Galaterbrevet

Introduksjon:

Galatia var et område sentralt i Lilleasia, og er i dag en del av Tyrkia. Opprinnelig var det et keltisk område, ifølge historikere, og det kom under romersk herredømme gjennom en «forhandling» da Pompei var keiser i Rom om lag hundre år før Paulus besøkte området. Paulus reiste gjennom Galatia ved alle sine tre misjonsreiser, og stedene som ble besøkt var blant annet Antiokia i Pisidia, Lystra, Ikonium og Derbe.

Antiokia i Syria ble snart en base for misjonsvirksomheten til Paulus. Apostlenes gjerninger kapittel 13 starter med å nevne navnene på noen profeter og lærere i menigheten der. Det var en internasjonal ledergruppe. Barnabas var en levitt fra Kypros, Simeon var afrikaner, Lucius var fra Libya i Nord-Afrika, Manaen tilhørte den indre sirkelen rundt de romerskvennlige jødiske herskerne, og Saul var en Jerusalem-utdannet fariseer fra Tarsus i Kilikia, et nabo-område til Galatia.

Disse ba og fastet – antagelig sammen med mange andre i menigheten, for å søke Gud. Så kom det profetiske ordet: «Send ut Barnabas og Saul til den oppgave jeg har kalt dem til.» De to mennene hadde altså allerede kjent på et kall til å reise ut for å forkynne om Jesus, og søkte derfor Gud sammen med menigheten for å få en bekreftelse.

Barnabas og Saul reiste så ut på sin første misjonsreise i år 46-47. Reisen tok om lag halvannet år, og de hadde 13 stopp på 9 ulike steder før de var tilbake. Hele rundreisen var på om lag 200 mil.

Reisen startet med besøk på Kypros, hvor Barnabas var fra, og deretter seilte de nordover til fastlandet. Fra byen Perga gikk de nordover opp i fjellene i provinsen Galatia. Der lå blant annet byen Antiokia ved Pisidia. (Byen heter i dag Yalvaç, og ligger i Tyrkia.) Byen lå mellom fjell og innsjøer på om lag 1200 meters høyde over havet, og må ikke forveksles med Antiokia i Syria som lå nært kysten. De måtte etter hvert reise vekk fra fjell-Antiokia på grunn av voldelig motstand, og dro da videre til Ikonium, Lyakonia, Lystra og Derbe. Så returnerte de til Lystra, Ikonium og fjell-Antiokia igjen, før de tok veien sørover til kysten igjen.

Et fast mønster var at de oppsøkte de jødiske synagogene på sabbaten. Der var de på hjemmebane, og der møtte de folk som allerede trodde på Israels Gud og Skriftene.

I synagogen i Antiokia-Pisidia får vi Sauls første refererte tale (Apg 13:16-41). Han var blitt invitert av synagogens ledere til å si noen ord, og han benyttet selvsagt anledningen til å forkynne evangeliet. Han startet med et sammendrag av Israels historie, noe som minner om Stefanus’ tale (kap. 7). Noen punkter fra Paulus’ første refererte tale:

  • Først en hilsen som tok utgangspunkt i et felles ståsted.
  • Guds utvelgelse, og Israels historie: Stamfedrene, Egypt-perioden, vandringen inn i Kanaan, dommer-perioden, og kongeperioden som startet i profeten Samuels tid.
  • Utvelgelsen av David som konge, en mann etter Guds hjerte som gjorde Guds vilje.
  • Løftet om en frelser av Davids ætt, Messias, som er Jesus fra Nasaret.
  • Døperen Johannes, og hans erklæring om Jesus.
  • Jerusalem-jødenes fordømmelse og henrettelse av Jesus var en oppfyllelse av profetiene.
  • Jesu oppstandelse, og troverdigheten i denne påstanden.
  • Sitater fra profetene som talte om seier over døden, og at dette ikke gjaldt David, men Messias.
  • Tilgivelse for synd og frihet fra lovens fordømmelse gjennom Jesus er blitt en realitet.
  • Advarsel mot å forkaste budskapet.

Responsen var positiv, og ryktet spredte seg slik at neste sabbat ble stedet overfylt med tilhørere. Da oppstod imidlertid også sterk motstand fordi noen jøder ble provoserte og sjalu. Paulus trakk seg ut for å unngå eskalering og vold. Først forlot de synagogen, men fortsatte med å undervise grekerne. Senere trakk de seg ut av hele området fordi det ble organisert en forfølgelse mot dem. Men menigheten var da allerede blitt etablert. Paulus og Barnabas reiste deretter videre til Ikonium. Denne byen lå også i fjellene, om lag tusen meter over havet. Ikonium var den gang en viktig by den sørlige delen av den romerske provinsen Galatia. I dag heter byen Konya, ligger i regionen Anatolia, og har om lag 2 millioner innbyggere.

Paulus og Barnabas forkynte evangeliet i den jødiske synagogen der. Mange blant jødene og grekerne ble overbeviste også der, og tegn, under og mirakler skjedde. Men sterk motstand oppstod der også. De jødene som ikke ville tro gjorde folk fiendtlig innstilt mot Paulus og Barnabas (ESV: «… poisened their minds against the brothers»).

Etter hvert ble hele byen delt i sine meninger om misjonærene. Motstanderne må til slutt ha fått en slags aksept fra myndighetene i byen om å angripe dem og stanse dem med makt. Misjonærene flyktet da til Lystra og Derbe hvor de fortsatte forkynnelsen av evangeliet. Her ble de først hyllet av folket på grunn av et mirakel (de tolket mirakelet feil, og trodde misjonærene var guder), men så ble de forsøkt drept på grunn av anklagene fra tilreisende opponenter. Paulus ble steinet av den rasende folkemengden og døde nesten, men overlevde mirakuløst og fortsatte misjonsreisen.

De dro sørøstover til Derbe hvor de startet en menighet, og deretter dro de tilbake til de byene hvor de var blitt forfulgt før de returnerte til Antiokia via Pisidia, Pamfylia, Perga og Attalia. Når de kom hjem til Antiokia i Syria hadde det gått rundt 1,5 år siden de dro ut. De hadde mye å rapportere om til vennene i menigheten, og fortalte om hvordan Gud hadde åpnet ører og hjerter hos både jøder og andre folkeslag.

En tid etter hjemkomsten (rundt år 48) skrev Paulus sitt brev til galaterne, det vil si til menighetene som han og Barnabas hadde plantet i Antiokia i Pisidia, Ikonium, Derbe. Brevet ble kanskje kopiert, og lest opp i de ulike menighetene av lederne der. Her får vi et unikt innblikk i de indre forholdene i menighetene, og forholdet Paulus hadde til dem. I brevet til galaterne ser vi at Paulus var blitt dypt bekymret over rapporter om at budskapet om Guds nåde som var gitt dem i Kristus var under angrep og holdt på å forvitre. De stod i fare for å bli fanget i gammel, jødisk loviskhet (se Gal. 1:6 og 3:1). Jødekristne fra menigheten i Jerusalem (særlig en gruppe kristne fariseere, jfr. Apg. 15:5) reiste nemlig rundt og oppfordret de jødiske troende til å holde fast på sine skikker og tradisjoner og holde Moseloven, og oppfordret de hedningkristne til å la seg omskjære og bli jøder. Kanskje gjorde de dette for å dempe konflikten mellom tradisjonelle jøder og Jesus-troende jøder ved å vise at de arbeidet for jødenes sak, og oppnådde gode resultater (se Gal. 6:12). Da de greske kristne hørte opplesning fra GT og argumentene ut fra Moseloven ble mange av dem overbevist, og de lot seg omskjære. Påvirkningen fra den nye læren gjorde menighetene i Galatia urolige, forvirrede og splittet. Paulus var fortvilet over at mange så lett lot seg lure vekk fra friheten som Jesus hadde kjøpt for dem med sitt eget blod.

Til og med Peter og Barnabas lot seg påvirke av dette, og sluttet å spise sammen med de uomskårne hedningkristne. Paulus karakteriserte dette som et hykleri, og et svik mot evangeliet. De skapte skiller i menigheten, og behandlet de hedningkristne som annenrangs. I brevet gikk han derfor igjennom på nytt den radikale forskjellen som det er mellom å leve etter loven og å leve i nåden, og å leve menneskelig (i kjøttet) og å leve i Ånden. Det er to ulike måter å leve på som ikke kan forenes, men må velge enten eller (se Gal. 5:4).

Flere i menighetene i Galatia hadde begynt å vende seg mot Paulus på grunn av påvirkningen de fikk fra andre forkynnere. Paulus hadde innprentet i dem at forsoningen med Gud og det nye livet var basert utelukkende på Jesu oppfyllelse av loven, ikke deres egen. Gud hadde frikjøpt dem fra loven ved det perfekte syndofferet på korset; de var døde med Kristus, og reist opp med Kristus til et nytt liv, dedikert til Gud og basert på nåde. Ved å vende seg til de jødiske lovene forkastet de i praksis Guds nåde (se 5:4). Han kritiserte de falske lærerne skarpt, og fordømte læren deres som destruktiv, og en motarbeidelse av Gud. For oss er brevet en fantastisk gjennomgang av den store forskjellen på prinsippene om nåde og fortjeneste i vår relasjon til Gud.

Lesespørsmål:

  1. Hvordan begrunner Paulus sin autoritet som apostel?
  2. Hva sa Paulus om å leve for mennesker og å leve for Gud?
  3. Paulus skrev om hva som skjedde etter omvendelsen. Hva fortalte han?
  4. Hvorfor reiste Paulus til Jerusalem sammen med Barnabas og Titus?
  5. Hvorfor hadde Paulus protestert overfor Peter, og hva hadde Paulus sagt til ham?
  6. Paulus skrev om et alvorlig problem han hadde hørt om i menigheten – hva var det?
  7. Hvordan forklarte Paulus forskjellen mellom å leve etter Moseloven og å leve i tro til Jesus?
  8. Hvor ble egentlig loven gitt av Gud?
  9. Hva skjedde da Paulus først forkynte evangeliet for dem?
  10. Hva sa Paulus om Isak og Ismael?
  11. Omskjærelsen var ikke viktig, skrev Paulus. Hva var det som var viktig?
  12. Hvilke frukter kommer av å følge menneskelig lyst, og hvilke kommer av å følge Åndens lyst?
  13. Hva er Kristi lov?

Ressurser til Galaterbrevet:

Video (engelsk): The Bible Project: Galatians