8, Apg 19:21-22). I dette brevet og det neste får vi innsikt i det indre livet i menigheten i Korint. Noen der hadde skrevet til Paulus (kanskje noen av Kloes folk, se 1. Kor 1:11) om problemer de hadde, og flere aktuelle spørsmål ble tatt opp (se f.eks. 1.Kor 7:1, 25, 8:1, 12:1, 16:1).
Temaer som ble tatt opp i det første brevet:
Forholdene mellom de kristne i menigheten (uenighet, krangling, splittelse, betydningen av samhold, orden, osv.)
Menighetens forhold til kulturen i samfunnet rundt seg.
Menighetens praksis rundt singelliv (ugift, enke, osv.) og ekteskap, brødsbrytelse og åndelige gaver.
Hvordan umodenhet i forholdet til Kristus førte til ulike problemer: Loviskhet, splittelse, seksuell umoral, krangling, dårlige holdninger, selvhevdelse og uorden.
Paulus besvarte spørsmålene etter tur, og tok også selv opp andre temaer som han mente var aktuelle. Han lærte dem om Guds sanne visdom som er annerledes enn verdens, om å holde sammen og styrke hverandre, viktigheten av å leve rent og hellig, betydningen av å kjenne Skriftene, det å ha en rett holdning til nattverden, funksjonene i menigheten som er Jesu kropp, troverdigheten i rapportene om oppstandelsen, og om givertjeneste – blant annet knyttet til gaven som ble samlet inn til menigheten i Jerusalem. Brevet viser at menighetslivet i Korint ikke var enkelt å få til å fungere. De trengte Guds hjelp gjennom både fornyelse, disiplin og modning.
Paulus underviste dem med en fars kjærlighet og autoritet – klart og tydelig, med visdom, omsorg og praktisk veiledning. Han gir oss dermed et godt eksempel på menighetslederskap.
Det andre brevet til korinterne:
Dette brevet ble skrevet av Paulus mens han var i Makedonia i år 55 eller 56, altså et par år etter det første brevet. Paulus hadde sendt Timoteus til Korint på sine vegne (Apg 19:22, 1.Kor 16:10-11), og hadde fått rapporter derfra som skapte bekymring. Det viste seg at det var oppstått umoral i menigheten, og at Paulus dessuten hadde motstandere der som spredte mistillit til ham. De hadde allerede vunnet flere over på sin side. Besøkende forkynnere hadde også laget uro, og hadde fremstilt seg selv som mer troverdige apostler enn Paulus. Korintermenigheten fikk et kort besøk av Paulus etter dette, og han var ikke blitt beroliget av det han så. Han hadde forsøkt å korrigere oppfatningene deres, men opplevde at tilliten deres var blitt svekket. Da han reiste fra dem hadde han en dårlig følelse. Paulus sendte snart Titus til dem med et nytt brev. Her ga Paulus dem klare advarsler om hva som var i ferd med å skje. (Se 2.Kor 2:3-4, 7:8-16. Selve brevet har vi ikke lenger har i dag.) Heldigvis godtok de fleste i menigheten advarselen, og tok et oppgjør med både umoral og negative holdninger. Paulus hørte de gode nyhetene, og skrev da et tredje brev. (Det er dette vi kjenner som Paulus’ andre brev til korinterne.) Her uttrykker Paulus lettelse over omvendelsen i menigheten (7:7-9), og at de hadde valgt å høre på ham. Han forsvarte også sin aposteltjeneste, og forklarte dem sin tankemåte, sine holdninger og sin kjærlighet til dem (se særlig kapitlene 10-12).
Paulus nevner noen av beskyldningene han hadde fått mot seg av sine kritikere:
De sa at han ledet folk vill (6:8),
at han opptrådte svakt og lite imponerende (10:1, 10),
at han var mindre kvalifisert enn andre ledere (11:5, 18),
at han utnyttet dem på en listig og utspekulert måte (12:10), og
at han hadde ikke gitt dem noen bevis for at Kristus talte gjennom ham (13:3).
Test deg selv i Første korinterbrev:
Hvorfor sa Paulus at han alltid takket Gud for dem?
Paulus hadde hørt at de kranglet. Om hva, og hva sa Paulus om dette?
Hva sa Paulus om Guds visdom som var så provoserende for jødene, og så tåpelig for grekerne?
Hvordan hadde Paulus presentert evangeliet for dem første gang, og hvorfor slik?
Hva sa Paulus om å bygge menigheten?
Paulus oppfordret menigheten å etterligne ham, på hvilken måte?
Det var et tilfelle av umoral i menigheten. Hva gjaldt det, og hva instruerte Paulus dem å gjøre i saken?
Et av medlemmene i menigheten hadde gått til sak mot en annen. Hva sa Paulus om dette?
Hva sa Paulus om å leve et rent liv seksuelt?
Hva sa han om ekteskap?
Kan du oppsummere hva Paulus sa om å spise kjøtt som var ofret til avgudene?
Hva sa han om en apostels rett til å motta økonomisk støtte fra menighetene?
Paulus minnet dem om hva som skjedde da Israelsfolket reiste gjennom ørkenen. Hva ville han fram til?
Hvilke instruksjoner fikk angående menighetssamlingene?
Hva sa han om Åndens gaver?
Hvordan definerte han kjærligheten, og hvilken betydning hadde den?
Hva sa han om Kristi legeme?
Hva underviste han om betydningen av og troverdigheten i oppstandelsen fra de døde?
Paulus nevnte innsamlingen av en pengegave til de troende i Jerusalem. Hva sa han om den?
Hva var hans siste instrukser i det første brevet?
Test deg selv i Andre korinterbrev:
Hva sa Paulus om sine lidelser og prøvelser i Asia?
Livene våre er som en «Kristi vellukt for Gud», sa Paulus. Hva tror du han mente?
Paulus beskrev de grunnleggende forskjellene mellom den gamle og den nye måten å forholde seg til Gud på. Hva sa han om det?
Vi er som skjøre leirkar som inneholder en stor skatt, skrev Paulus. Hva mente han?
Paulus sammenlignet kroppen sin med et telt. Hva mente han?
Hva sa Paulus om sin tjeneste blant dem?
Hva sa han om å leve hellige liv?
Paulus nevnte to typer sorg, hva var det?
Hva sa han om å være givende?
Paulus bad menigheten om å tåle litt galskap av ham. Hva mente han med det?
Gud hadde sagt til ham at hans nåde var nok for ham, og at kraften fullendes i svakhet. Hva tror du han mente med det?
Hva var Paulus opptatt av før han skulle besøke dem for tredje gang?
Hva var den siste oppmuntringen i det andre brevet?
