Det nye testamentet – Side 2

Romerbrevet

Introduksjon:

Romerbrevet handler om Guds rettferdighet, og er et teologisk og filosofisk mesterverk – det er både språklig og pedagogisk elegant skrevet. Flere ganger ser vi hvordan Paulus bruker ulike typer spørsmål og svar som teknikk i undervisningen. Det skaper dialog og liv i teksten – undervisningen blir som en samtale mellom lærer og elev. Temaene Paulus tar opp er grunnleggende og viktige for å forstå kristen tenkning: Hvordan kan man faktisk være rettferdig for Gud? Brevene Paulus skrev er blitt til stor hjelp for millioner av kristne over hele verden. Paulus forstod vel neppe selv hvor stor utbredelse og betydning brevene hans ville få.

Romerbrevet ble skrevet av Paulus mens oppholdt seg i Korint i Hellas. Han var der i tre måneders tid, antagelig rundt år 56-57 under sin tredje misjonsreise. Planen var å besøke Roma, men han måtte først reise til Jerusalem for å levere en stor pengegave til menigheten der. Dette var penger som var blitt samlet inn fra menigheter Paulus hadde besøkt, og som skulle være til hjelp for de fattige i menigheten i Jerusalem (se 15:19-32 og Apg 19:21).

Mens Paulus var i Korint var han gjest hos en mann som het Gaius (se 16:23). Paulus ble videre kjent med det jødiske ekteparet Priskilla og Akvilas i denne byen (se Apg 18:1-3). Ekteparet var nå flyttet tilbake til Roma, og var aktive i arbeidet for evangeliet der. Blant annet pleide de å samle menigheten til møter i hjemmet sitt (se 16:3-5). (Priskilla og Akvilas var opprinnelig fra Roma, men var blitt utvist derfra i år 49 sammen med alle andre jøder etter en beslutning fra keiser Claudius.)

Paulus hadde ennå ikke vært i Roma selv, men hadde mange venner der. Han nevner navn på hele 29 personer som han hilser til. Gjennom rapporter fra dem og andre hadde han fått innsikt i hvordan det gikk med menigheten der, og hvilke utfordringer de hadde. I brevet tok han opp de temaene han mente var nødvendig, og sendte det så til Roma ved hjelp av en betrodd kristen søster og diakon som het Føbe (se 16:1-2).

Da Paulus senere reiste til Jerusalem med en plan om å reise til Roma etterpå, så følte han på seg at noe kom til å skje (Apg. 20:22). Han fikk mange advarsler underveis gjennom profetiske ord, og fra bekymrede venner. Han visste samtidig at han var budet av Ånden, og måtte reise.

Nesten tre år etter at Paulus skrev brevet kom han endelig til Roma – på statens regning og med romerske vaktsoldater som eskorte. Han var nemlig i varetekt og skulle i rettssak. Paulus hadde anket til keiseren, og skulle være i Roma inntil saken var blitt avgjort. Han ankom dermed byen som en slags privilegert fange. En egen romersk vakt passet på ham mens han ventet (se Apg 28:16). På tross av varetekten fikk han frihet til å innkvarteres i et privat hus hos venner. Han fikk ta imot besøk, undervise hjemme og skrive brev.

I Romerbrevet forklarte Paulus de viktigste hovedtrekkene i kristen lære. Guds rettferdighet blir åpenbart gjennom Kristus. Frelsen fra Guds dom over vår synd og skyld kan bare skje gjennom omvendelse og tro på Jesus Kristus. Alle egne forsøke å oppfylle moralloven vil være forgjeves. Gud har, gjennom Kristus, åpnet en vei for alle mennesker inn i sin nærhet – alle, uansett folkeslag. Kristus er dermed oppfyllelsen av løftene om Guds suverene rike. Han er den som vil fullføre Guds opprinnelige skaperplan: Å legge alt under seg, og styre hele jorden gjennom mennesker som er skapt i Guds bilde.

Paulus forklarer i Romerbrevet hva som er forskjellen mellom verdens visdom og Guds visdom, hva som er forskjellen på et liv etter Ånden og et liv etter menneskenaturen. Et liv i tillit til Gud og hans nåde står i skarp kontrast til et religiøst selvstrev der man forsøker å bli akseptert av Gud eller fortjene hans gaver.

Paulus skriver om hva som er jødenes og de ikke-jødiske folkeslagenes stilling og rolle i Guds plan. Alt skal samles i Kristus. Gud kaller alle mennesker inn til Kristus, og til å bli forandret og lært opp av ham. I de siste kapitlene (12-15) beskriver Paulus hvilke praktiske konsekvenser dette må få for våre liv. Det berører alt, inkludert alle våre relasjoner – vårt forhold til Gud, til oss selv, til andre mennesker, til myndighetene og til skaperverket.

Stilen som Paulus bruker i Romerbrevet kalles på fagspråk en skolastisk diatribe. Det viser at han var utdannet i klassisk gresk, ikke bare i hebraisk teologi. Paulus behersker den pedagogiske formen som en mester. En diatribe er en litterær fremstilling av et vitenskapelig filosofisk emne som ble holdt i en konverserende tone. Man drøfter temaet med påstander, begrunnelser, tenkte motargumenter, og med svar på disse. Man bruker også gjerne sitater, eksempler og viser til praktiske anvendelser.

Disposisjonen i Romerbrevet er slik: Hilsninger og takksigelser (1:1-15), presentasjon av tese/hovedargument (1:16-17), demonstrasjon ved anti-tese, gjentagelse av tese, demonstrasjon ved eksempel, utleggelse av tesen, innvendinger og svar på disse, praktiske konsekvenser, konklusjon og avsluttende hilsninger. Brevet ble ført i pennen av Tertius, som selv sender sin hilsen på slutten av brevet (16:22). Det er svært imponerende at Paulus hadde slik utrolig oversikt over stoffet, og et slikt grep om organiseringen av innholdet at han kunne diktere brevet muntlig til en annen på en så mesterlig måte som i dette brevet.

Test deg selv:

1. Hva sa Paulus om sitt kall og sin tjeneste?
2. Hvorfor skammet ikke Paulus seg over evangeliet?
3. Hvorfor finnes det ingen unnskyldning for ikke å kjenne Gud?
4. Hva skjer når man lever som om Gud ikke finnes?
5. Hva skrev Paulus om Guds godhet og tålmodighet, rettferdighet og dom?
6. Paulus stilte spørsmål til dem som underviste den jødiske loven for andre – hva og hvorfor?
7. Hva var fordelene jødene hadde i forhold til andre folkeslag?
8. Var jøder bedre stilt enn andre i forholdet til Gud?
9. Hvordan kan mennesker få et rett forhold til Gud?
10. Hva oppdaget Abraham om Guds rettferdighet?
11. Hvem ble Abrahams velsignelse gitt til?
12. Hvordan var Abraham et eksempel for oss?
13. Hvordan kan vi få fred og glede?
14. Hva sa Paulus om Adam og Kristus?
15. Hvis nåden alltid er større enn synden, skal vi da bare fortsette å synde slik at Guds nåde kan bli enda større?
16. Skal vi bare glemme alle budene siden Gud har satt oss fri fra loven?
17. Er loven et instrument for det onde siden vi stemples som lovbrytere?
18. Synd fører til død. Er det budene som dreper oss?
19. Hvordan kan et menneske bli fri fra alle lover i et samfunn?
20. Hvordan kan et menneske bli fri fra å slave under synd?
21. Den ene måten å leve på fører til død, mens den andre måten fører til liv. Beskriv de to måtene å leve på.
22. Hva er sammenhengen mellom å ha Guds ånd og det å være et Guds barn?
23. Hvem eller hva kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus?
24. En bitter sorg tynget Paulus, hva var det?
25. Gud hadde gitt store løfter til Israel. Klarte ikke Gud å holde dem?
26. Var Gud urettferdig da han valgte Jakob og ikke Esau?
27. På hvilken måte hadde Israel snublet?
28. Hvordan kan et menneske bli frelst?
29. Hadde Israel egentlig hørt og forstått evangeliet, ifølge Paulus?
30. Hadde Gud forkastet Israel?
31. Hva sa Paulus om jødene, hedningene og oliventreet?
32. Hvordan oppfordret Paulus alle troende til å leve?
33. Hvilken holdning bør vi ha til myndighetene?
34. Hvilken instruks har Paulus om vårt forhold til andre troende?
35. Hva skrev Paulus til de som var sterke i sin overbevisning?
36. Hva bad Paulus dem om å gjøre for ham?
37. Hva var hans siste advarsler og oppmuntringer?

Ressurser til Romerbrevet:

Video (engelsk): The Bible Project: Romans

Apostlenes gjerninger

Introduksjon:

Noen oversikter: Taler Paulus holdt, og steder Paulus reiste til.

Apostlenes gjerninger er skrevet av Lukas, og er dermed den andre boken han har bidratt med i Det nye testamente. Han reiste sammen med Paulus på hans andre og tredje misjonsreise (i årene 48-57 e.Kr.), og fulgte senere med ham til Roma da han var blitt arrestert.

Lukas rapporterte om en serie dramatiske hendelser i løpet av de første tretti årene fra Jesu oppstandelse rundt år 33 og frem til keiser Neros forfølgelseskampanje mot kristne i år 64. Rapportene Lukas skrev er usedvanlig presise, og inneholder mange historiske detaljer. Over 80 faktaopplysninger (navn, steder, tidsangivelser og hendelser, personer, kulturelle beskrivelser, osv.) er bekreftet fra andre kilder eller gjennom arkeologiske undersøkelser.

Lukas skrev basert på beretninger fra Paulus og andre frem til kapittel 16. Da Paulus og hans gruppe kom til Troas (16:10) brukte Lukas ordet «vi», f.eks. «… forsøkte vi straks å komme til Makedonia …». Lukas fulgte da med Paulus fra Troas, og fra da av rapporterte han som et øyenvitne. Han holdt seg sammen med Paulus på de neste reisene, og trolig helt fram til Paulus døde i Roma rundt år 65.

Paulus og teamet hans kom senere tilbake til Troas, og ble der i en uke (20:6). Paulus hadde lange undervisningsøkter i den varme salen de var i, og den unge Evtykos sovnet sittende på en vinduskarm slik at han falt rett i bakken fra tredje etasje og ble liggende livløs. Heldigvis kom han tilbake til livet igjen da Paulus tok ham i armene og ba for ham. Paulus og Lukas reiste videre mot Jerusalem, og hadde flere korte stopp underveis – blant annet i Efesos.

Omsider kom Paulus, Lukas og de andre til Jerusalem (antagelig) rundt pinsetider i år 58 (se 20:16), hvor de møtte Jakob (Jesu bror som nå var blitt en ledende eldste i byen) og de andre lederne for menigheten (21:17). Under et besøk i tempelet ble Paulus gjenkjent av noen motstandere, og spetakkelet som fulgte endte med at romerske soldater grep inn og arresterte ham. Han ble snart overført fra Jerusalem til fengselet i Cæsarea av sikkerhetsgrunner. Jesus talte der til ham i et syn om natten at han skulle vitne i Roma også (23:11). Det gikk to år. I en ny rettssak med anklagerne til stede fikk Paulus endelig sjansen. Han valgte å benytte seg av sin romerske borgerrett, og anket til høyesterett – det vil si keiserens domstol i Roma. Paulus ville sikre seg at han ikke ble sendt tilbake til Jerusalem der de hadde lagt planer om å drepe ham, og han hadde instruksjonen fra Jesus i bakhodet: Han skulle vitne i Roma. En tid senere ble det arrangert en ny høring hvor selveste kong Agrippa og søsteren Berenike var til stede. Paulus forsvarte seg godt, og kunne blitt løslatt om han ikke hadde anket.

Lukas synes å ha hatt kontakt med ham hele denne tiden, og også på den dramatiske fangetransporten til Roma som fulgte senere (27:1-2). Han støttet Paulus trofast både som venn, reisefølge, lege (Kol 4:14) og som sekretær. Ved å holde seg i området Cæsarea-Jerusalem hadde Lukas tilgang til en rekke førstehåndskilder og intervjuobjekter, noe som kan ha hatt stor betydning når han skrev sitt evangelium om Jesus. Lukas ankom Roma i år 60 sammen med Paulus (28:16), og var med ham der under hans to år lange husarrest. Apostlenes gjerninger ender i Roma i år 62 med at Paulus var i husarrest, og hvor han tok imot gjester som han underviste om Jesus ut fra Skriftene. Dette året skrev han blant annet til Filemon, og han virket da optimistisk i forhold til løslatelse (Filemon 19-22). Hvorfor stoppet Lukas å skrive der?

Historiske kilder tyder på at Paulus ble henrettet i Roma i år 65 av Nero, altså tre år senere. Ett år før sin død, i år 64, skrev Paulus sitt andre brev til Timoteus fra et fengsel i Roma. Han forventet da ingen løslatelse lenger, men tvert imot en dødsdom (2.Tim 4:6-8). Hva skjedde med Paulus i årene 62-64? Vi har noen få holdepunkter.

I brevet til Timoteus nevnte Paulus kobbersmeden Aleksander som hadde gjort ham mye ondt, og at ingen stod med ham i den første rettssaken. Tidligere hadde Paulus skrevet til Titus mens han var i Nikopolis på vestkysten av Hellas. Ifølge brevet hadde Paulus etterlatt Titus på Kreta for å ta seg av den nystartede menigheten der. Han instruerte ham i brevet om ting som gjaldt dette. Men verken Kreta eller Nikopolis er nevnt i noen av misjonsreisene. Mange historikere mener at Paulus ble løslatt fra husarresten Roma rundt år 62 (slik han forventet skulle skje), og deretter startet på sin fjerde misjonsreise – blant annet til Kreta. Han ble så arrestert på nytt igjen to år senere med en ny anklage fra jødene om ordensforstyrrelse. Kobbersmeden Aleksander kan ha ledet an i disse anklagene mot ham. Mange steder hvor Paulus forkynte ble det sinte reaksjoner fra motstandere, og romerne slo hardt ned på bråk og uro. Dette kan forklare hvorfor Paulus denne gang forventet dødsdom i det siste brevet til Timoteus, og hvorfor så få stilte opp for ham. Paulus var nok skuffet over dette, og følte seg sviktet. Likevel virket han ikke fortvilet, men var klar til å møte Herren. Fortsatt ser vi imidlertid Lukas stå ved hans side som en trofast venn og medarbeider (2.Tim 4:11).

Les Lukas’ beskrivelse av de første tretti år i kirkehistorien, og se hva du kan lære i forhold til vår situasjon i dag.

Lesespørsmål:

Hvem skrev Apostlenes gjerninger, og hvorfor?
Hvordan ble disiplene helt overbevist om at Jesus virkelig var blitt levende igjen?
Hvilke instruksjoner ga Jesus til disiplene før han ble tatt opp i skyene?
Hva skjedde på pinsedag?
Peter og Johannes gikk til tempelet for å be. Hva skjedde?
Hva skjedde da de stod foran det Jødiske råd?
Hvorfor var det ingen som led nød blant de troende?
Hva skjedde med Ananias and Saffira, og hvorfor?
Hva skjedde den andre og tredje gangen apostlene ble arrestert?
Hvilket oppdrag var det Stefanus fikk, og hva skjedde med ham?
Etter at forfølgelsen i Jerusalem startet ble evangeliet spredt til naboregionene. Hva skjedde i Samaria?
Hva skjedde med Filip og den etiopiske evnukken?
Saul var på vei til Damaskus; hvorfor det, og hva skjedde?
Hva skjedde med Peter i Lod og Jaffa?
Hvordan var historien om Kornelius, og hvordan overbeviste Herren Peter om at han skulle besøke ham?
Hvordan overbeviste Peter de som kritiserte ham for dette i Jerusalem?
Hva skjedde i Antiokia ved Pisidia (i dagens Tyrkia)?
Kong Herodes Agrippa drepte Jakob og arresterte Peter med planer om å henrette ham også. Hva skjedde?
Fortell om den første misjonsreisen som Paulus, Barnabas og Johannes Markus gjennomførte.
Hva gjorde Paulus og Barnabas etter at de hadde forkynt evangeliet i Derbe?
Hva gjorde de etter at de hadde returnert til byen Antiokia i Syria?
Det brøt ut en krangel i Antiokia hvor lederne i Jerusalem ble bedt om å gi en avklaring. Hva gikk uenigheten ut på, og hvordan ble den løst?
Hvordan startet Paulus og Barnabas’ sin andre misjonsreise?
Fortell hva som skjedde i Filippi.
Hva skjedde i Tessalonika og Berøa?
Hva hendte i Aten?
Hva hendte i Korint?
Hvem var Apollos?
Fortell hva som skjedde i Efesos.
Paulus ba lederne i Efesos om å møte ham i Miletos (Milet). Hvorfor det?
Hva skjedde da Paulus ankom Jerusalem?
Hva sa Paulus i talen fra borgtrappen? Hvorfor ble folk så sinte igjen?
Paulus ble fremstilt for Jødenes høy råd, Sanhedrinet. Hva skjedde der?
Hvordan havnet Paulus i Cæsarea med guvernør Felix?
Hva skjedde under den første høringen i Cæsarea?
Hvordan fikk Paulus anledning til å dele sitt vitnesbyrd med Kong Agrippa og søsteren hans, og hva sa han?
Hva skjedde på turen til Roma?
Hva skjedde da de kom fram til Roma?

Ressurser til Apostlenes gjerninger:

Video (engelsk): The Bible Project: Acts

Lukas

Introduksjon

Lukas-evangeliet omhandler de første 33-34 årene av vår tidsregning, og hva som skjedde med Jesu fødsel, tjeneste, død og oppstandelse.

Lukas var ikke en av de tolv apostlene, og heller ikke var han blant de første øyenvitnene (1:2). Lukas var blant de første ikke-jødene som fulgte Jesus. Han var lege, antagelig fra Antiokia (ifølge kirkehistorikeren Eusebius, skrevet rundt år 310), og sluttet seg til Paulus og hans reisefølge da de var i Troas (se Apg 16:8-10). Derfra reiste han sammen med Paulus på hans andre og tredje misjonsreise i årene 48-57 e.Kr. Han fulgte videre med Paulus etter hans arrestasjon i Jerusalem og overføringen til Rom i år 60 der Paulus skulle appellere til Cæsars høyesterett. Det er sannsynlig at Lukas og Paulus samarbeidet om å dokumentere evangeliet, og at dette derfor ga Lukas-evangeliet stor tyngde rundt i menighetene. (Eusebius mente dette, ref. 3.4.7 i hans kirkehistorie.)

Paulus omtalte Lukas som «vår kjære lege» i sitt brev til kolosserne i år 62 da han skrev fra fengselet i Rom (Kol.4:14). Lukas ble også nevnt som Paulus’ medarbeider sammen med Markus og to andre i brevet til Filemon, også det skrevet fra fengselet. Paulus skrev mot slutten av sitt liv (år 64) til Timoteus at «bare Lukas er hos meg» (2.Tim 4:11). Paulus nevnte ham også i sitt brev til Filemon (vers 24). Lukas stod altså Paulus svært nær som en trofast hjelper og venn gjennom mange år. Han hadde også god tilgang til andre av apostlene, og en rekke andre øyenvitner og førstehåndskilder som han intervjuet. Han har for eksempel med mange detaljer omkring hva som skjedde med Maria før og etter at Jesus ble født, noe som kan tyde på at han intervjuet henne direkte.

Lukas skrev sitt evangelium først, og deretter skrev han Apostlenes gjerninger (Apg.1:1). Begge bøkene er rettet til «høyt ærede Teofilos», som tydeligvis var blitt en kristen, og hadde fått opplæring i troen på Jesus. Hvem Teofilos var vet vi ikke, men bruken av ordet «høyest ærede» (gresk kratistos) tyder på at han var en svært viktig person i det romerske samfunnet; uttrykkene var tidligere blitt brukt av Lukas to ganger i Apostlenes gjerninger, og da i omtalen av de romerske guvernørene i Judea, Feliks og Festus.

Hensikten med bøkene var å dokumentere overfor Teofilos troverdigheten i rapportene om Jesus, og undervisningen han hadde fått. Da Lukas skrev var det dessuten en turbulent tid med både ytre forfølgelse og indre spenninger i menighetene. Lukas ønsket antagelig å vise Teofilos et større bilde av hendelsene. For eksempel måtte forventningen om Jesu gjenkomst forstås på rett måte. Enkelte i menighetene hadde blitt utålmodige, og hadde begynt å lufte sin tvil på om Jesus noen gang ville komme tilbake, eller til og med at Jesus allerede var kommet tilbake. Det var også viktig å moderere oppfatningen av at Rom var den store fienden, noe som ville være en avsporing.

Teksten i evangeliet tyder på at Lukas har brukt både Matteus og Markus som skriftlige kilder. Vi vet fra beskrivelsene at Lukas og Markus må ha kjent hverandre godt, og at de brukte tid sammen i Rom mens også Paulus og Peter var der. Lukas hadde ellers tilgang på en rekke andre skriftlige kilder som brev, taler, sanger, reiseskildringer, rettslige rapporter og nedskrevne personlige beretninger. I åpningen av evangeliet skriver han at «mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss», og at han bestemte seg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen. Det fantes altså en rekke skriftlige kilder i tillegg til øyenvitner og involverte som fortsatt levde, og Lukas ønsket å lage sin egen kvalitetssikrede fremstilling ved å gå systematisk gjennom hendelsene, sjekke fortellingene og skriftmaterialet, og selv intervjue øyenvitner. De siste hendelsene som Lukas omtaler i Apostlenes gjerninger skjedde rundt år 62. Hans evangelium må altså ha blitt skrevet før dette, og kanskje rundt år 60.

Lukas utmerket seg som en dyktig forteller og historiker, med fremragende skriveferdigheter på gresk. Han oppga mange presise detaljer om både geografi, klima, politiske forhold og kultur som har gjort tekstene uvurderlige for forståelsen av hans samtid i denne delen av verden. Hans historiefaglige bidrag er respektert langt ut over kristnes rekker.

Typisk for Lukas-evangeliet er den utfyllende fortellingen om Jesu fødsel, Jesu oppstandelse og Jesu utsendelse av sine disipler. Lukas-evangeliet har ellers mange helbredelsesfortellinger, lignelser og skildringer om hvordan Jesus møtte ulike mennesker med ulike behov.

Test deg selv:

1. Hvorfor skrev Lukas sitt evangelium?
2. Fortell historien om Sakarja, Elisabet og barnet deres.
3. Fortell hva som skjedde med Maria og Josef.
4. Hva skjedde da Jesus ble født?
5. Hva skjedde da Jesus ble omskåret?
6. Hva skjedde da Jesus ble døpt?
7. Jesus kom tilbake til Nasaret fra ødemarken. Hva skjedde da?
8. Jesus møtte en enke på tur i begravelsen til sin sønn. Fortell hva som skjedde?
9. En kvinne kom til Simons hus i Betania for å møte Jesus. Hva skjedde?
10. Hva skjedde da Jesus truet stormen?
11. Jesus møtte en mann som var besatt av mange demoner. Hva skjedde med ham?
12. Hva instruerte Jesus apostlene, og disiplene om før de ble sendt ut? Hva skjedde?
13. En av de lovkyndige stilte Jesus to spørsmål. Hvilke spørsmål? Hva svarte Jesus?
14. Hva underviste Jesus om bønn?
15. Hva sa Jesus til folk som ønsket å følge ham?
16. Fortell historien om den rike mannen og Lasarus.
17. Fortell historien om den utholdende enken.
18. Hva sa Jesus om barna og Guds rike?
19. Fortell historien om Sakkeus.
20. Hvordan ankom Jesus Jerusalem, og hvorfor slik?
21. Hva gjorde han på tempelplassen?
22. Noen ledere stilte spørsmål ved Jesu myndighet. Hva svarte han?
23. Hvordan var historien om de onde forpakterne?
24. Hva svarte Jesus: Skulle jødene betale skatt til de romerske okkupantene eller ikke?
25. Hvordan argumenterte saddukeerne mot oppstandelsen fra de døde? Hva svarte Jesus?
26. Senere stilte Jesus et spørsmål de ikke kunne svare på. Hvilket var det?
27. Hvordan vil det bli når Jesus kommer tilbake i sin herlighet?
28. Hvordan forberedte disiplene påskemåltidet?
29. Hvorfor gråt Peter etter at hanen gol?
30. Fortell historien om Simon fra Kyréne.
31. Hva skjedde med mennene som ble korsfestet sammen med Jesus?
32. Hva skjedde på morgenen etter sabbaten?
33. Hva skjedde med de to mennene som gikk til Emmaus?
34. Hvordan reagerte apostlene på nyheten om Jesu oppstandelse?
35. Hvordan ble de seinere sikre på at Jesus virkelig var stått opp?
36. Hva var Jesu siste befaling til disiplene?

Ressurser til Lukas:

Bibelundervisning fra Lukas:

Video (engelsk): The Bible Project: Luke

Johannes-brevene

Introduksjon:

Johannes-brevene ble sannsynligvis skrevet fra Efesos-området i løpet av årene 85-90. Han tok opp ulike forhold som truet samholdet i noen av de nye menighetene i området. Det første brevet ble skrevet til en menighet som var under press på grunn av feilaktige påstander og undervisning fra innflytelsesrike medlemmer. Roten til problemet var en ubibelsk virkelighetsoppfatning. Gresk filosofi og kultur preget samfunnet, og bestod av ulike retninger hvor «gnostisisme» var en av dem. I gresk tenkning ble det som regel laget et skarpt skille mellom den åndelige og den fysiske verden, der det åndelige ble opphøyet og det fysiske ble nedvurdert. Tankegangen var at kroppen og materielle ting var fordervet og urent, og noen ville gå så langt som å anse det fysiske som ondt i seg selv. Ut fra denne tankegangen kunne de ikke akseptere at Kristus, verdens Frelser, kunne bli født av en kvinne og leve som et vanlig menneske – de mente det var uverdig og forkastelig. Ifølge deres virkelighetsforståelse måtte Kristus være helt ubesmittet av denne urene verden og all menneskelig kroppslighet. Han måtte bare ha sett ut som et menneske, tenkte de. Johannes korrigerte dem på dette synet. Han understreket at Jesus var et virkelig menneske, og at denne forståelsen er viktig for å kunne begripe betydningen av inkarnasjonen – at Gud ble menneske. Jesus var fullt menneskelig, og samtidig virkelig Guds Sønn. Bare slik kunne han dele menneskers livsvilkår fullt ut, og samtidig ta på seg hele verdens synd. Bare slik kunne han som Messias bringe evig forløsning til det jødiske folk, og samtidig åpne Guds rike for alle folkeslag. De som ikke aksepterte Jesus Kristus både som Guds Sønn og som «menneskesønnen», et menneske i kjøtt og blod, de hadde ennå ikke tatt imot frelsen, fastslo Johannes. Jesus ga nemlig kroppen sin som et soningsoffer – det var ikke bare et synsbedrag.

I sitt andre brev uttrykte Johannes glede over å høre at mange av de Jesus-troende levde i sannheten. Han advarte igjen mot de som stadig insisterte på en feilaktig undervisning. «Ikke ha noe med dem å gjøre!» formante han. Problemet var folk som opptrådte som lærere, men som nektet å rette seg etter korrigeringene fra apostlene. I slike tilfeller måtte medlemmene ta ansvar for å markere sin lojalitet til apostlene og skriftene, og ta avstand fra vranglæren. Det var jo dessuten utrolig frekt å ignorere korrigeringen fra Johannes som var en de mest betrodde av Jesu tolv apostler.

Det tredje brevet var et personlig brev til Gaius. Johannes uttrykte sin takknemlighet for denne vennens trofasthet og gjestfrihet, og tok igjen opp saken med ledere som ledet menigheten feil. Saken gjaldt her spesielt Diotrefes som «elsket å være den fremste», men som behandlet Johannes og de han hadde sendt til menigheten både avvisende og direkte fiendtlig.

Johannes omtalte seg noen ganger som «den eldste», og viste da til at han delte ansvaret for menighetene som en eldre med-leder sammen med dem. Han beskrev også menigheten på uvanlige måter som «damen» og «hennes barn». Språkbruken kunne være delvis kodet og forsiktig ettersom de levde under konstant press fra forfølgere. Både myndighetene og fiendtlige grupperinger kunne bruke brevene til å gjøre skade hvis de fikk tak i dem. Slik er det dessverre fortsatt mange steder i verden.

Lesespørsmål:

Hva sa Johannes at han ville skrive om, og hvorfor?
Hva var hovedbudskapet i de to første brevene?
Hva var budskapet de mottok fra Jesus, og som de nå ga videre?
Hvordan kan vi se om et menneske virkelig kjenner Gud og elsker ham?
Hva sa han til Guds barn, til de modne og de unge?
Hva sa han om Antikrist?
Hvordan kan vi vite om en person tilhører Gud eller ikke?
Hva sa han om kjærlighet?
Hvordan overvinner Guds barn motstanden i verden?
Hva er de tre vitnene som bekrefter hvem Jesus virkelig er?
Hvem har evig liv?
Hva sa han om synd blant de troende?
Johannes minte dem på noe i sitt andre brev. Hva var det?
Hva er det «forføreren» gjør krav på?
Hvordan skal de troende behandle falske lærere?
Hvem var det tredje brevet skrevet til? Hva var hovedsaken Johannes tok opp?
Hvem laget trøbbel for apostlene, og hvordan?
Hvorfor ble dette brevet så kort?

Ressurser til Johannes-brevene:

Video (engelsk): The Bible Project: 1-3 John

Johannes-evangeliet

Introduksjon:

Johannes var sønn av fiskeren Sebedeus fra Galilea, og var en yngre bror av Jakob. Begge disse brødrene var i arbeid som fiskere sammen med faren sin da de ble invitert til å følge Jesus (se Mrk 1:19-20).

Johannes ble en av Jesu nærmeste disipler, kanskje den aller nærmeste. Flere ganger var han sammen med Jesus på spesielle hendelser:

- En liten jente ble vekket til live etter at hun var død av en sykdom (Mrk 5:37),
- de så Jesus i en ny skikkelse under en fjelltur (Mrk 9:2),
- Jesus snakket med dem på Oljeberget om fremtiden for Jerusalem (Mrk 13:3),
- Jesus var i dødsangst i Getsemane-hagen før han ble arrestert og senere korsfestet (Mrk 14:33),
- Jesus ble forhørt hjemme hos Kaifas (Joh 18:15),
- ved Jesu kors fikk Johannes et særlig betrodd oppdrag (19:27),
- da Jesu død ble bekreftet (19:35), og
- ved graven – han var den første apostelen som så inn i den tomme graven (20:5).

Johannes ble kalt «den disippelen Jesus elsket» i dette evangeliet (13:23, 19:26, 20:2, 21:7 og 21:20 + 24). At han var den som fikk ansvar for å ta seg av Maria, Jesu mor, sier mye om tilliten Jesus hadde til ham.

Det store maleriet i Milano som heter «Nattverden» er malt av Leonardo da Vinci og fremstiller Johannes nærmest som en ung jente i silkekjole. Dette stemmer svært dårlig med bibelens egen fremstilling. Johannes var en yrkesfisker fra Galilea, og var vokst opp med tungt fysisk arbeid. Markus skriver også at Jesus ga Johannes og broren Jakob et arameisk tilnavn, «boanerges», som betyr «tordensønner». Det kunne ha noe med temperament å gjøre. Vi får et par hint hos Markus og Lukas:

- Johannes ville gjerne gripe inn og stoppe en mann som drev ut onde ånder i Jesu navn uten å være i følge med dem. Jesus ga Johannes beskjed om å la ham være (Mrk 9:38).
- Johannes og Jakob foreslo å befale ild fra himmelen om å utslette en samaritansk landsby som ikke ville gi dem husly. Jesus irettesatte dem. (Luk 9:51-56)

Johannes hadde overraskende gode kontakter, og kanskje skyldtes dette slektskap til sentrale familier i Jerusalem. For eksempel kjente han den mektige øverstepresten og saddukeeren Kaifas personlig. Kaifas var blitt utpekt av romerne til embetet, og hadde overtatt etter sin svigerfar Annas, som han samarbeidet med. Kaifas var øversteprest i Jerusalem i nesten 18 år – lengre enn noen andre, ifølge historikeren Josefus. Da Jesus skulle avhøres fikk Johannes følge med inn. Han sørget også for at Peter fikk komme innenfor porten (18:14-16).

Ifølge senere kilder flyttet Johannes til Efesos i år 67 for å bringe den aldrende Maria i sikkerhet da et jødisk opprør startet året før. Opprøret spredte seg etter hvert til Jerusalem, og det brøt ut full krig mellom en jødisk opprørshær og romerne. Tusenvis ble drept på begge sider, men jødene hadde stor framgang den første tiden. Tre legioner med romerske soldater ble så mobilisert av keiser Nero under ledelse av general Vespasian og sønnen Titus for å slå ned opprøret. De erobret Galilea og byene i Judea, og marsjerte så mot Jerusalem. Jesus hadde ca. 35 år tidligere advart disiplene mot at en hær ville beleire Jerusalem (Luk 19:41-44, 21:5-24). Beleiringen startet i mars i år 70. Titus hadde da overtatt kommandoen over soldatene etter sin far Vespasian, som hadde reist til Rom for å bli innsatt som ny keiser. Etter fem måneders beleiring var det blitt forferdelige tilstander innenfor bymurene. Det var full splid med vold og drap mellom ulike fraksjoner blant jødene, og det brøt ut hungersnød og kaos i byen.

På grunn av Jesu advarsel klarte de fleste kristne å flykte fra byen før beleiringen ble fullført. Mange slo seg ned i Pella, øst for Jordan. Dette ble den andre store bølgen med spredning av kristne siden drapet på Stefanus (Apg.7). Da de romerske troppene brøt seg inn i Jerusalem den 30.august i år 70 gikk de voldsomt til verks, og det ble en fryktelig massakre. (Ifølge historikeren Josefus ble over 1 million mennesker drept, og nesten 100.000 solgt som slaver. Tallene er trolig overdrevne, men hendelsen var uansett en ufattelig katastrofe.) Byen ble utplyndret og nedbrent, og jødenes tempel ble fullstendig rasert for andre gang i historien – slik Jesus hadde advart kom til å skje (se Luk 19:41-44). (Det første tempelet var blitt ødelagt av babylonerne i år 586 f.Kr., altså 656 år tidligere.) Tempelet har siden blitt gjenreist som Jesu kropp med levende steiner (se 2:19-22). Tempelet var bare et skyggebilde av det som skulle komme i den nye pakt, og Jesus Messias kom med oppfyllelsen av tempelets egentlige funksjon og hensikt. Jesu oppstandelse ble starten på en ny tid med en ny pakt, og med et nytt prestedømme (se Hebr 2-10).

Hva særpreger så Johannes-evangeliet? Johannes har ikke med mange mirakler og lignelser sammenlignet med de andre tre evangeliene, men har desto mer undervisning, dialoger og debatter. Johannes-evangeliet ble skrevet sist av de fire, og i en annen stil enn dem. Historikerne mener at hans evangelium ble skrevet en gang i årene 85-95, og at Johannes trolig da var i Efesos. I tillegg til evangeliet har vi tre brev fra Johannes, og Åpenbaringsboken.

Johannes-evangeliet utdyper Jesu guddommelighet mer enn de andre evangeliene. Allerede fra de første versene fastslår Johannes at Jesus er Guds enbårne Sønn, og ett med Gud. Dette er et hovedtema i hans evangelium, nemlig at Jesus i sitt vesen kommer direkte fra Gud Far, og at han er både Menneskesønnen, Guds sønn og Messias. Jesus viser hvem den Allmektige Gud er på en perfekt måte. Han er løsningen som Gud har sendt for å redde menneskene fra konsekvensene av «syndefallet» – det vil si fallet bort fra Gud. Den moralske skylden og den dårlige samvittigheten, adskillelsen, fortaptheten og fremmedgjøringen i forhold til Gud, seg selv og andre mennesker blir ordnet opp i. Grepet som synd har på mennesker, med sin forførende og ødeleggende virkning, mister kraft. Alt dette, som noen kaller «det menneskelige dilemma», løses i Jesus Kristus. Man får ny vilje, evne og kraft til å gjøre det man innerst inne vet er godt, sant og rett. Man får se Gud, seg selv og andre mennesker i et nytt lys. Gjennom Jesus får mennesker muligheten til å gjenvinne sin sanne menneskelighet og få et sunt herredømme over seg selv.

Jesus bekreftet sin rolle gjennom sine mange «jeg er»-utsagn, blant annet når han sier «jeg er sannheten, veien og livet» (14:6). Jesus sier altså ikke bare at han snakker sant, men at han er sannheten, ikke bare at han kan vise veien, men at han er veien, osv. De syv «jeg er»-utsagnene fra Jesus er unike for Johannes-evangeliet.

Evangeliet til Johannes starter med å identifisere Jesus som «Logos», på norsk «Ordet». Logos står i vid betydning for den universelle orden – det som skaper kosmos, et ordnet system, ut av kaos. I dag snakker vi gjerne om naturlover, og hvordan energi, stoff, rom og tid er bundet sammen i et svært finjustert, systemisk samspill – fra et subatomisk til et astronomisk nivå. Samme sofistikerte orden finner vi igjen i biologien, kanskje i enda større grad. Systemene er gjennomsyret av informasjon og konstruksjon, og peker tydelig mot en transendent og intelligent kilde. Ordbruken til Johannes er derfor interessant ettersom ledende greske filosofer lenge hadde snakket om Logos som en skapende og rasjonell kraft. Blant annet gjelder dette Herakleitos (540-480 år f.Kr.) og Platon (427-347 år f.Kr.). I gamle Kina snakket man på lignende måter om «tao» og i India om «dharma». Mennesker som observerer og reflekterer forstår intuitivt at det er en orden i naturen, og at det er en intelligent kraft bak skaperverket (Rom 1:19-20). Ved å bruke ordet «logos» kobler Johannes an til den greske tankeverdenen, og sier noe slikt som dette: «Logos som dere fornemmer og tror på er faktisk Jesus Kristus, som er ett med Skaperen. Alt er skapt ved ham, gjennom ham og til ham. Han er verdens lys og frelser, og kommer ut fra den jødiske kontekst slik Gud har planlagt. La meg fortelle om ham så dere også kan kjenne ham og tro på ham.»

Keiser Domitian regjerte i Romerriket i år 81-96 e.Kr., og forfulgte kristne slik keisere før ham hadde gjort. Peter, Paulus og de andre apostlene var blitt drept sammen med hundrevis av andre (antagelig tusenvis) gjennom nådeløs forfølgelse fra romerske myndigheter. Dette skjedde også etter at Jerusalem og tempelet der var blitt ødelagt av romerne. Forfølgelsene varierte i intensitet avhengig av tid og sted.

Johannes var trolig den eneste av de tolv apostlene som ikke ble drept. Da han var en gammel mann ble han for en tid forvist av keiser Domitian til øya Patmos. (Patmos er en liten, gresk øy øst i Hellas, nært Tyrkia.) Der skrev han blant annet Åpenbaringsboken (se Åp 1:9). Han fikk visstnok reise tilbake til Efesos igjen etter at keiser Domitian ble drept den 18. september i år 96.

Hensikten med å skrive evangeliet var å overbevise leserne om at Jesus virkelig er den Messias som Gud hadde lovet (20:30-31). Johannes avsluttet sitt evangelium med å forsikre leseren om at hans vitnesbyrd er sant. Han skrev her i tredje person («han»), og ved også å skrive «vi» inkluderte han sine felles vitner til det de hadde sett og hørt (21:24). Enhver leser blir dermed utfordret til å ta et eget standpunkt: Tror du på rapporten fra Johannes, og hva betyr dette for deg?

Johannes hadde to studenter som senere ble kjente menighetsledere, nemlig Ignatius og Polykarp. Begge disse er kjent fordi de skrev mye til menighetene, og underviste i tråd med det de hadde lært av Johannes. Begge refererte til de andre evangeliene og brevene som hellige skrifter, noe som beviser at det meste av dokumentsamlingen i NT var kjent i de første menighetene. Begge var engasjerte i kampen mot falsk lære som truet med å spre seg i menighetene.

Lesespørsmål:

1. Hva sies her om Gud, Ordet og Jesus?
2. Hva sier Johannes Døperen om Jesus?
3. Fortell om hvordan Jesus traff disiplene Andreas, Simon, Filip og Natanael.
4. Jesus gjorde syv spesielle under og tegn før han stod opp. Hva var de to første?
5. Nikodemus kom til Jesus i hemmelighet. Hva skjedde?
6. Hva var forbindelsen mellom kobberslangen og Jesus?
7. Fortell historien om da Jesus møtte en samaritansk kvinne ved Jakobs brønn.
8. En invalid man ved Bethesda-dammen møtte Jesus der. Fortell historien.
9. Hvorfor forfulgte de jødiske lederne Jesus?
10. Jesus gav folk fem grunner til at folk burde tro på ham. Hvilke?
11. Folk spurte Jesus: «Hva skal vi gjøre?» Hva svarte Jesus?
12. Jesus sa «jeg er livets brød». Hva mente han?
13. Hvilke andre «jeg er»-beskrivelser ga Jesus om seg selv?
14. Den siste dagen av feiringen ropte Jesus noe til folket. Hva var det?
15. Noen brakte en kvinne til Jesus som var tatt for utroskap. Hva skjedde?
16. Hva sa Jesus om virkelig frihet?
17. Jødene kalte Abraham for sin far. Hva sa Jesus til det?
18. Hvordan beskrev Jesus sitt forhold til Far?
19. Flere ganger tok folk opp steiner for å kaste på Jesus. Hvorfor?
20. En blindfødt mann møtte Jesus. Fortell historien.
21. Hva sa Jesus om den gode hyrde?
22. Fortell historien om Lasarus.
23. Marta var en smule frustrert over søstera si. Hva skjedde?
24. Hva skjedde da Jesus kom ridende inn i Jerusalem?
25. Hva var poenget med lignelsen om hvetekornet?
26. Fortell historien om da Jesus vasket disiplenes føtter.
27. Hva sa Jesus om Talsmannen?
28. Hvorfor åpenbarte Jesus seg for disiplene og ikke for verden?
29. Hva sa Jesus om vintreet?
30. Hva sa han om kjærlighet?
31. Hvordan forberedte Jesus disiplene på det som skulle skje med ham?
32. Hva skjedde under det siste kveldsmåltidet?
33. Hvordan kunne verden gjenkjenne dem som ekte disipler av Jesus?
34. Etter at Jesus var korsfestet ville en soldat sjekke om han virkelig var død. Hva skjedde?
35. Hva skjedde da Jesus ble begravet?
36. Etter Jesu oppstandelse viste han seg for disiplene. Hva skjedde med Tomas?
37. Senere en morgen møtte Jesus syv disipler på stranda. Hva skjedde?
38. Hva snakket Jesus og Peter om etter frokosten den dagen?

Ressurser til Johannes-evangeliet:

Bibelundervisning fra Johannes (lydopptak på PodBean fra et KF-møte i Øksnes), klikk her.

Video (engelsk): The Bible Project: John

Film (engelsk): The Gospel of John (ord-for-ord fra Johannes-evangeliet)

Undervisning fra nettmøte i Pinsekirken Stokmarknes 2. mai 2021:

Matteus

Introduksjon:

Matteus var en av de første disiplene til Jesus, og blant de tolv apostlene. Han var sønn av Alfeus, og ble noen ganger kalt med det jødiske navnet Levi (se Mrk 2:14, Luk 5:27). (Det var ganske vanlig å ha doble navn, da som nå.)

Matteus skrev sin bok rundt år 55-65 e.Kr. og (antagelig) da han bodde i Antiokia i Syria. Dette var 20-30 år etter Jesu død og oppstandelse, og antagelig basert på ulike notater som var blitt gjort mens de gikk sammen med Jesus.

Matteus jobbet som skatteinnkrever for Herodes Antipas, men forlot denne jobben for å kunne følge Jesus i hans tjeneste etter en personlig invitasjon (9:9). Siden Matteus var en av Jesu nærmeste disipler er evangeliet hans et viktig historisk dokument. Han skriver som et sannhetsvitne, og rapporterer både hva han selv og andre samtidige øyenvitner, som han trolig kjente, hørte og observerte. Markus kan ha vært en slik viktig kilde.

Boken rapporterer mange detaljer om hva øyenvitner så, hva Jesus sa og underviste, og hvordan folk reagerte. Vi får også en del om den historisk sammenhengen og forklaringer rundt det som skjedde. Matteus skriver åpent om den motstanden Jesus og disiplene møtte fra de jødiske miljøene.

Boken bærer preg av å være skrevet til jøder, og Matteus var opptatt av å dokumentere overfor disse at Jesus virkelig var (og er) Messias. Jesus oppfylte nemlig de messianske løftene og profetiene på en svært overbevisende måte. Gjennom Matteus-evangeliet får vi også et innblikk i hvordan det etter hvert ble et dypere skille mellom den jødiske tradisjonen og den nye kristne menigheten.

Matteus snakket antagelig flere språk, som hebraisk/arameisk (jødenes språk), samt gresk og latin (grekernes og romernes språk). Han ville også ha vært godt inne i romerske skatteregler (skatte-jus), økonomi og regnskapsføring, samt vært skrivekyndig.

Test deg selv:

1. Hva visste Josef om Jesus da han giftet seg med Maria?
2. Tre ganger talte Gud til Josef i drømmer. Om hva?
3. Hvilke profetier om Jesus ble oppfylt de første leveårene hans?
4. Fortell om Johannes døperens tjeneste; hva var hans oppgave?
5. Jesus ble ledet av Ånden inn i ødemarka. Fortell historien.
6. Hvordan fikk Jesus sine første disipler?
7. Jesus hadde en spesiell tale til disiplene på et fjell. Hva snakket han om?
8. Hvilke tre ting var inkludert i Jesu tjeneste?
9. Hvem sin tro ble Jesus imponert over? Fortell historien.
10. Hvilke typer sykdommer helbredet Jesus?
11. En lam mann kom ned gjennom taket. Fortell hva som skjedde.
12. Matteus inviterte Jesus til et middagsselskap. Hva skjedde?
13. Hvorfor fastet ikke Jesus og disiplene hans?
14. Jesus møtte to blinde menn. Hva skjedde?
15. Jesus sendte ut de tolv disiplene. Hva skjedde?
16. Hvorfor er det lov å helbrede på sabbaten?
17. Johannes døperen sendte noen med spørsmål til Jesus. Hva ble sagt?
18. Hvordan kan mennesker finne fred i sjela?
19. Hva var «Jona-tegnet»?
20. Hva var poenget med lignelsen om mannen som sådde såkorn?
21. Nevn fem lignelser om Guds rike.
22. Hva var problemet Jesus møtte i Nasaret?
23. Fortell historien om da Johannes døperen døde.
24. Fortell hva som skjedde da Peter gikk på vannet?
25. Hva er det som skitner til et menneske?
26. Hva snakket Jesus og den kanaaneiske kvinnen om?
27. Hva skjedde da Jesus mettet tusener av mennesker?
28. Hva sa Jesus om fariseernes og saddukeernes surdeig?
29. Jesus spurte disiplene: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» Fortell historien.
30. Hva er kvalifikasjonene for å kunne være en disippel?
31. Tre disipler fikk en spesiell åpenbaring av Jesus. Hva skjedde?
32. Hva sa Jesus om det å være en viktig person?
33. Hva sa han om tilgivelse?
34. Nevn noen profetier som ble oppfylt det siste året før Jesus steg opp til himmelen.
35. Nevn noen lignelser om å gi respons når Gud kaller til omvendelse.

Ressurser til Matteus:

Bibelundervisning fra Matteus (lydopptak på PodBean fra et KF-møte i Øksnes), klikk her.

Video (engelsk): The Bible Project: Matthew

Peters-brevene

Introduksjon:

Peters to brev ble skrevet i Rom av apostelen Peter på slutten av livet hans, rundt årene 62-65 e.Kr. Han skrev brevene for å oppmuntre de kristne som led under forfølgelse i de provinsene som i dag er en del av Tyrkia. I sitt andre brev var han opptatt av problemene med feil lære og moralsk utglidning i disse menighetene. Årsaken til problemene synes å ha vært at noen hadde begynt å så tvil om Jesus noen gang ville komme tilbake. Det hadde hersket en forventning om at Jesus skulle komme tilbake veldig snart, men etter som årene gikk ble denne forventningen snudd til skuffelse og resignasjon hos enkelte i menighetene. Tvil omkring Jesu tilbakekomst undergravde også troen på at det ville bli noen dommedag for alle mennesker. Peter tok opp disse spørsmålene, og svarte myndig på dem. Peter var den apostelen som Jesus hadde snakket med om hva som var fundamentet for hans menighet, nemlig åpenbaringen av Kristus (Mat 16:17-18). Han ble senere den ledende apostelen under vekkelsen i Jerusalem som startet pinsedag det året Jesus døde og stod opp. 5-8 år senere besøkte Peter den romerske offiseren Kornelius (år 38 e.Kr), og fikk se hvordan ikke-jøder begynte å ta imot evangeliet og ble fylt med Ånden. Seks år senere (44 e.Kr) ble Peter arrestert av kong Agrippa i Jerusalem, og ventet på dødsdommen i fengselscellen. Jakob, bror til Johannes, var blitt henrettet kort tid i forveien. En engel kom imidlertid til fengselet der Peter satt, og førte ham ut på en mirakuløs måte. Peter forlot så byen for en tid etter å ha gitt beskjed til noen kristne i en husmenighet (hjemme hos mor til Markus) at han var sluppet ut av Gud gjennom et mirakel (Apg 12:12). Fire år etter dette (48 e.Kr) deltok han på det viktige ledermøtet i Jerusalem der det skulle avgjøres om ikke-jøder måtte konvertere til jødedommen for å kunne bli akseptert som kristne. Han støttet Paulus og Barnabas i deres syn på at kun omvendelse og tro på Jesus måtte være grunnlaget for å bli akseptert som kristne (Apg 15:7). Argumentet var at Gud gjennom Jesus hadde åpnet veien for ikke-jøder så vel som for jødene, og de derfor ikke måtte stenge denne veien igjen. Jakob, Jesu bror som da var den ledende eldste blant de kristne i Jerusalem, støttet også dette synet. Dermed ble saken avgjort slik, med noen enkle forbehold. Beslutningen var også i tråd med Jesu egne instrukser (Mat 28:19, Apg 1:8). Noen år etter dette (50-54 e.Kr) flyttet Peter til Rom, og arbeidet der inntil han ble henrettet rundt år 65 e.Kr av keiser Nero. Kristne ble på den tiden stadig utsatt for mistanke, uvilje og forfølgelse, og da det brøt ut en storbrann i Rom den 19.juli 64 utpekte Nero de kristne som skyldige. En klappjakt på kristne ble dermed satt i gang, og tusenvis ble drept, deriblant Peter. Mange fikk imidlertid også stor respekt for de kristne på grunn av deres store mot, fredelige holdning og klare vitnesbyrd. Mange kristne gikk heller rakrygget og uredd i døden enn å fornekte Jesus.

Lesespørsmål:

Hvem skrev Peter til?
Hvorfor skulle de glede seg?
Hva var så fantastisk at til og med englene fulgte nøye med for å forstå mer?
Hvem sa Peter at de var blitt i kraft av Kristus?
Hvordan skulle de oppføre seg mot myndighetene?
Hva sa han til slavene?
Hva sa han til de gifte kvinnene og ektemennene?
Hva skrev Paulus om dåpen?
Peter påpekte at verdens ende ville komme snart. Hva skulle de gjøre?
Hva skrev han til de eldre, og hva skrev han til de yngre i menigheten?
Peter skrev at alt vi trenger for å leve et gudfryktig liv er gitt oss. Hva mente han?
Hvordan kan vi ha del i Guds guddommelige natur?
På hvilken måte skulle de bygge opp sin tro for å bli nyttige og fruktbare?
Hvorfor skulle de vise stor oppmerksomhet til hva profetene hadde skrevet?
Hvem advarte Peter dem imot?
Hvordan viste Gud sin dom i gamle tider?
Hva ville Gud dømme spesielt hardt?
Peter forklarte hvorfor han hadde skrevet de to brevene. Hva sa han?
Hva sa Peter om Guds makt og fenomenet tid?
Hva skrev Peter om Markus, Paulus og Silas?

Ressurser til Peters-brevene:

Video (engelsk): The Bible Project: 1 Peter

Video (engelsk): The Bible Project: 2 Peter

Markus

Introduksjon:

Markus beskrev hva som skjedde i forbindelse med Jesus i årene 26-33, altså en periode på rundt 7 år.

Markus-evangeliet er handlingsmettet, kortfattet og rett-på-sak. Det forutsetter ikke noen bestemt kjennskap til Det gamle testamentets skrifter, og teksten passer derfor godt også for et ikke-jødisk publikum. Fokuset er på Jesus som Messias og Guds Sønn, og på de gjerningene Jesus gjorde som beviste dette. Dateringen av hendelsene i evangeliet er nøyaktige, og det er enighet om at Markus (også kalt Johannes Markus) trolig skrev det i Roma mens apostelen Peter var der – rundt år 55 eller eventuelt nærmere Peters død i år 64. Man mener at Markus egentlig skrev ned Peters muntlige beretninger – som han hadde blitt godt kjent med etter å ha tolket for og assistert Peter over lang tid. Peter omtalte Markus som «min sønn» (1.Pet 5:13).

Teksten er visstnok skrevet på ganske enkel gresk med en litt rufsete grammatikk, og hvor enkelte arameiske ord er brukt og oversatt til gresk. Det er dermed ikke skrevet av en profesjonell skriver, noe som stemmer med hva vi vet om Markus. Han omtales i en bibelkommentar av kirkelederen Papias fra rundt år 125 som apostelen Peters tolk og assistent. Papias hadde selv vært student under apostelen Johannes, og ble senere en leder for menigheten i Hierapolis fra om lag år 120. (Byen ligger sørvest i Tyrkia, omtrent midt mellom Efesos ved Izmir og Antalya.)

Markus er omtalt i Apostlenes gjerninger og i Paulus’ brev, noen ganger kalt Johannes Markus. Det er spekulert i om Markus er den unge mannen som klarte å rømme vekk fra Getsemane-hagen da Jesus ble arrestert (Mrk 14:50-52), ettersom episoden kun nevnes i Markus-evangeliet. Markus må uansett ha vært godt kjent med de første apostlene helt fra han var ung, og også mange av de første kristne, inkludert Jesu nærmeste familie.

Det var en nær forbindelse mellom Markus og Barnabas. I Apostlenes gjerninger får vi vite at levitten Josef Barnabas, en av lederne i Jerusalem, var onkel til Markus (Apg 4:36-37, Kol 4:10). Maria, mor til Markus, som hadde et eget hus i Jerusalem, kan vi dermed gå ut fra var søsteren til Barnabas. Søskenparet Barnabas og Maria var jøder fra Kypros. Denne Maria var også en viktig etterfølger av Jesus. Huset hennes ble brukt til samlinger med apostlene. Det var også til hennes hus Peter gikk etter at en engel brøt ham ut fra fengselet etter en arrestasjon som skjedde rundt
år 44 (se Apg 12:12).

Ettersom ektemannen til Maria (far til Markus) ikke blir nevnt kan hun ha vært enke. Kanskje dette var grunnen til at broren Barnabas kom fra Kypros til Jerusalem, for å støtte henne? Han ville da ikke bare vært onkelen til Markus, men også trolig en slags stefar for ham. Dette kan også bedre forklare hva som skjedde senere mellom Barnabas og Paulus.

Onkel Barnabas var en betrodd mann blant apostlene i Jerusalem. Han ble sendt til Antiokia av dem for å vurdere forholdene der da det kom rapporter om stor oppslutning blant både jøder og grekere. Det står at Barnabas ble til stor hjelp for dem (Apg 11:22). Det var også Barnabas som senere reiste til Tarsus (rundt år 44) for å hente Paulus til Antiokia (Apg. 11:25). Paulus hadde da vært i Tarsus i 7-8 år.

Etter en tid (rundt år 45-46) reiste Barnabas og Paulus sammen fra Antiokia til Jerusalem med en pengegave til menigheten for å hjelpe de fattige der. Da de reiste tilbake igjen tok de Markus med seg til Antiokia (Apg 11:30 + 12:25).

Da Paulus og Barnabas dro ut på sin første misjonsreise i år 46, tok de Markus med seg som medhjelper (Apg 13:5). Via Selevkia (havnebyen tilknyttet Antiokia) reiste de først til Kypros, der Barnabas kom fra. Men etter ganske kort tid, da de var kommet til Perge (Perga) i Pamfylia (nordøst for Antalya i dagens Tyrkia), reiste Markus hjem til Jerusalem igjen (Apg. 13:13). Dette likte Paulus svært dårlig, og da det var snakk om å ta med Markus igjen på neste misjonsreise et par år senere (år 48-49), sa Paulus nei. Onkelen Barnabas var uenig med Paulus, og de endte med at de reiste ut hver for seg. Barnabas tok med seg nevøen Markus til Kypros, mens Paulus tok med seg Silas, og reiste til sine hjemtrakter i Syria og Kilikia (Apg 15:37-39).

Av brevene til Paulus ser vi at det senere ble full forsoning mellom ham og Markus. Paulus omtaler Markus som sin «gode hjelper» (2.Tim 4:11 og Filemon 24). Apostelen Peter satte også stor pris på hjelpen fra Markus, både som tolk, assistent og skriver. Markus er dermed et godt eksempel hvordan man kan tjene Gud på en sterk måte gjennom å assistere og hjelpe andre i deres tjeneste. Markus-evangeliet inspirerer og veileder i dag millioner av mennesker over hele verden.

Siste del av Markus-evangeliet (16:9-20) mangler i de eldste manuskriptene man har funnet så langt. Versene ble tilføyd i de komplette Markus-evangeliene mot slutten av 100-tallet basert på andre kilder man hadde tilgjengelig. De fleste bibeloversettelsene har en egen fotnote om dette.

Test deg selv:

1. Hva visste man om forløperen som skulle komme før Messias?
2. Fortell om Jesu dåp, hva skjedde?
3. Hvorfor ble folk overrasket da Jesus begynte å undervise?
4. Hvorfor spiste Jesus sammen med tollere og syndere?
5. Noen anklaget Jesus for å være besatt av djevelen. Hva svarte han på det?
6. Hva sa Jesus om sin familie?
7. På hvilken måte feilet fariseerne i forhold til Guds ord?
8. Disiplene mislyktes da de prøvde å drive ut en ond ånd fra et barn. Hva skjedde?
9. Hva lærte Jesus disiplene sine om håndtering av fristelser?
10. Hva sa Jesus om skilsmisse?
11. En rik ung mann kom til Jesus. Hva skjedde?
12. Tre ganger fortalte Jesus disiplene sine om at han kom til å bli arrestert, lide og dø. Kan du finne de tre stedene?
13. Fortell hva som skjedde da Bartimeus ble helbredet.
14. Hva fikk øverstepresten i Jerusalem til å rive i stykker klærne sine foran øynene på Jesus?
15. Hvorfor ble Pilatus overrasket over Jesus under avhøret?
16. Hva skjedde på Golgata etter at Jesus var korsfestet?
17. Hvordan forsikret Pilatus seg om at Jesus virkelig var død?
18. Hvordan reagerte disiplene på nyheten om at Jesus var blitt levende igjen?
19. Hva sa Jesus at disiplene skulle gjøre, og hvilke bevis skulle følge dem?

Ressurser til Markus:

Bibelundervisning fra Markus (lydopptak på PodBean fra et KF-møte i Øksnes), klikk her.

Video (engelsk): The Bible Project: Mark