Innhold

Hvordan bruke dette bibelstudiet.
Introduksjon til Apostlenes gjerninger som bok.
Flere fakta om Lukas.
Kapittel 1 – siste samtale med Jesus før han blir tatt opp til himmelen.
Kapittel 2 – Åndens dåp på pinsedagen, Peters første tale.
Kapittel 3 – Helbredelsen ved Fagerporten, Peters andre tale.
Kapittel 4 – Første arrestasjon, Peters tredje tale.
Kapittel 5 – Ananias og Saffira, andre arrestasjon. Peters forsvarstale, og Gamaliels råd.
Kapittel 6 – Første diakoner, Stefanus.
Kapittel 7 – Stefanus’ tale til jødenes råd.
Kapittel 8 – Forfølgelsesbølge i Jerusalem, Filip forkynner i Samaria.
Kapittel 9 – Forfølgeren Saulus møter Jesus. Peter reiser til Lod og Jaffa.
Kapittel 10 – Kornelius tilkaller Peter og tar imot Ordet. Peter taler på husmøtet.
Kapittel 11 – Peters forsvarstale i Jerusalem. Antiokia-menigheten vokser.
Kapittel 12 – Herodes forfølger menigheten, og dør senere.
Kapittel 13 – Første misjonsreise starter, Paulus’ første tale.
Kapittel 14 – Første misjonsreise fullføres.
Kapittel 15 – Apostelmøtet i Jerusalem som avgjorde de hedningkristnes stilling.
Kapittel 16 – Andre misjonsreise: Paulus og Silas. Timoteus blir med fra Lystra og Lukas fra Troas.
Kapittel 17 – Andre misjonsreise fortsetter til Tessalonika, Berøa, Aten og Korint. Paulus taler i Aten.
Kapittel 18 – Andre misjonsreise fullføres i Korint, den tredje starter. Akvilas, Priskilla og Apollos.
Kapittel 19 – Stor fremgang og motstand i Efesos.
Kapittel 20 – Tredje misjonsreise fullføres. Paulus’ tredje tale – avskjedstale i Miletos til de eldste i Efesos.
Kapittel 21 – Paulus i Jerusalem. Arrestasjon ved tempelet.
Kapittel 22 – Paulus er i arrest og forsvarer seg – Paulus’ fjerde tale, på trappen til Antonia-borgen.
Kapittel 23 – Paulus forsvarer seg igjen (femte tale), og sendes deretter til Cæsarea.
Kapittel 24 – Paulus forsvarer seg overfor landshøvdingen Felix. Sjette tale.
Kapittel 25 – Paulus forsvarer seg igjen overfor jødene og Festus. Syvende tale.
Kapittel 26 – Paulus forklarer seg overfor kong Agrippa, Berenike og Festus. Åttende tale.
Kapittel 27 – Paulus sendes til Roma. Paulus setter mot i sine medreisende under en storm.
Kapittel 28 – Paulus ankommer i Roma og venter på rettssaken. Niende tale.

Hvordan bruke dette bibelstudiet.

Jeg anbefaler å lese høyt fra bibeltekstene. Det er laget en introduksjon til hvert kapittel man kan lese først, og noen spørsmål man kan gå løs på etterpå for å reflektere over hva man har lest. Bibelstudiet kan brukes alene eller i grupper. Se her for nærmere oversikt over kronologi, hendelser og steder:
Apg-info-og-kart

Introduksjon til Apostlenes gjerninger som bok.

Boken er en fortsettelse fra Lukas-evangeliet, og er skrevet av samme forfatter. Lukas var lege, trolig en ikke-jødisk greker som trodd på jødenes Gud. Siden det ikke nevnes noe om det var Lukas antagelig kommet til tro på Jesus før han traff Paulus i Troas (se 16:9-10) under hans andre misjonsreise. Man tenker seg at Lukas behandlet Paulus for en plagsom øyesykdom da han kom til Troas. Paulus hadde vært plaget med øynene under misjonsreisen gjennom Galatia, og nevnte dette i sitt brev til dem (Gal 4:13). Lukas fulgte deretter med ham videre som en medhjelper. Lukas var ikke bare en lege, han utmerket seg også som språkkyndig historiker. Han var grundig og nøyaktig i sin rapportering. Han gir oss en rekke detaljer som har vært av stor verdi for historieforskere for å forstå hvordan livet i Romerriket var gjennom det første århundret etter Jesu fødsel. I sitt evangelium gjorde Lukas seg stor flid med å sammenfatte en troverdig rapport om hva Jesus hadde gjort og sagt, og hva som var omstendighetene rundt hans fødsel, død og oppstandelse. Oppdraget hadde han fått fra «ærede Teofilos», en person vi ikke vet hvem er, men som må ha hatt innflytelse og ressurser. Lukas hadde direkte tilgang til en rekke sentrale personer og øyenvitner, og hadde tilgang på nedtegnelser som var gjort av andre. Han sjekket kildene, og han intervjuet flere av dem selv. Lukas er unik på den måten at han fulgte Paulus tett i 18 år, både under fengselsopphold og under hans misjonsreiser. Han fikk fantastiske muligheter til å treffe de første disiplene, antagelig hundrevis av andre øyenvitner, og han fikk se med egne øyne hva som skjedde rundt i de mange, nye menighetene som ble startet opp. I denne andre boken rapporterer han videre hva som skjedde i årene etter Jesu oppstandelse. Boken ble skrevet over noe tid, og kan ha blitt sammenfattet og avsluttet i år 62 ettersom rapporten slutter da. Hendelsene som rapporteres spenner altså fra år 33, rett etter Jesu oppstandelse, og frem til Paulus venter på rettsaken i Rom i år 62 – en tidsperiode på nesten 30 år.

Forfatterskapet er godt dokumentert. Vi har flere holdepunkter som bekrefter at Lukas er forfatteren, og at han skrev boken i apostlenes samtid. To uavhengige kilder for dette er Ireneus[1] og Eusebius[2]. De henviser til opplysninger fra to elever av apostelens Johannes, nemlig Polykarp og Papias. Begge refererte til at Johannes bekreftet Lukas sitt forfatterskap. Tidfestingen av forfatterskapet stemmer også med andre store hendelser. Lukas nevner verken Paulus’ død (år 64), Neros forfølgelse av kristne i Rom (år 64-68), eller ødeleggelsen av Jerusalem (år 70), noe som tilsier at boken ble skrevet før dette.

Innholdet er skrevet som en kronologisk rapport, med skiftende fokus. Første del av boken fokuserer mest på Peter og det som skjedde rundt ham. I kapittel 8 introduseres vi kort for Paulus, og i kapittel 9 rapporteres hva som skjedde rundt hans omvendelse. Fra kapittel 13 dreier fokuset helt over på Paulus. Under Paulus’ andre misjonsreise (årene 48-51, varte i ca. 2,5 år), ble Timoteus med fra Lystra, og Lukas ble med fra Troas. Lukas begynner da å skrive «vi» (16:10).

Lukas skriver detaljert om hva som skjedde mens Paulus senere satt i arrest i Cæsarea i årene 57-59. Han har lange, ordrette sitater om hva som ble sagt av ulike personer. Alt tyder på at Lukas brukte mye tid sammen med Paulus der (se 24:23), og at han fikk delta under høringene som ble holdt. Da Paulus anker til keiseren i Rom ser vi at Lukas bruker ordet «vi», og at han er med på reisen dit. Reiseskildringene har imponert mange historikere på grunn av sin presisjon og detaljrikdom.

[1] Ireneus var biskop i Lyon, Frankrike, og levde årene 130-202 e.Kr. Han var fra Smyrna (dagens Izmir i Tyrkia), og hadde som ung ofte lyttet til Polykarp som var leder for menigheten der. Polykarp hadde vært elev av apostelen Johannes. Ireneus lærte fra Polykarp, som igjen hadde lært av apostelen Johannes, at Lukas faktisk hadde skrevet Lukas-evangeliet, og dermed også Apostlenes gjerninger (McDonald & Sanders, The Canon Debate, 2002, side 267). Eusebius var kirkehistoriker som

[2] Eusebius av Cæsarea, kanskje mest kjent som kirkehistoriker. Han levde fra rundt 260 – 340 e.Kr.

 Flere fakta om Lukas:

Hvordan kunne Lukas vite alt det han skrev? Lukas levde på samme tid som de første apostlene, og han hadde tilgang på alle de viktigste øyenvitnene. I tillegg var det hundrevis av andre vitner som hadde sett og hørt Jesus, og som visste hva som hadde skjedd med ham. Tilgangen på førstehånds kilder, inkludert Jesu egen mor, var derfor unik. Dette kan være forklaringen på den utfyllende fortellingen om hva som skjedde rundt Jesu fødsel. Lukas kunne snakke personlig med dem, sjekke fakta, sammenligne med andre kilder, og skrive ned en fremstilling som skulle være pålitelig. Lukas-evangeliet har også mange helbredelsesfortellinger, lignelser og skildringer om hvordan Jesus møtte ulike mennesker med ulike behov. I tillegg til øyenvitnene fantes det også en rekke skriftlige kilder som brev, taler, sanger, reiseskildringer, rettslige rapporter og nedskrevne personlige beretninger. Han sjekket sine kilder, og oppga mange detaljer om både geografi, klima, politiske forhold og kultur som har gjort tekstene uvurderlige for forståelsen av hans samtid. Hans historiske bidrag er respektert langt ut over kristnes rekker. Teksten i evangeliet tyder på at han også brukte det Markus hadde skrevet. Lukas og Markus kjente hverandre trolig godt, og brukte tid sammen i Rom mens også Paulus og Peter var der.

Eksterne bekreftelser: Ireneus og Eusebius henviser til opplysningene om Lukas fra to elever av apostelens Johannes, nemlig Polykarp og Papias. Johannes bekreftet dermed forfatterskapet gjennom dem.

En anerkjent spesialist på romersk historie, Colin Hemer, peker på hvordan Lukas’ fremstillinger var svært nøyaktige (The Book of Acts in the Setting of Hellenic History, 1990). Gjennom drøyt 100 eksempler fra tekstene demonstrerte han hvordan Lukas hadde førsteklasses innsikt i 1) detaljkunnskap om geografiske forhold, 2) spesiell innsikt i forhold som kun var kjent for noen få, 3) nøyaktig kunnskap om reiseruter, steder og ledere som ikke var allment kjent, 4) samsvar med datoer som ble bekreftet gjennom andre historiske kilder, 5) historiske detaljer som var typiske for den tiden, men ikke senere, 6) beskrivelse av hendelser som viser at de akkurat hadde skjedd, 7) ord og uttrykk som ble brukt akkurat på den tiden, og at 8) Lukas bekreftet en rekke detaljer om tidspunkter, personer og hendelser som man har fra andre samtidige kilder. Historisk forskning har vist at Lukas ikke tok feil i noe av dette.

En annen ekspert på romersk historie, A.N. Sherwin-White, skrev følgende: «Den historiske holdbarheten (i Apostlenes gjerninger) er overveldende. … Ethvert forsøk på å avvise dens grunnleggende historisitet må nå fremstå som absurd. Historikere som studerer romertiden har lenge akseptert at den er historisk korrekt.»

Arkeolog og forsker på klassisismen, William M. Ramsay, startet sine undersøkelser av Apostlenes gjerninger med stor skepsis, men forandret etter hvert innstilling. Han beskrev oppdagelsene slik: «Jeg startet med en negativ innstilling der jeg hadde avskrevet teksten som pålitelig. Jeg hadde derfor ingen planer om å undersøke teksten grundig. I den senere tid har jeg imidlertid kommet i kontakt med disse tekstene ofte, og de beskriver både topografi, ting, steder og samfunnsforhold i Lille-Asia på den tiden med stor treffsikkerhet. Faktisk er Lukas forbløffende nøyaktig i det han skriver.»

(Kilde: Geisler, Norman L.. I Don’t Have Enough Faith to Be an Atheist (Foreword by David Limbaugh) (pp. 259-260). Crossway. Kindle Edition.)

Er bøkene autentiske? Kan vi vite at de to Lukas-bøkene vi har i dag er de samme som da de ble skrevet? Ja, selv om vi ikke har originalen, så finnes tusenvis av avskrifter av originalen, i flere oversettelser og spredt ut over flere land der de første kristne bodde. De fleste avskriftene er på gresk, men mange er også på latin (romernes språk). Det finnes også gamle oversettelser på flere andre språk, som f.eks. arabisk, egyptisk (koptisk), arameisk, syrisk og georgisk. De eldste kopiene er skrevet da originalene eksisterte, enda mens noen av apostlene levde. Når man sammenligner disse tusenvis av kopier av tekstdeler (over 20.000) kan man se at budskapet er nøyaktig det samme. Det er et sterkt bevis på at innholdet er det samme i dag som den gang det ble skrevet. Den norske manuskriptforskeren Hans Johan Sagrusten har skrevet to spennende bøker om dette fenomenet. (Bøkene heter «Det store puslespillet», 1 og 2.)

Kapittel 1 – siste samtale med Jesus før han stiger opp til himmelen.

Lukas henviser til sin første bok (Lukasevangeliet), og fortsetter fortellingen om hva som skjedde etter Jesu oppstandelse. Hendelsene i dette kapittelet skjer først i Jerusalem, og senere i Galilea i nord. Jerusalem var på dette tidspunktet en betydelig verdensby i samtiden med et sentrum på om lag 2 kvadratkilometer og med rundt 200.000 innbyggere[1]. Jesus ble korsfestet fredag den 3. april år 33[2], og stod opp fra de døde søndag samme helg. Vi leser her at Jesus var sammen med disiplene etter oppstandelsen over en periode på 40 dager, og ga dem mange klare bevis på at han levde (se 1:3). Jesus sa at de måtte vente i Jerusalem til de var blitt døpt i Den hellige ånd, og at de etterpå skulle være vitner om ham – en gjentakelse av misjonsbefalingen. De blir så vitne til at Jesus løftes opp i luften og blir borte for dem. To engler dukker opp og lurer på hvorfor de står og stirrer på himmelen. Disiplene går inn i byen hvor de venter i 10 dager til pinsedag.

Mens de er i møtelokalet i Jerusalem tar Peter opp behovet for å erstatte Judas som den tolvte apostelen.

Spørsmål til samtale:

• • Hvorfor tror du Jesus brukte så lang tid på å være sammen med disiplene etter oppstandelsen?
  • Hvorfor tror dere Jesus svarte slik han gjorde på spørsmålet om gjenreisning av Israel?
  • Hva var oppdraget?
  • Hva var det de skulle vente på?
  • Hvorfor ville Peter ha inn en tolvte mann?
  • Hvorfor kastet de lodd?

[1] Har-el, Menashe. This Is Jerusalem. Canaan Publishing House. s. 68–95. ISBN 0-86628-002-2.

Lehmann, Clayton Miles (22. februar 2007). «Palestine: History». The On-line Encyclopedia of the Roman Provinces. The University of South Dakota.

[2] Se begrunnelsen for tidfestingen i English Standard Version (ESV), side 1809-1810.

Kapittel 2 – Åndens dåp på pinsedagen, Peters første tale.

Året er 33, og handlingen foregår i Jerusalem, nær ved tempelet. Det er gått 50 dager etter Jesu korsfestelse og ti dager etter at Jesus ble tatt opp til himmelen. Tidspunktet har betydning. Jødene hadde tre store høytider: Påske (til minne om utgangen av Egypt), pinse (til minne om da Gud ga dem Toraen, Moseloven) og

120 disipler hadde antagelig samlet seg daglig i disse 10 dagene i et rom nært tempelet for å vente slik Jesus hadde sagt. Jesus hadde instruert dem om å bli i Jerusalem til de hadde blitt døpt i Den hellige ånd.

Lukas beskriver dramatikken i det som skjedde på en fantastisk måte, med lyden av storm, dåpen i Ånden med ild, disiplenes reaksjon, folket som stimlet sammen for å se, Peters første tale, og responsen fra de som hørte på. Vi får også en beskrivelse av menighetens indre liv den første tiden. Det er tydelig at noe helt nytt skjedde denne dagen med disiplene. De ble forvandlet fra en flokk til et åndelig legeme, en åndsfylt, erobrende menighet som ekspanderte raskt.

Merk hvordan Peter brukte profetier til å forklare det som skjedde, og hvordan disse kom i et nytt lys på grunn av Jesus. I dette kapittelet får vi også den såkalte Peters-pakken – det vil si instruksjonen om hvordan de som tok imot budskapet kunne få del i Jesu frelse.

Spørsmål til samtale:

• • Hvorfor tror du Gud valgte akkurat dette tidspunktet for å utøse sin Ånd?
  • Hvorfor tror dere Gud gjorde det på akkurat denne måten?
  • Hvordan forklarte Peter det som skjedde?
  • Hvordan mente Peter at Gud hadde pekte ut Jesus for dem?
  • Hvilke profetier trakk Peter fram?
  • Hvordan passet profetien fra Joel med det som skjedde?
  • Hva gikk Peters-pakken ut på?

Kapittel 3 – Helbredelsen ved Fagerporten, Peters andre tale.

Stedet er Jerusalem, og året er fortsatt år 33, samme år som Jesu oppstandelse. Her får vi Peters andre tale, og denne gang også foran en stor forsamling ved Salomos buegang på tempelplassen. Foranledningen var en spektakulær helbredelse utenfor Fagerporten, mens Peter og Johannes var på tur for å be i tempelet rundt kl. 15. En mann som hadde vært født lam i beina ble momentant helbredet da Peter tok ham i hånden og reiste ham opp. Dette var et multi-mirakel, for mannen hadde jo aldri stått på bena før; han fikk sener og muskler, nervebaner, balanse og motorikk i ett eneste øyeblikk.

Idet folk stimlet sammen for å se dette utrolige som har skjedd benyttet Peter anledningen til å forkynne for dem at Jesus fra Nasaret var Messias, og hadde stått opp fra de døde. Han pekte på at helbredelsen var et ytterligere bevis på dette, og at alt som er skjedd hadde vært i tråd med profetenes ord. Han oppfordret folk til å vende om fra sin ondskap og ta imot Guds velsignelse.

Spørsmål til samtale:

• • Hvorfor gikk Peter og Johannes til tempelet?
  • Hvordan skjedde helbredelsen?
  • Hva sa Peter i talen sin?
  • Hva synes du om det Peter sa?

Kapittel 4 – Første arrestasjon, Peters tredje tale.

Kapittelet er en videreføring av kapittel 3, og her får vi Peters tredje tale. Denne gang talte han til jødenes råd, Sanhedrinet, som var sterke motstandere av forkynnelsen om Jesus. Sanhedrinet bestod av 70 medlemmer pluss øverstepresten. Det var saddukeerpartiet som hadde makten i rådet gjennom sin allianse med de jødiske aristokratene, som fikk sin makt gjennom å samarbeide med romerne. Det kan virke som saddukeernes ledere styrte tempelvirksomheten nærmest som et familieforetak.[1] Peter og Johannes var blitt arrestert i tempelet tidlig kvelden før, og skulle nå svare for seg foran de rådsmedlemmene som var samlet. Rådet ville true dem til å slutte med forkynnelsen om Jesus. I denne situasjonen er det Peter sier de berømte ordene: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»

Peter og Johannes fremstod med en utrolig styrke og overbevisning. Apostlene var i «flytsonen», de var ustoppelige, uredde, full av pågangsmot og opererte med stor kraft. Store under og mirakler skjedde når de ba, og forkynnelsen deres var konkret og utfordrende, og grep hjertet til folk. Da Peter svarte på anklagene i det jødiske rådet var han fylt med Den hellige ånd. Dette betyr at han snakket på vegne av Gud, og da er det ekstra interessant å legge merke til hva han sier. Jesus hadde advart disiplene om at de ville møte motstand og bli anklaget av myndighetene, men at de ikke skulle være redde eller bekymre seg for hva de skulle si (se Matt 10:19, Mark 13:11, Luk 12:11). Legg merke til at anklagerne forbauset over hvor uredde apostlene var; de skjønte at de hadde vært sammen med Jesus (v.13).

Menigheten i Jerusalem opplevde nå en eksplosiv vekst. Om lag 5.000 menn som hadde hørt Peter på tempelplassen dagen før var kommet til tro på Jesus. Jesus-bevegelsen i Jerusalem omfattet nå kanskje over 10.000 mennesker, og jødenes ledere begynte å få panikk. De forsøkte å skremme og true apostlene til å stoppe forkynnelsen, men klarte det ikke. Den hellige ånd ga dem stort pågangsmot og visshet om at Gud var med dem. De så i Skriftene at de var med på historiske begivenheter, og på ett av bønnemøtene skalv stedet de var samlet på, og de ble fylt av Den hellige ånd.

I dette kapittelet hører vi første gang om Barnabas, som egentlig het Josef, en jøde (levitt) fra Kypros. Apostlenes ga ham navnet som betyr «trøstens sønn». Josef må ha gjort inntrykk på dem med sin måte å tjene på.

Spørsmål til samtale:

• • Hvorfor var saddukeerne og prestene så opprørte?
  • Hva slags dilemma er det de diskuterer seg imellom?
  • Hva forsøkte de religiøse lederne å gjøre for å stoppe forkynnelsen?
  • Hvordan reagerte Peter og Johannes?
  • Tre salmer blir referert i talene og bønnene (Sal 118:22, 2:1)

[1] Ifølge den jødisk-romerske historikeren Josefus var Annas blitt utnevnt til øversteprest (årene 6-15) av den romerske senatoren, konsulen og guvernøren Kvirinius. Etter Annas ble sønnen Eleasar øversteprest (årene 15-18). Senere ble Kaifas (svigersønn til Annas) utpekt som øversteprest (årene 18-36) av den romerske guvernøren Valeris Gratus. Annas-klanen styrte antagelig saddukeerpartiet, og hadde kontroll over tempelvirksomheten.

Kapittel 5 – Ananias og Saffira, andre arrestasjon. Peters forsvarstale, og Gamaliels råd.

Jerusalem, år 33-34. Midt i menighetens vekst og fremgang skjedde det også triste og vonde ting. Ananias og Saffira, et ektepar som hadde sluttet seg til menigheten, og vi kan tenke oss at de hadde lagt merke til hvor mye oppmerksomhet, takknemlighet og anerkjennelse som ble vist til dem som ga eiendommer for å hjelpe de fattige. De solgte selv en eiendom for å gi pengene til arbeidet, men holdt unna en del av salgssummen til seg selv. Da de kom med pengene og la dem frem for apostlene ble det klart for Peter hva som hadde skjedd. Peter konfronterte Ananias med løgnen, og noe helt uventet skjedde – Ananias faller om død. Like etter skjedde det samme med kona, som hadde vært med på uærligheten. Det virket som Gud statuerte et eksempel til skrekk og advarsel. Folk ble grepet av frykt og respekt, både i menigheten og utenom.

Popularitet er en reell fristelse, og fører lett til hykleri. Døperen Johannes hadde advart mot dette (Matt 3:4-11) og Jesus hadde gjort det (Matt 23:13-36). Jesus sa at det var sammenheng mellom hvem man tror og hvem man søker ære hos (Joh 5:44). Han sa også at disiplene måtte passe seg for fariseernes surdeig, hykleriet (se Luk 11:37-12:12, særlig 12:1-2). (Hykleri på gresk: hypokrisis, samme ord som skuespill.) I tilfellet med Ananias og Saffira så var ikke Herren villig til å slippe hykleri til i menigheten på dette stadiet. Vi vet ikke om ekteparet ble straffet, eller bare stoppet ved Guds nåde før de fikk gjort skade på menigheten. Vi vet heller ikke om de gikk fortapt, eller ble frelst «gjennom ild» slik Paulus beskrev til korinterne (1. Kor 3:15).

Menigheten i Jerusalem vokte raskt, og apostlene underviste daglig i Salomos søylehall i tempelet. Folk strømmet til fra byene omkring Jerusalem etter hvert som ryktene spredte seg. Alle syke som kom til dem ble helbredet. Folk sluttet seg til menigheten i stort antall. Til slutt fikk øverstepresten nok, og arresterte Peter og de andre apostlene. Dagen etter skulle de ha rettssak, men da de ville hente dem ut av fengselet var de forsvunnet. De stod på tempelplassen igjen!

Da Peter og de andre apostlene stod anklaget foran det jødiske rådet stod de ikke der med lua i hånda. Dette er fjerde gang Peters taler refereres.  «En skal lyde Gud mer enn mennesker» sa Peter, og anklaget dem for å ha drept den Gud hadde sendt som frelser, men som Gud reiste opp fra døden. Stemningen ble ganske morderisk. Den jødiske professoren Gamaliel, som blant annet hadde vært lærer for Paulus (22:3), tok ordet. Han roet ned situasjonen, og apostlene slapp med pisking.

Kapittelet avslutter med hvordan apostlene forlot piskingen mens de gliste, og ikke lot seg stanse. De underviste og forkynte om Jesus dag etter dag, både i tempelet og i hjemmene.

Spørsmål til samtale:

• • Hva var det egentlig Ananias og Saffira hadde gjort galt?
  • Hva tror du var motivet?
  • Hvorfor tror du Gud slo så hardt ned på dette?
  • Hva synes du om Peters og apostlenes argumenter når de forsvarte seg?
  • Hva synes du om rådet fra Gamaliel?

Kapittel 6 – Første diakoner, Stefanus.

Jerusalem, år 33-34. I dette kapittelet blir diakontjenesten til som en spesiell tjeneste innsatt av apostlene som respons på urolighet i menigheten om fordeling av mat. Utdeling av nødhjelp var nemlig en del av menighetens virksomhet helt fra starten. Syv ledere for hjelpeprogrammet blir valgt ut av menigheten. Stefanus, en av de syv, blir senere menighetens første martyr. Stefanus var fylt av tro og Den hellige ånd, og store tegn og under ble gjort av ham. Problemet med fordeling ble løst med klokskap, og menigheten fortsatte å vokse. Mange jødiske prester sluttet seg også til, noe som må ha skapt enda mer panikk blant de jødiske lederne.

Teksten minner om at midt i et viktig og fremgangsrikt arbeid for Guds rike, så kan det oppstå ulike konflikter og problemer. Mulige årsaker: Overarbeid (se 2. Mos 18:5-24), ambisjoner og selvhevdelse (se Luk 9:46-48, 22:24-27), interessemotsetninger (se 1. Kor 6:1-2). Jesus har gitt noen retningslinjer, se f.eks. Matt 18:15-17 og Luk 17:3.

Stefanus havnet i diskusjoner med jøder fra en bestemt synagoge i Jerusalem, kalt «Synagogen for frigitte» som bestod av jøder fra Kyrene og Aleksandria, samt jøder fra Kilikia og Asia. Synagogen var antagelig bygget for frigitte jødiske slaver og krigsfanger fra Nord-Afrika (dagens Libya og Egypt), samt andre innflyttere. De utfordret ham med argumenter, men Stefanus var så overbevisende i sine svar at debattene antagelig bare vant enda flere tilhengere for Jesus-bevegelsen. Motstanderne bestemte seg derfor for å sverte ham med falske anklager for å vende folk mot ham. Et interessant poeng er at unge Saulus (Paulus), som var jøde fra Tarsus i Kilikia, kanskje gikk i akkurat denne synagogen. Det er derfor fullt mulig at han var en av de som debatterte med Stefanus, og som var med på anklagene mot ham. Vi leser senere at Saulus var medvirkende i drapet på Stefanus (7:58, 8:1, 22:20). Paulus var dermed med på å oppfylle forutsigelsen fra Jesus, men forstod senere at han hadde tatt feil (Joh 16:2-4).

Spørsmål:

• • Hvilket behov var det som oppstod i menigheten, og hvordan reagerte apostlene?
  • Hva var kravene til dem som skulle velges for å organisere mat-distribusjonen?
  • Hvilke egenskaper hadde Stefanus?
  • Hva anklaget motstanderne ham for?

Kapittel 7 – Stefanus’ tale til jødenes råd.

Jerusalem, år 33-34. Kapittelet gjengir Stefanus’ tale til det jødiske råd. Han skulle forsvare seg mot anklagene om at han spottet Gud og Moses, at han talte mot tempelet, Moseloven og tradisjonene, og at han oppfordret til ødeleggelser. Anklagene var falske, og var fremsatt at jøder som blitt redd for ham etter å ha blitt satt til veggs i offentlige debatter. Denne teksten er svært viktig, for Stefanus ga oss her et sammendrag av hele Israels historie slik de Jesus-troende jødene i den første menighetens tid så på det. Stefanus pekte på at Jesus var den profeten som Moses hadde talt om at Gud skulle sende, og at jødene som vanlig stod imot alle de Gud sendte. Han kritiserte dem for deres stahet og uvilje til å høre på Herren. Talen hans utløste et voldsomt raseri. Saulus, som ble nevnt i kapittel 6, var med på drapet ved å passe klærne til de som kastet stein. Det står også spesifikt at Saulus var enig i drapet. Saulus skulle etter dette få en viktig rolle i forfølgelsen som startet mot Jesu etterfølgere.

Spørsmål til samtale:

• • Hva la Stefanus vekt på i talen sin?
  • Hvorfor ble rådet så provosert?
  • Hva kan man si om måten Stefanus ble behandlet på?

Kapittel 8 – Forfølgelsesbølge i Jerusalem, Filip forkynner i Samaria.

Jerusalem, år 34-35. Forfølgelsen i Jerusalem bryter løs. Tusenvis av Jesus-troende jøder ble spredt vidt omkring i Judea og Samaria. Saulus (senere kalt Paulus) pekte seg ut som en særlig brennende forfølger. Han ledet an i arrestasjonene og drapene på tilhengere av Jesus, overbevist om at han gjorde Gud en tjeneste. Disiplene fortsatte å forkynne og helbrede syke dit de kom, og mange kom til tro utenfor Jerusalem på grunn av dette. Filip nevnes spesielt i dette kapittelet. Han var en av de 7 som ble utvalgt for å lede matutdelingen i Jerusalem. Nå var han blitt evangelist, og var kommet til Sikem, Samarias hovedstad rett nord for Gerisim-fjellet. (Sikem ble senere kalt Sebaste og Neapolis. I dag heter byen Nablus.) Filip forkynte budskapet om den oppståtte Jesus som Messias, og gjorde mange tegn, under og mirakler – ofte helbredelser og demonutdrivelser. Peter og Johannes kom etter da de hørte at Samaria hadde tatt imot Jesus, og de brakte med seg Den hellige ånds dåp gjennom forbønn og håndspåleggelse. Peter konfronterte en heksedoktor med lugubre motiver, og satte en støkk i ham. I tidlig kirkehistorie blir magikeren Simon omtalt som opphavsmann til en av de verste vranglærene fra den tiden, nemlig gnostisisme.

Filip møtte finansministeren i Etiopia som var på gjennomreise i ødemarken, og ledet ham til tro på Jesus. Etiopieren var jøde, og leste høyt fra Jesaja da han passerte Filip. Filip brukte dette som innfallsvinkel for å snakke med ham om evangeliet.

Spørsmål til samtale:

• • Hvilken effekt hadde forfølgelsen av de Jesus-troende jødene i Jerusalem?
  • Hvorfor reiste Peter og Johannes til Samaria, og hva bidro de med?
  • Hvorfor hadde Simon magikeren sluttet seg til menigheten?
  • Fortell om møtet mellom Simon magikeren og Simon Peter.
  • Hva kan møtet mellom Filip og den etiopiske hoffmannen lære oss?

Kapittel 9 – Forfølgeren Saulus møter Jesus. Peter reiser til Lod og Jaffa

Stedet er utenfor og i byen Damaskus, og året er 34-35. Saulus hadde fått fullmakt fra øverstepresten i Jerusalem til å arrestere eventuelle tilhengere av Jesus-bevegelsen i Damaskus, og føre dem til Sanhedrinet, Rådet, i Jerusalem for å anklages og dømmes der. Begrepet «veien» (gresk: hodos) blir her brukt for første gang om bevegelsen som fulgte Jesus Kristus, og ordet dukker opp ni ganger i denne boken. Begrepet er brukt i ulike versjoner, som «veien til frelse», «Herrens vei», «Guds vei», eller bare «Veien». Peter bruker begrepet «sannhetens vei» i sitt andre brev (2.Pet 2:2).

Saulus blir i dette kapittelet plutselig forandret. Mens han var på vei til Damaskus for å arrestere etterfølgere av Jesus ble han brått stanset gjennom en hendelse der Jesus selv talte til ham. Hendelsen skjedde like utenfor byen. Damaskus, opprinnelig arameernes hovedstad, var blitt styrt av både assyrere, babylonere og persere, og var nå blitt en viktig by i Romerrikets provins Syria. Veien mellom Jerusalem og Damaskus er nesten 22 mil lang, og det tok rundt 6 dager til fots. Damaskus lå på en vannrik slette som fikk sin vannforsyning fra elvene Abana og Parpar (i dag et kanalsystem som kalles Barada), og som utgjorde en stor en oase på kanten av den arabiske ørkenen. Disse elvene var det syreren Na’aman om lag 850 år tidligere hadde referert til da han ble fornærmet på profeten Elisja (se 2. Kong 5:12). Byen var viktig som et bindeledd på handelsruten mellom Mesopotamia (dagens Irak) og Egypt. Det var en jødisk befolkningsgruppe i byen, og de hadde flere synagoger der. Antagelig ble det vurdert som viktig å stoppe Jesus-tilhengerne i Damaskus før de fikk mulighet til å spre seg videre til de jødiske samfunnene østover. Byen hadde en hovedgate som het «Den rette gaten», og som finnes der den dag i dag. En jøde som het Judas bodde i denne gaten, og det var hos ham at Saulus skulle bo.

Lukas forteller at det var midt på dagen, og at Saulus plutselig ble omgitt av et sterkt lys, sterkere enn solen. Lyset fikk både ham og reisefølget til å falle ned på bakken. Han hørte en stemme som talte til ham på hebraisk. Personen som talte identifiserte seg som Jesus, og han spurte Saulus «hvorfor forfølger du meg». Mennene som var med ham så lyset og hørte lyden av stemmen, men forstod ikke hva som ble sagt. Saulus fikk beskjed om å gå inn til byen og vente på nærmere beskjed. Saulus var da blindet, men fikk hjelp av reisefølget sitt så de fant huset hvor de skulle være. Der ventet han i tre dager uten å kunne se, og uten å spise og drikke.  Paulus refererer to ganger til denne hendelsen i sine taler senere (22:6-11, 26:12-18).

Ananias, en respektert jøde som trodde på Jesus, bodde også i Damaskus. I et syn fikk han beskjed av Jesus om å gå til Saulus og legge hendene på ham. Ananias var redd for Saulus, men gjorde som han fikk beskjed om. Saulus fikk da synet igjen, han ble fylt av Den hellige ånd, ble døpt, spiste og kom til krefter. Kort tid senere begynte han å forkynne i synagogene i Damaskus at Jesus var Guds Sønn. Han reiste så selv østover og sørover til Arabia med evangeliet slik han i utgangspunktet hadde tenkt å forhindre. Rundt tre år senere måtte han flykte fra Damaskus, og reiste da til Jerusalem. Der fikk han hjelp av Barnabas til å komme i kontakt med Peter og Jakob (se Gal 1:14-20). Han forkynte fritt og åpent om Jesus, men kom snart i trøbbel med noen jøder som ville drepe ham. Menigheten sendte ham da av gårde til Tarsos i Kilikia via Cæsarea. Byen Tarsos var romersk provinshovedstad i Kilikia, og en sivilisert by med en fruktbar slette mot kysten i sør og skogrike fjell i nord, Taurus-fjellene. Paulus forkynte om Jesus i Kilikia kanskje rundt 8 år (årene 37-45) inntil Barnabas hentet ham til Antiokia. De trengte nemlig en bibellærer i Antiokia etter at det hadde blitt stor vekst i menigheten der. Paulus beskrev et syn han hadde fått før dette (år 42-44, se 2. Kor 12:2), og hvordan Herren hadde tillatt en plage som skulle holde ham ydmyk. (Mer om Antiokia i kapittel 11.)

Siste del av kapittelet handler om Peter, og forteller hva som skjedde i Lod og Jaffa. Her helbredet han den lamme Æneas og vekket Tabita opp fra døden. Peter var en usedvanlig effektiv apostel og evangelist, og mange kom til tro på Jesus som Messias.

Spørsmål til samtale:

• • Hva tror dere motiverte Saulus til å gå så hardt til verks mot de som trodde på Jesus?
  • Hvorfor tror dere Jesus valgte å stanse Saulus?
  • Hva kan være grunnen til at Jesus sendte Ananias for at Saulus skulle få igjen synet?
  • Hva gjorde Ananias med Saulus, og hvorfor?
  • Hva gjorde Saulus videre?
  • Fortell hva som skjedde med Æneas.
  • Fortell historien om Tabita.

Kapittel 10 – Kornelius tilkaller Peter og tar imot Ordet. Peter taler på husmøtet.

Handlingen starter i Cæsarea, ved middelhavskysten, 87 km reisevei nordøst for Jerusalem. Året var 38-39. En romersk centurion (hundremannsfører) som het Kornelius fikk et syn under ettermiddagsbønnen kl. 15. En engel instruerte ham om å hente Peter i Jaffa, en by som lå 5 mil lenger sør langs kysten. Peter bodde der hos en garver som het Simon. Tre menn dro til Jaffa for å hente Peter, og Peter var blitt forberedt av Den hellige ånd at han skulle følge med dem. Peter og seks andre brødre dro derfor til Cæsarea for å møte Kornelius.

Det som skjedde med Kornelius og Peter skulle få enorm betydning for utbredelsen av evangeliet blant ikke-jøder. Vi får her Peters femte tale referert, og denne gang forkynner han evangeliet på et husmøte hos den romerske offiseren.

Punkter fra Peters femte tale:

• • Gud gjør ikke forskjell på folk. Han tar imot alle som frykter ham og gjør rett, uansett folkeslag.
  • Jesus kom med fred, og er Herre over alle.
  • Jesus ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, han gjorde godt og helbredet alle.
  • Vi er vitner om det som skjedde.
  • Jesus ble drept, men stod opp fra de døde igjen.
  • Jesus viste seg levende for dem han hadde utvalgt, og påla dem å forkynne budskapet.
  • Gud har satt Jesus til dommer over levende og døde.
  • Alle profetene vitner om ham, og om tilgivelsen for syndene som blir gitt i hans navn.

Spørsmål til samtale:

• • Hva gjorde Peter i Jaffa?
  • Hvorfor hadde Kornelius blitt lagt merke til av Gud?
  • Hvorfor tror du engelen sa at Kornelius skulle hente Peter?
  • Hvordan forberedte Guds ånd Peter på det som skulle komme?
  • Hvorfor tror du dette var nødvendig?
  • Hvorfor er denne historien viktig?

Kapittel 11 – Peters forsvarstale i Jerusalem. Antiokia-menigheten vokser.

Kapittelet nevner ting som skjedde i Jerusalem og Antiokia i årene 40-45. Peter var nå tilbake i Jerusalem sammen med seks brødre fra Jaffa (se 11:12), og der ble han konfrontert med ryktet om at han hadde vært gjest hjemme hos en uomskåret romersk offiser i Cæsarea. Dette var ikke lov for en jøde, og det skapte uro hos flere i menigheten. Peter forklarte hva som hadde skjedd, og hvordan Kornelius og de andre i huset var blitt fylt med Den hellige ånd da de hørte evangeliet. Dette er sjette gang en tale av Peter er gjengitt i denne boken. Da kritikerne hørte hva Peter fortalte slo de seg til ro, og det gikk opp for dem at evangeliet også var for ikke-jøder.

Punkter fra Peters sjette tale som var til de ledende brødrene i Jerusalem:

• • Peter beskrev synet han fikk fra Den hellige ånd, og befalingen om å ikke kalle noe urent som Gud har erklært for rent.
  • Beskrivelse av møtet med de tre mennene som var sendt fra Cæsarea, og Den hellige ånds instruksjon.
  • Hva som skjedde da de kom til huset i Cæsarea og forkynte evangeliet – at de ble døpt i Den hellige ånd.
  • Peter beskrev sitt resonnement om at når Gud hadde gitt dem Ånden, så hadde Gud også godtatt dem, og når Gud hadde godtatt dem, så kunne ikke han og apostlene stille seg i veien for Gud.
  • Reaksjonen til brødrene i Jerusalem var positiv, og de lot seg overbevise.

Antiokia var den tredje største byen i det romerske imperiet (etter Roma og Aleksandria), med en befolkning på kanskje rundt en halv million. Man regner med at rundt 10 % av befolkningen bestod av jøder. Byen var hovedstad i provinsen Syria, og gresk var hovedspråket. (I dag heter byen Antakya og ligger i Tyrkia.) I Antiokia hadde det dannet seg en stor menighet av Jesus-etterfølgere. Disipler av Jesus som hadde flyktet fra Jerusalem hadde vitnet om Jesus dit de kom, og mange hadde tatt imot, også mange som ikke var jøder, men som hadde tro på Israels Gud. Barnabas ble sendt fra Jerusalem for å vurdere arbeidet, og ble glad og oppmuntret av det han så. Han hentet Saulus fra Tarsus for å bidra med undervisning i menigheten. Senere reiste Barnabas og Saulus til Jerusalem med en pengegave til menigheten der, rundt årene 45-47 (se 11:29-30, 12:25). Antiokia-menigheten ble en viktig base for misjonsvirksomhet i årene som fulgte.

Spørsmål til samtale:

• • Hva var det de jødiske Jesus-etterfølgerne i Jerusalem reagerte på?
  • Hvorfor tror du at Peter valgte å svare dem slik han gjorde?
  • Hva la Peter vekt på i sin forklaring?
  • Hva var det som overbeviste kritikerne?
  • Hvorfor reiste Barnabas til Antiokia?
  • Hvordan reagerte han, og hvorfor?
  • Hvorfor kom Saulus til Antiokia?
  • Hvorfor bestemte disiplene seg for å samle inn penger til sine søsken i Judea?

Kapittel 12 – Herodes forfølger menigheten, og dør senere.

Vi er i Jerusalem i år 44. Herodes Agrippa 1 het opprinnelig Markus Julius Agrippa, og var sønn av Aristobolus og sønnesønn av Herodes den store. Han var nevø til Herodes Antipas som hadde henrettet Døperen Johannes, og som hadde forhørt Jesus like før han ble dømt til korsfestelse. Agrippa hadde uvanlig sterke forbindelser til den indre makteliten i Roma. Han var blitt tatt inn i kretsen rundt keiser Tiberius som en ung mann, fikk utdanning sammen med Tiberius’ sønn Drusus, og ble barndomsvenn med Gaius (Caligula) og Claudius – begge disse ble senere ble keisere. Han fikk trøbbel med Tiberius da Drusus døde, og måtte flykte, men ble senere tatt til nåde igjen. En tid senere arresterte Tiberius ham likevel under mistanke om konspirasjon. Da Gaius overtok som keiser i år 37 ble Agrippa satt fri og satt inn som hersker (tetrark) over flere territorier. Nevøen Antipas ble landsforvist i år 40 av keiser Gaius på grunn av mange klager mot ham om vanstyre og uro. Gaius’ lot da vennen Agrippa overta områdene etter Antipas. Agrippa styrte nå både Judea, Samaria, Galilea og Idumea, et område omtrent like stort som bestefaren hadde gjort, Herodes den store. Agrippas tid ved makten ble likevel relativt kort, bare rundt 7 år, først 4 år under Gaius, og deretter 3 år under Claudius. I dette kapittelet aner vi at Agrippa var en slu allianse-bygger. Han ville styrke lojaliteten fra den religiøse eliten i Jerusalem. Han gikk dermed løs på menigheten til stor glede for jødenes ledere, og henrettet blant annet apostelen Jakob, bror til Johannes. Deretter gikk han videre og arresterte Peter, men Peter ble satt fri av en engel før de fikk dømt ham. Disse hendelsene skjedde antagelig rundt år 44, for Agrippa døde plutselig kort tid etter dette av sykdom. Ifølge historikeren Josefus hadde Agrippa reist til Cæsarea for å delta på en feiring til ære for keiser Claudius. Her var det samlet mange prominente gjester, blant annet fra Tyros og Siden, dagens Libanon. Agrippa stilte opp i en sølvdrakt som fikk han til å stråle i sollyset, og forsamlingen ropte ut smiger om at han var en gud, ikke et menneske. Agrippa irettesatte dem ikke for dette, og ble slått av en engel fra Herren. Han fikk plutselig et akutt smerteanfall i magen, antagelig på grunn av parasitter. Han døde de 5 dager etter under store smerter. Lukas skriver at han ble spist opp av mark. Med dette stagnerte antagelig forfølgelsen av menigheten noe, for Guds ord hadde etter dette stor framgang og spredte seg vidt omkring.

Spørsmål til samtale:

• • Hvorfor ble Jakob henrettet?
  • Hva var planen med å arrestere Peter?
  • Hva skjedde i fengselet?
  • Hvor gikk Peter da han kom ut av fengselet?
  • Hva skjedde med Rode?
  • Hva hendte med Herodes Agrippa etter dette?

Kapittel 13 – Første misjonsreise starter, Paulus’ første tale.

Handlingen starter i kystbyen Antiokia nord i Syria rundt år 46, og som nevnt i kapittel 11 var Saul og Barnabas sammen der for å bidra i den voksende menigheten. Saulus hadde nå fulgt Jesus i rundt
12 år.

Kapittelet starter med å nevne navnene på noen profeter og lærere i menigheten i Antiokia. Barnabas var en levitt fra Kypros, Simeon var afrikaner, Lucius var fra Libya i Nord-Afrika, Manaen tilhørte den indre sirkelen rundt de romerskvennlige jødiske herskerne og var kanskje kjent med Rom, og Saul var en Jerusalem-utdannet fariseer fra Tarsus i Kilikia, et område ikke langt unna. De hadde altså en svært ulik bakgrunn, og de var alle innflyttere i Antiokia. (Helt fra starten har Jesus-bevegelsen vært unik på den måten at svært ulike mennesker knyttes sammen i tette bånd som brødre og søstre, på tvers av geografiske, etniske, kulturelle, økonomiske og alle andre slags skillelinjer. Se også Apg 2:5-12.) Lederne ba og fastet – antagelig sammen med mange andre i menigheten, for å søke Gud. Så kom det profetiske ordet: «Send ut Barnabas og Saul til den oppgave jeg har kalt dem til.» De to mennene hadde altså allerede et kall til å reise ut for å forkynne om Jesus, og de hadde søkt Gud sammen med menigheten for å få en bekreftelse.

Barnabas og Saul reiste så ut på sin første misjonsreise. Reisen tok om lag halvannet år, og de hadde 13 stopp på 9 ulike steder før de var tilbake. Første destinasjon var kystbyen Selevkia som lå i nærheten. Derfra seilte de vest til Kypros. Først forkynte de evangeliet i Salamis, og gikk så vestover på øya til de kom til Pafos på vestkysten. Fra der seilte de videre nordover til Pamfylia. Fra byen Perge gikk de videre nordover opp i fjellene i provinsen Galatia. Der lå blant annet Antiokia ved Pisidia. (Byen heter i dag Yalvaç, og ligger i Tyrkia.) For å skille byen fra Antiokia i Syria kan vi kalle denne byen for fjell-Antiokia, for den lå mellom fjell og innsjøer om lag 1200 meter over havet. De måtte etter hvert reise vekk fra fjell-Antiokia på grunn av voldelig motstand, og dro da videre til Ikonium, Lyakonia, Lystra og Derbe. Så returnerte de til Lystra, Ikonium og fjell-Antiokia igjen. Deretter reise de videre gjennom Pisidia, Pamfylia og Perge og Attalia. Derfra reiste de videre østover, og kom tilbake til utgangspunktet, nemlig kyst-Antiokia nord i Syria.

Vi vet ikke hvorfor de valgte de ulike destinasjonene. Sannsynligvis var de kjent i områdene fra før, eller de hadde gode kontakter der. Barnabas var fra Kypros, og Saul/Paulus kom fra Kilikia (som de reiste til i andre misjonsreise). Ellers fulgte de hyppig trafikkerte handelsveier til sjøs eller innenlands, og oppsøkte viktige sentra i regionen – mens de søkte ledelse fra Guds ånd. Et fast mønster var at de oppsøkte de jødiske synagogene på sabbaten. Der var de på hjemmebane, og der møtte de folk som allerede trodde på Israels Gud og Skriftene.

Besøket på Kypros inneholder flere interessante detaljer. De startet i Salamis, den tidligere hovedstaden på østsiden av øya, og oppsøkte synagogen der. Etterpå gikk de (antagelig) til fots sørvestover om lag 14,5 mil til Pafos på vestsiden, som nå var det romerske administrasjonssenteret. Der ble de innkalt til et møte på kontoret hos den øverste lederen på øya. Han var en intelligent mann som het Sergius Paulus, får vi vite. Hvorfor ble han regnet som intelligent? Han ville ha førstehånds kjennskap til det budskapet Barnabas og Saul forkynte istedenfor å bare høre det via andre, og han stilte gode spørsmål. Han var antagelig godt orientert om hva som rørte seg.

Her traff de også en falsk profet med det utrolige navnet Barjesus, sønn av Jesus. Han forsøkte å sabotere budskapet deres, men ble stoppet kontant av Saul gjennom en temmelig skarp tiltale og et omvendt mirakel. Aldri så galt at det ikke var godt for noe – hendelsen overbeviste den romerske prokonsulen om at budskapet om Jesus Kristus måtte være sant.

Senere, mens Barnabas og Saul var i Galatia-provinsen og besøkte en synagoge i Antiokia (i fjellene) får vi Sauls første refererte tale (fra v.16). Han ble invitert av synagogens ledere til å si noen ord, og han benyttet selvsagt anledningen til å forkynne evangeliet. Han startet med et sammendrag av Israels historie, noe som minner om Stefanus’ tale (kap. 7).

Noen punkter fra Paulus’ første tale:

• • Først en hilsen som tok utgangspunkt i et felles ståsted.
  • Guds utvelgelse, og Israels historie: Stamfedrene, Egypt-perioden, vandringen inn i Kanaan, dommer-perioden, og kongeperioden som startet i profeten Samuels tid.
  • Utvelgelsen av David som konge, en mann etter Guds hjerte som gjorde Guds vilje.
  • Løftet om en frelser av Davids ætt, Messias, som er Jesus fra Nasaret.
  • Døperen Johannes, og hans erklæring om Jesus.
  • Jerusalem-jødenes fordømmelse og henrettelse av Jesus var en oppfyllelse av profetiene.
  • Jesu oppstandelse, og troverdigheten i denne påstanden.
  • Sitater fra profetene som talte om seier over døden, og at dette ikke gjaldt David, men Messias.
  • Tilgivelse for synd og frihet fra lovens fordømmelse gjennom Jesus er blitt en realitet.
  • Advarsel mot å forkaste budskapet.

Responsen var positiv, og ryktet spredte seg slik at neste sabbat ble stedet overfylt med tilhørere. Her oppstod imidlertid også sterk motstand fordi noen jøder ble provoserte og sjalu. Hvordan løste Paulus og teamet hans dette? Tilbaketrekking for å unngå vold. Først trakk de seg ut av synagogen, og fortsatte med å undervise grekerne. Senere trakk de seg ut av hele området fordi det ble organisert en forfølgelse mot dem. Men menigheten var da allerede blitt etablert. Paulus og Barnabas reiste videre til Ikonium.

Spørsmål til samtale:

• • Lukas nevner navnet på flere profeter og lærere i Antiokia – hva sier dette oss?
  • Snakk om uttrykkene «ta ut for meg», og «den oppgaven jeg har kalt dem til» – hva kan vi lære av dette? Hva gjorde de med det profetiske ordet?
  • Hvorfor tror dere de reiste til Kypros først?
  • Hvordan mener dere Paulus håndterte Barjesus/ Elymas?
  • Johannes Markus forlot dem i Perge. Hva kunne årsaken være?
  • Hva la Paulus vekt på i sin tale? Hvordan argumenterte han?
  • Hva var misjonærenes appell?

Kapittel 14 – Første misjonsreise fullføres.

Handlingen er en fortsettelse av forrige kapittel, og foregår i området mellom de to Antiokia-byene (kystbyen og fjellbyen) i de romerske provinsene Syria og Galatia, en rundreise på rundt 200 mil. Hele dette området ligger i dag i Tyrkia. Paulus og Barnabas kom til byen Ikonium. Byen ligger i fjellene, om lag tusen meter over havet. Den gang var Ikonium en viktig by den sørlige delen av den romerske provinsen Galatia. I dag heter byen Konya, ligger i regionen Anatolia, og har om lag 2 millioner innbyggere. De to misjonærene startet med å oppsøke den jødiske synagogen, og forkynte evangeliet der. Mange blant jødene og grekerne ble overbeviste, og tegn, under og mirakler skjedde. Men sterk motstand oppstod også. De jødene som ikke ville tro gjorde folk fiendtlig innstilt mot Paulus og Barnabas (ESV: «… poisened their minds against the brothers») Etter hvert ble hele byen delt i sine meninger om misjonærene. Motstanderne må til slutt ha fått en slags aksept fra myndighetene i byen om å stanse dem med makt. Misjonærene flyktet da til Lystra og Derbe hvor de fortsatte forkynnelsen av evangeliet. Her ble de først hyllet av folket der på grunn av et mirakel (de tolket mirakelet feil, og trodde misjonærene var guder), så ble de forsøkt drept på grunn av anklager fra tilreisende opponenter. Paulus ble steinet og døde nesten, men overlevde og fortsatte reisen. Først dro de til Derbe hvor de startet en menighet, og deretter dro de tilbake til de byene hvor de var blitt forfulgt før de returnerte til Antiokia via Pisidia, Pamfylia, Perge og Attalia. Når de kom hjem til Antiokia på kysten av Syria hadde det gått rundt 1,5 år siden de dro ut. De hadde mye å rapportere om til vennene i menigheten, og la vekt på hvordan Gud hadde åpnet ører og hjerter hos både jøder og andre folkeslag.

En tid etter hjemkomsten (rundt år 48) skrev Paulus galaterbrevet, brevet til menighetene i Galatia (Antiokia i Pisidia, Ikonium, Derbe). Vi får dermed et unikt innblikk i de indre forholdene i menighetene som de hadde startet, og forholdet Paulus hadde til dem. I brevet til galaterne ser vi at Paulus var blitt dypt bekymret over rapporter om at budskapet om Guds nåde som var gitt dem i Kristus var under angrep og holdt på å forvitre. De var i fare for å bli fanget i gammel, jødisk loviskhet (se Gal. 1:6 og 3:1). Jødekristne fra menigheten i Jerusalem (særlig en gruppe kristne fariseere, jfr. Apg. 15:5) reiste nemlig rundt og oppfordret de jødiske troende til å holde fast på sine skikker og tradisjoner og holde Moseloven, og oppfordret de hedningkristne til å la seg omskjære og bli jøder. Antagelig gjorde de dette for å dempe konfliktene med de jødiske samfunnene, og vise at de oppnådde gode resultater for jødenes sak (se Gal. 6:12). Til og med Peter og Barnabas lot seg påvirke av dette, og sluttet å spise sammen med de uomskårne hedningkristne. Paulus karakteriserte dette som et hykleri, og et svik mot evangeliet. De skapte skiller i menigheten på den måten, og behandlet de hedningkristne som annenrangs. I brevet gikk han derfor igjennom på nytt den radikale forskjellen som det er mellom å leve etter loven og å leve i nåden, og å leve menneskelig (i kjøttet) og å leve i Ånden. Det er to ulike måter å leve på som ikke kan forenes, men må velge enten eller (se Gal. 5:4).

 Spørsmål:

• • Det å gjøre andre fiendtlig innstilt mot noen, hvordan foregår det?
  • I Lystra opplevde misjonærene at et mirakel skapte helt feil fokus. Hva skjedde?
  • Hvordan reagerte Paulus og Barnabas?
  • Hvorfor tror du folk i Lystra kunne beundre Paulus og Barnabas i det ene øyeblikket og forsøke å steine dem i neste?
  • Hvor viktig tror du den jødiske bakgrunnsforståelsen av Gud og Messias er for forståelsen av evangeliet?
  • Paulus ble først liggende livløs, men kom seg og gikk inn i byen igjen. Hva skjedde her?
  • Hvorfor dro misjonærene tilbake til Lystra og Ikonium igjen når det var blitt forsøkt drept der kort tid i forveien?

Kapittel 15 – Apostelmøtet i Jerusalem som avgjorde de hedningkristnes stilling.

Handlingen foregår i Jerusalem i år 48-49. Bakgrunnen for møtet var de hendelsene i Antiokia som Paulus tok opp i Brevet til galaterne. Jødekristne lovlærere var kommet fra Jerusalem til Antiokia og påstod at de nye hedningkristne måtte la seg omskjære og følge Moseloven for å kunne bli frelst (det vil si godtatt av Gud og inkludert i hans plan). Det ble skarp debatt mellom disse og Paulus og Barnabas, og menighetens ledere avgjorde etter hvert å sende en delegasjon for å ta opp spørsmålet med apostlene i Jerusalem. Paulus og Barnabas la frem saken for apostlene og lederne i Jerusalem, og orienterte om sin lære i dette spørsmålet. Med det startet debatten. Det var en egen gruppe fariseere som hadde kommet til tro på Jesus, men som krevde at de hedningene som tok imot evangeliet også måtte bli jøder og la seg omskjære. Peter reiste seg. Det viser seg heldigvis at han hadde tatt til seg kritikken fra Paulus i Antiokia (Gal. 2:11), og var enig med Paulus og Barnabas i at evangeliet om Guds nåde i Kristus ikke måtte undergraves med lovkrav fra den gamle pakt. Etter Peters innlegg fikk Paulus og Barnabas fortsette å fortelle om sine opplevelser under misjonsreisen. Jakob (Jesu bror som var leder i Jerusalem-menigheten) hørte på beretningene, og ble overbevist om hva som var rett å gjøre. Det gikk opp for ham at det Peter, Paulus og Barnabas rapporterte om var oppfyllelsen av de profetiske ordene i Jesaja 45, om at Herren skulle samle seg et folk fra alle folkeslag. Han konkluderte da med at den nye utviklingen var helt i tråd med Guds plan, og at de ikke måtte legge noen hindringer i veien. Apostlene skrev et brev til de hedningkristne med oppmuntringer og aksept, men satte ned noen enkle regler for å sikre samholdet med de jødekristne: Holde seg unna det som var ofret til avguder, kjøtt fra kvalte dyr, blodmat, og seksuell umoral.

Paulus foreslo senere til Barnabas at de skulle besøke menighetene de hadde startet. Men det ble sterk uenighet om Johannes Markus skulle få være med. Barnabas insisterte, men Paulus nektet. De delte seg da i to team, ett reiste til Kypros, og ett til Syria og Kilikia.

Spørsmål:

• • Hva tror dere var tankegangen og argumentene til de jødekristne lovlærerne?
  • Hva tror dere var argumentene til Paulus?
  • Hva sa Peter under møtet?
  • Hva sa Jakob?
  • Hva ble konklusjonen?
  • Hvorfor tror dere de lot det stå igjen et par restriksjoner fra Moseloven?
  • Vurder hva som skjedde mellom Paulus og Barnabas.

Kapittel 16 – Andre misjonsreise: Paulus og Silas. Timoteus blir med fra Lystra og Lukas fra Troas.

Året er rundt 49-51, og i dette kapittelet følger vi Paulus på hans andre misjonsreise som kan ha vart i om lag 2,5 år. Han og Barnabas hadde delt seg i to team, og Paulus reiste nå nordover sammen med Silas (Silvanus) gjennom de områdene han kjente best – Syria og Kilikia og inn i Galatia. Hele dette området ligger i dag i Tyrkia. Der kom han til byene Derbe og Lystra. Timoteus bodde i Lystra, og Paulus tok ham med seg etter å ha omskåret ham. De reiste rundt med rettledningen fra apostlene i Jerusalem. De planla å forkynne evangeliet i Lilleasia, men Den hellige ånd/ Jesu ånd stoppet dem flere ganger. De dro da vestover til byen Troas, på kysten av Egeerhavet. Paulus fikk et syn om natten som sendte dem vest over havet til området Makedonia. (I dag ligger dette området i Hellas.)

Lukas slår følge: I versene 8-10 skjer det et skifte i skrivemåten fra «de» til «vi», noe som viser at forfatteren selv, Lukas, slår følge med dem fra Troas. Lukas blir så ved Paulus sin side resten av boken. Lukas var lege, og tok seg sannsynligvis av Paulus som hadde en sykdom på dette tidspunktet før han kom til Troas (se Gal.4:13-15). Ut fra det han skriver til galaterne kan det tyde på at han hadde problemer med øynene. Lukas ble en trofast følgesvenn av Paulus gjennom resten av hans tjeneste, i rundt 18 år (se 2. Tim 4:11).

De kom etter hvert til Filippi, som var en viktig romersk koloni, og det første stedet i Europa som Paulus besøkte. Der møtte de Lydia som var forretningskvinne, og som trodde på jødenes Gud. Hun var innflytter, og kom egentlig fra byen Tyatira og den provinsen som hadde samme navn som henne, Lydia. (Dette var en del det området i Lilleasia hvor Den hellige ånd akkurat hadde hindret dem i å arbeide. Senere ble det etablert en menighet i Tyatira, en av de sju menighetene i Asia som senere ble omtalt i Åpenbaringsboken, se 2:18. Lydia kan ha bidratt til å starte menigheten der.)  Lydia og familien tok imot evangeliet, og misjonærene ble boende som gjester hos henne så lenge de var i Filippi.

Paulus og Silas gikk til bønnestedet daglig for å samtale og undervise, og en kvinne de møtte på gaten begynte å følge etter dem mens hun ropte og skrek at disse mennene viste folk veien til frelse. Dette var jo for så vidt korrekt, men Paulus satte ikke særlig pris på reklamen. Til slutt stoppet Paulus henne ved å kaste ut spådomsånden hennes. Da ble eierne hennes rasende, og Paulus med følge ble trukket for retten. Romerne hadde rettskontor midt i sentrum, og dommere var til stede for å dømme saker fortløpende. Rettsbetjenter ordnet køen, og effektuerte nødvendige papirer og prosedyrer. Mobben deltok i anklagene mot dem, og kom med fordomsfulle og usaklige beskyldninger. Dommerne lot seg presse av mobben, og Paulus og Silas ble dømt til slag med kjepper og til fengsling[1]. Etter mange slag ble de plassert innerst i fangehullet med føttene i jern. Ut fra det som skjedde senere er det klart at Paulus og Silas aldri egentlig fikk sjansen til å forklare eller forsvare seg. Paulus omtalte senere episoden som mishandling (eg. «skammelig behandling», se 1.Tess 2:2). Inne i fangehullet begynte å de to mennene å be og synge lovsanger til Gud. Så skjedde det et utrolig mirakel – et jordskjelv ristet løs både dører og lenker, og alle fangene kunne ha spasert ut. Paulus og Silas holdt seg utrolig nok i ro, og fangevokteren tok imot evangeliet sammen med hele sin familie. Etterpå spaserte de to mennene tilbake inn i fengselscellen for å vente på myndighetenes avgjørelse! Denne hendelsen viser med all tydelighet for en unik person Paulus var. Dagen etter oppdaget dommerne i Filippi omsider at Paulus og Silas var romerske borgere, og de ble nervøse for å komme i trøbbel med overordnede myndigheter for å ha krenket de romerske rettighetene deres. Paulus nektet å forlate fengselet før dommerne hadde innfunnet seg og bedt om unnskyldning – noe de gjorde! De dro da til Lydias hus for å møte menigheten før de forlot Filippi og reiste videre langs den romerske, brolagte hovedveien Via Egnatia om lag 15 mil i retning Tessalonika. Veien var en del av et 725 kilometer langt romersk veisystem som utgjorde hovedfartsåren mellom Roma og provinsene i øst. Veiene var allerede et par hundre år gamle da Paulus og følget hans gikk der. Veien var antagelig sterkt trafikkert, med mange skysstasjoner og overnattingssteder underveis. Den romerske statsmannen Marcus Cicero (levde årene 106-43 f.Kr.) skrev i sitt Brev 69 om hvordan han hadde utsatt en reise for å unngå rushtrafikken på denne veien!

Paulus holdt kontakten med menigheten i Filippi, og 14 år senere (år 62), da han var fange i Roma, skrev han trolig brevet som vi kjenner som Filipperbrevet. Her vektlegger han helhjertet liv i tjeneste og kjærlighet til Kristus, samhold, styrke i gleden (Paulus nevner glede 12 ganger), og utholdenhet i lidelse.

Spørsmål til samtale:

• • Hvorfor ville Paulus omskjære Timoteus? Hva er dine tanker rundt dette?
  • De formidlet apostlenes forskrifter i by etter by – hvilke forskrifter var det?
  • Den hellige ånd/ Jesu ånd hindret dem flere ganger i å dra til visse steder, hvorfor?
  • Paulus fikk et syn. Snakk om synet, tolkningen og hva de faktisk opplevde.
  • Hvordan kan vi vite at Lukas ble med dem fra Troas?
  • Paulus stoppet en kvinne som reklamerte veldig ivrig for dem. Hvorfor det?
  • Paulus og Silas ble urettmessig straffet og fengslet, likevel lovsang de Gud. Dine tanker?

Gud åpnet dørene og løste lenkene, men de ble likevel værende. Hva ville du gjort?

[1] Romerske byer hadde forhørsdommere («strataygos») som hadde myndighet til å ordensforstyrrelser direkte. De hadde assistenter som bar på bunter av kjepper som kunne brukes til fysisk avstraffelse. I dette tilfellet krenket de Paulus’ romerske borgerrett ved å dømme på ensidige anklager uten noen høring. Dette var et overtramp som kunne laget problemer for dem, men Paulus godtok unnskyldningen deres (16:39).

Kapittel 17 – Andre misjonsreise fortsetter til Tessalonika, Berøa, Aten og Korint. Paulus’ andre tale – i Aten.

Året er fortsatt mellom 49-51, og Paulus, Silas og følget hans ankom Tessalonika etter en 151 kilometer lang vandring fra Filippi. I dag heter byen Tessaloniki, og er den nest største byen i Hellas, etter Aten. De forkynte og hadde samtaler rundt budskapet om Jesus som Messias i synagogen tre sabbater på rad, og mange lot seg overbevise av Paulus sin grundige bibelundervisning – særlig blant grekerne og kvinnene som trodde på jødenes Gud. Det Paulus og Silas opplevde i Tessalonika gjorde et sterkt inntrykk på dem, noe som kommer frem i brevet Paulus skrev til menigheten der samme år etter han var kommet til Korint. De var blitt dypt berørt av hvordan folk hadde tatt imot Jesus av hele sitt hjerte, tross stor motstand (se 1. Tess 1:5-2:16). Også i Filippi var det knyttet sterke bånd. Mens Paulus og Silas var i Tessalonika sendte menigheten i Filippi to ganger penger til dem for å støtte arbeidet deres økonomisk (se Fil.4:15-16). En gruppe av jødene i Tessalonika ble imidlertid provosert og rasende, og fikk til slutt med seg en mobb som ville angripe dem. Den oppkonstruerte anklagen mot dem var at de var opprørere mot keiseren (det var jo litt søkt at jødene skulle være så opprørte på den romerske keiserens vegne) ved å påstå at Jesus var konge. Mobben fant ikke Paulus og Silas, så de tok isteden synagogeforstanderen Jason og noen andre med seg til bymyndigheten for å anklage dem. Paulus skulle angivelig ha påstått at Jesus var konge og ikke Cæsar (sammenligne med Joh.19:12). Motstanderne valgte de argumentene som de mente ville ha sterkest effekt hos myndighetene, og viste ingen skrupler når det gjaldt å forvrenge sannheten. Jason og de andre slapp ut av fengsel mot kausjon, kanskje som en garanti for at Paulus og følget hans forlot byen. Paulus måtte derfor reise videre, kanskje for å unngå å ruinere sine nye venner økonomisk. De forlot Tessalonika om natten, og reiste videre til neste by, Berøa. (Berøa var en relativt stor by den gang, men er i dag en ganske liten by, og har navnet Veria.)

Også i Berøa startet misjonærene i synagogen. Her omtales jødene som mer «høysinnet» enn i Tessalonika. De var villige til å lytte på argumentene Paulus fremførte, og sjekket med skriftene om det han sa stemte. Slik kom mange til tro på Jesus, og mange gudfryktige grekere blant dem. Jøder fra Tessalonika kom imidlertid til Berøa for å lage bråk for Paulus, og brødrene sendte ham derfor videre til Aten.

Mens Paulus ventet i Aten på at Silas og Timoteus skulle komme etter, gikk han i synagogen og på torget for å ha samtaler med både jøder og grekere. Han ble opprørt over å se alle avgudsbildene som fylte byen. Paulus var vant med romernes avguder, så grekernes enda større fascinasjon for guddommer må ha virket overdrevent for ham. På torget (agoraen) snakket han med filosofer innenfor de ledende filosofiske retningene på den tiden, epikureere og stoikere. Han snakket med dem om Jesus og oppstandelsen, men de forstod ikke budskapet. Noen kalte ham nedsettende for en spermologos på datidens gresk, det vil si en ordgyter eller pratmaker. Andre ble nysgjerrige, og inviterte ham til å tale til på Areopagos – en høyde rett i nærheten, rett sør for torget. Her pleide byrådet å samles. Noen minutters gange lenger øst for Areopagos lå Akropolis, en større høyde med flere templer. Paulus lot ikke en slik sjanse gå fra seg. Talen til Paulus er et unikt eksempel på hvordan Paulus forsøker å gjøre evangeliet forståelig for mennesker som ikke har en jødisk bakgrunn. Istedenfor å kritisere athenerne for sin uhemmede avgudsdyrkelse gir han dem et kompliment for sin store religiøse interesse! Han viser også at han har kunnskap om gresk kultur og tenkning, og siterer to kjente greske diktere, Epimenides fra Kreta og Aratus fra Kilikia. Denne talen til Paulus er den eneste vi har som viser oss hvordan han talte om Jesus til hedninger, og er en mønster-tale vi kan lære mye av.

Han startet med å slå fast at det står en Skaper bak alt, og reiste spørsmålet – hvem er denne skaperen? Han knyttet spørsmålet an til athenernes tilbedelse av «en ukjent gud», og sa at denne gud er verdens Skaper og alle menneskers rettferdige dommer, og at han har gjort seg til kjenne. Alteret til en ukjent gud (agnosto theo) som Paulus refererte til hadde en spesiell historisk betydning for athenerne. 5-600 år tidligere hadde det brutt en dødelig pest i byen, som truet hele befolkningen. Man antok at gudene var blitt støtt, og forsøkte å ofre til dem alle for å avverge faren. Ingen ting hadde nyttet. En av byens ledere, Nicias, visstnok etter tips fra oraklet i Pythian, sendte da bud på den berømte lederen og filosofen Epimenides på Kreta for å få råd om hva de skulle gjøre[1]. Epimenides kom til byen, og ga dem følgende råd: «Dere har oversett en gud som dere ikke kjenner! Slipp løs en flokk med friske, skadesløse sauer om morgenen når de skal ut på beite. De sauene som legger seg ned istedenfor å beite utpeker seg selv som offerdyr. Bygg alter der de legger seg ned, og slakt sauene der som offerdyr. Be så den ukjente gud om tilgivelse og hjelp.» De fulgte rådene til Epimenides, og pesten stoppet. Siden ble alteret for en ukjent gud stående til Paulus fikk sjansen til å bruke det til å forkynne evangeliet rundt år 50 e.Kr.

Spørsmål til samtale:

• • Hvorfor tror du Paulus brukte tid på å forklare og overbevise jødene i synagogen istedenfor bare å forkynne evangeliet på gater og torg?
  • Hvorfor tror du grekerne og kvinnene var mer positive overfor evangeliet?
  • Hva var anklagene mot dem denne gang? Hva tenker du om denne anklagen?
  • Var det en rett avgjørelse å forlate Tessalonika?
  • Hva var det som gjorde Berøa-jødene mer høysinnet?
  • Hvordan prøver Paulus å skape kontakt med tilhørerne under sin tale i Aten?
  • Hva la Paulus vekt på i talen?
  • Hvorfor tror du så mange tilhørere reagerte negativt når han snakket om oppstandelsen?
  • Sammenlign hvordan Paulus gikk fram i de tre byene Tessalonika, Berøa og Aten. Hva kan vi lære av dette?

[1] Diogenes Lartius: The Lives of Eminent Philosophers, (about 300 A.D.) vol.1, side 110.

Aristotle: The Art of Rethoric, bok 3, 17:10. Kildene er referert i boka «Eternity In Their Hearts» av Don Richardson. Regal Books, 1981.

Kapittel 18 – Andre misjonsreise fullføres i Korint, den tredje starter. Akvilas, Priskilla og Apollos.

Paulus og følget reiste videre fra Aten og rett vestover til Korint rundt år 51[1] under sin andre misjonsreise. Her ble han i ett og et halvt år. Korint er strategisk plassert på et eide mellom den store Peloponnesiske halvøya i sør og det greske fastlandet i nord. Korinterbukta går inn fra det Ioniske hav i vest, og Saroniabukta fra øst hvor Egeerhavet ligger. Byen med de to havnene har derfor vært et strategisk viktig punkt gjennom flere tusen år. Byen har vært underlagt flere herskere. Romerne ødela den i år 146 f.Kr., men bygget byen opp igjen som en romersk koloni om lag 100 år senere. (Dagens Korint ligger om lag 2 km lenger nordøst fra oldtidsbyen.)

Da Paulus kom til Korint var byen blitt hovedstad i den romerske provinsen Akaia. Det var travel aktivitet knyttet til de to havnene, med mye handel og gjennomfart, og opphold av mange romerske soldater og offiserer. Byen hadde mange templer, markeder og «nattklubber». Korint var preget av velstand og dyr livsstil, og en utsvevende moral. Byen hadde et Afrodite-tempel (erotikkens gudinne), og mange hundre (kanskje tusen) tempelprostituerte leverte sine tjenester både til byens betalingsdyktige fastboende og til besøkende. «Å korintisere» var et uttrykk som ble brukt om å drive med seksuelle utskeielser. «Ikke alle kan dra til Korint», var et ordtak som ble brukt om at ikke alle hadde råd til slike utsvevelser. «Ikke alle kan dra til Las Vegas», ville man kanskje sagt i dag. Byen ble holdt i drift gjennom tusenvis av slaver som sørget for billig arbeidskraft, samt en mengde frie arbeidere, handelsfolk og håndverkere. Det var en jødisk koloni i byen også, og det var en synagoge der.

I Korint traff han de Jesus-troende jødene Akvilas og kona Priskilla som hadde kommet fra Roma etter at keiser Claudius utviste jødene fra byen i år 49. Akvilas kom opprinnelig fra Pontus på sørøst-kysten av Svartehavet, og var teltmaker. Bakgrunnen for utvisningen var sannsynligvis stadige uroligheter blant jødene på grunn av læren om Jesus (den romerske historikeren Suetonius forklarte at utvisningsordren til jødene var knyttet til stadige uroligheter rundt en person som ble kalt Chrestus)[2]. Keiser Claudius ble myrdet fem år senere, den 13.oktober i år 54 i en alder av 63 år. Hans død gjorde det trolig mulig for de utviste jødene å vende tilbake, noe også Akvilas og Priskilla også gjorde. (Claudius ble ellers etterfulgt av sin adopterte sønn Nero som senere skulle bli en grusom forfølger av kristne.) Ekteparet ble trofaste medarbeidere til Paulus i mange år. Da de hadde returnert til Roma fortsatte de å arbeide for Jesus i menigheten der. Blant annet hadde de menighetssamlinger i sitt eget hus (se Rom 16:3-5).

Ved ankomsten til Korint prioriterte Paulus som vanlig å oppsøke synagogen på sabbatene. Han forsøkte der å overbevise jøder og grekere gjennom undervisning og samtale om at Jesus fra Nasaret virkelig var Messias. Paulus begrunnet påstandene sine med grundig undervisning, argumenter, dokumentasjon fra Skriftene, troverdige forklaringer, og ga utfyllende svar på spørsmål og innvendinger. I tillegg lot Gud mange mirakler skje gjennom Paulus og teamet hans. Han skrev senere i et brev til dem (rundt år 55) at han hadde vært svak og skjelvende blant dem. Han var opptatt av at de skulle forstå Guds kraft i evangeliet, og han ville ikke forsøke å imponere dem med veltalenhet og menneskelig visdom (1. Kor. 2:3-5). Noen i synagogen ble likevel fiendtlige og respektløse mot ham. Paulus godtok uenighet, men ikke respektløshet. Han forlot synagogen og fortsatte sin undervisning i nabohuset som tilhørte Titius Justus. Synagogeforstanderen Krispus var imidlertid blitt overbevist av Paulus’ undervisning (18:8), og mange andre i Korint også. I brevet til korinterne leser vi at Sostenes var med Paulus (1. Kor 1:1), og det er ikke usannsynlig at dette var synagogeforstanderen Sostenes fra Korint som hadde kommet til tro på Jesus og reist sammen med Paulus (18:17).

Paulus må ha blitt urolig over den voksende motstanden fra jødene, og vurderte kanskje å reise fra byen. I et syn fikk han beskjed fra Jesus om å fortsette sin virksomhet i Korint (se 18:9-10). Paulus sin virksomhet var altså en viktig del av Guds plan. Det er mulig at Paulus ga et nasireerløfte til Herren i forbindelse med synet (se 18:18). Til sammen forkynte Paulus Guds ord i Korint i halvannet år (18 måneder). Han skrev også brev til menigheten i Tessalonika mens han var der.

Da tiden var inne dro han videre sammen med Akvilas og Priskilla til Efesos. Lukas, Silas, Timoteus og de andre hadde blitt igjen i Korint (se v.5 + 18). Efesos var svært viktig Paulus, men han hadde et viktig ærend han måtte gjøre i Jerusalem først. Han etterlot derfor Akvilas og Priskilla i byen, og dro raskt videre sørover mot Cæsarea. Da Paulus var reist kom Apollos til Efesos. Han var en engasjerende jødisk forkynner fra Nord-Afrika som trodde på «Herrens vei». Ekteparet Akvilas og Priskilla hørte ham forkynne, og inviterte ham hjem. De underviste ham om det som ennå manglet i hans forståelse. Etter en stund reiste Apollos også til Korint og var til stor hjelp for de kristne der. Han kunne vise klart ut fra Skriftene at Jesus var Messias. Paulus reiste nordover fra Jerusalem til Antiokia, og ble der en stund før han startet sin tredje misjonsreise, og dro nordover og vestover gjennom Galatia og Frygia til han omsider kom tilbake til Efesos igjen.

Senere, mot slutten av oppholdet i Efesos, rundt år 54-55, skrev Paulus det første brevet til korinterne (se 1.Kor 16:8, Apg 19:21-22). I dette brevet og det neste får vi mye innsikt i det indre livet i menigheten i Korint. Noen der hadde skrevet til Paulus (noen av Kloes folk, se 1. Kor 1:11) om problemer de hadde, og flere aktuelle spørsmål ble tatt opp (se f.eks. 1.Kor 7:1, 25, 8:1, 12:1, 16:1).

Temaer som ble tatt oppi Paulus-brevet:

• • Forholdene mellom de kristne i menigheten (uenighet, krangling, splittelse, samhold, orden, osv.)
  • Forholdet til kulturen i samfunnet rundt seg.
  • Menighetens praksis rundt singelliv (ugift, enke, osv.) og ekteskap, brødsbrytelse og åndelige gaver.
  • Umodenhet i forholdet til Kristus førte til ulike problemer: Loviskhet, splittelse, seksuell umoral, krangling, dårlige holdninger, selvhevdelse og uorden.

Han besvarte spørsmålene etter tur, og tok også selv opp andre temaer som han mente var aktuelle. Han lærte dem om Guds visdom som er annerledes enn verdens, om å holde sammen og styrke hverandre, viktigheten av å leve rent og hellig, å kjenne Skriftene, det å ha en rett holdning til nattverden, funksjonene i menigheten som er Jesu kropp, troverdigheten i rapportene om oppstandelsen, og om gaven som ble samlet inn til menigheten i Jerusalem. Brevet viser klart at menighetsliv i Korint ikke var enkelt å få til å fungere. De trengte Guds hjelp til vekst gjennom fornyelse, disiplin og modning.

Paulus underviste dem med en fars kjærlighet og autoritet –klart og tydelig, med visdom, omsorg og praktisk veiledning. Han gir oss et godt eksempel på menighetslederskap.

Det andre brevet til korinterne ble skrevet av Paulus mens han var i Makedonia i år 55 eller 56, altså er par år etter det første brevet. Paulus hadde sent Timoteus til Korint på sine vegne (Apg 19:22, 1.Kor 16:10-11), og hadde fått rapporter derfra som skapte bekymring. Det viste seg at Paulus hadde motstandere i menigheten som spredte mistillit til Paulus, og som vant flere over på sin side. De hadde også hatt besøkende forkynnere som hadde fremstilt seg selv som bedre kvalifiserte apostler. Paulus avla dem et kort besøk, og ble ikke beroliget av det han så. Han hadde forsøkt å korrigere dem på flere ting, men han opplevde at hengivenheten var blitt forurenset med ubegrunnet skepsis. Han reiste fra dem med en dårlig følelse, og sendte Titus til dem med et annet brev som inneholdt kraftige advarsler (2.Kor 2:3-4, 7:8-16), et brev vi ikke lenger har i dag. Heldigvis godtok de fleste i menigheten advarselen, og tok et oppgjør med de negative holdningene. Det andre brevet til korinterne er dermed egentlig det tredje. Her uttrykker Paulus lettelse over omvendelsen i menigheten (7:7-9), og at de hadde bestemt seg for å høre på ham. Han forsvarte også sin aposteltjeneste, og forklarte sin tankemåte, holdninger og hans kjærlighet til dem (se særlig kapitlene 10-12). Beskyldningene mot Paulus var flere: Det ble påstått at han ledet folk vill (6:8), at han opptrådte svakt og lite imponerende (10:1, 10), at han var mindre kvalifisert enn andre ledere (11:5, 18), at han utnyttet dem på en listig og utspekulert måte (12:10), og at han ikke hadde gitt dem noen bevis for påstanden om at Kristus talte gjennom ham (13:3).

Spørsmål til samtale:

• • Hvilken betydning tenker du det hadde at Paulus traff Akvilas og Priskilla?
  • Hvordan utførte Paulus sin tjeneste helt konkret?
  • Hvordan reagerte Paulus da det ble respektløs motstand mot ham i synagogen?
  • «Blodet deres skal komme over deres eget hode», sa Paulus. Hva tror du han mente?
    (Se også Esekiel 33:1-7)
  • Jesus viste seg for Paulus i en visjon. Hva sa Jesus?
  • Paulus ble trukket for retten. Hva var anklagen, og hva sa guvernøren?
  • Hva var Apollos sine styrker og svakheter?

[1] To hendelser som ble nevnt i brevet gjør det mulig å datere det ganske nøyaktig ettersom det er nevnt i andre kilder. Det ene omhandlet utvisningen av jøder fra Roma i år 49, og det andre var utnevnelsen av Gallio, bror til Seneca, som guvernør i Akaia i år 51.

[2] Suetonius, romersk historiker som levde årene 69-122. Han knyttet utvisningen til Chrestus i sin bok «Life of Claudius» 25.

Kapittel 19 – Stor fremgang og motstand i Efesos.

Vi går tilbake til Paulus’ tredje misjonsreise. Rundt år 52 hadde han returnert til den viktige havnebyen Efesos på vestkysten av Tyrkia, rett øst over Egeerhavet fra Aten. Byen heter i dag Izmir. På Paulus’ tid hadde Efesos rundt 250.000 innbyggere, og var antagelig blant de fire største byene i hele Romerriket. Historikere antar at en jødiske befolkning opp mot 10.000 mennesker bodde i byen på denne tiden.

Da Paulus kom til byen møtte han tolv Johannes-disipler som var døpt kun med omvendelses-dåpen, og som ikke hadde fått Åndens gave. Disse var trolig grekere som hadde kommet til tro på jødenes Gud, og som hadde tatt imot budskapet til døperen Johannes. Han tok seg av dem og hjalp dem med dåpen til Jesus og Den hellige ånds gave. Så gikk han til synagogen for å treffe dem som søkte jødenes Gud for å dele evangeliet. Her gikk det bra i tre måneder, men så oppstod det et skille i forsamlingen. Paulus trakk seg ut av synagogen, og fortsatte undervisningen i Tyrannus’ skole i to år. Paulus ønsket å fortsette virksomheten i Efesos ettersom det var et strategisk knutepunkt med stor gjennomfart av handelsreisende og andre. Fra denne gjennomfartsbyen kunne han nå mennesker over hele Asia (se 19:10).

Store mirakler fulgte Paulus sin tjeneste, og flere episoder vakte stor oppsikt og skapte tro på Jesus. Mange vendte om fra urene åndskrefter og svartekunster, og brant magibøkene som et bevis på sin beslutning. Bøkenes verdi angis til mer enn 70 millioner norske kroner i dagens valuta! Guds ord fikk stor framgang i Efesos, og menigheten vokste. Mange grekere vendte seg bort fra sine avguder, noe som blant annet sølvsmedene tapte penger på. Etter at det var gått nesten tre år siden Paulus kom planla han en ny reise til Jerusalem, denne gang nord-vestover gjennom provinsen Makedonia (med byene Filippi og Tessalonika) og derfra videre sørover gjennom Akaia (med byene Korint og Aten). Før Paulus kom så langt brøt det ut et opprør mot menigheten. Tusenvis av mennesker samlet seg i byens arena (som hadde kapasitet til opptil 25.000 mennesker[1]). Folkemengden ropte slagord til støtte for gudinnen Artemis, som det var bygget et stort tempel for der. Motivet for opprøret var frykt for Artemis-kulturen skulle miste oppslutning og tempelet miste sin prestisje på grunn av vekkelsen som foregikk. Bysekretæren fikk roet ned forsamlingen etter et par timer. Etter dette reiste Paulus fra byen slik han hadde planlagt (se 1. Kor. 16:5-9). Han hadde da vært i byen i bortimot 3 år (se 20:31).

Spørsmål til samtale:

• • Hvorfor tror du Paulus spurte mennene om de hadde fått Ånden?
  • Hvordan forklarte han forskjellen på Johannes-dåpen og Jesus-dåpen?
  • Hvor lenge oppsøkte Paulus synagogen, og hva gjorde han der?
  • Hva var det faste mønsteret som gjentok seg også i denne synagogen?
  • Hvor lenge jobbet Paulus i Efesos, og hva ble resultatet?
  • Hva skjedde med Skevas sønner? Hva tror du de lærte?
  • Hvorfor ble det et bokbål?
  • Hvorfor ble det et opprør mot menigheten, og hvordan ble det løst?

[1] Handbook of Biblical Archaeology, Zondervan, side 304

Kapittel 20 – Tredje misjonsreise fullføres. Paulus’ tredje tale – avskjedstale i Miletos til de eldste i Efesos.

Året er rundt 57. Paulus oppmuntret disiplene etter sitt tre år lange opphold i Efesos, og reiste så videre nordvest over til Makedonia og deretter sørover til Hellas og Korint. Han besøkte menigheter langs ruten, og oppmuntret de kristne. Planen var å etter hvert reise helt til Jerusalem med nødhjelp til menigheten der, så han samlet inn penger fra de andre menighetene han besøkte (se 19:21 og
1. Kor 16:1-4, Rom 15:25-26). Da han kom til Korint var planen å vente vinteren over til seilingsrutene åpnet igjen, og så bli med et skip til Syria (se 1. Kor 16:6). Paulus oppholdt seg i Korint i om lag tre måneder (20:3), og bodde da som gjest hos Gaius (Rom 16:23) – kanskje en av de ytterst få han hadde døpt selv (se 1.Kor 1:14). I løpet av disse tre månedene skrev han Romerbrevet. Da tiden var inne for avreise og Paulus hadde gjort seg klar fikk han plutselig melding om et attentat som var planlagt mot ham. Han måtte endre reiserute, og valgte å følge samme vei som han kom, altså nordover gjennom Makedonia. Da de kom til Filippi tok de båt over bukta innerst i Egeerhavet og seilte østover til Troas, en reise som tok 5 dager. I Troas gjennomførte Paulus en lang undervisningsøkt med menigheten på en søndag. Planen var å reise videre dagen etter. (Dette er første referanse til NT om at menigheten møttes på en søndag.) Samlingen foregikk på et rom i tredje etasje, og en ung gutt, Evtykos (navnet betyr «den heldige»), hadde satt seg i vinduet – antagelig for å få mer frisk luft i all lampe-osen. Her sovnet han og falt baklengs ut av vinduet. Paulus gikk ned og fikk liv i ham igjen, så gutten var virkelig heldig. Paulus fortsatte undervisningen til morgenen etter. Paulus startet den videre reisen ved å gå til fots 6-7 mil fra Troas tvers over en odde sørover til Assos, mens de andre tok et skip rundt. Paulus seilte videre sørover sammen med dem fra Assos, og var innom flere steder til de kom til Miletos, rett sør for Efesos. Her tilkalte Paulus lederne for menigheten i Efesos for å ha et siste møte med dem. Når de var samlet delte han sine planer. Han ville reise til Jerusalem, men han var usikker på om han ville overleve. Ånden hadde allerede gitt ham flere varsler om at fengsling og lidelse ventet. Han forandret likevel ikke på planene. Paulus påla menighetslederne innstendig å følge nøye med så ikke folk med falske motiver og falsk lære fikk mulighet til å ødelegge menigheten, for han visste at slike problemer ville komme. Etter å ha formant og oppmuntret dem knelte de og ba sammen. Mange gråt da de tok farvel.

Spørsmål til samtale:

• Hvorfor reiste Paulus fra Efesos?
• Hvorfor stoppet han i Korint?
• Hva skjedde i Troas?
• Hvorfor tror du Paulus valgte å gå fra Troas til fots?
• Hva gjorde han i Miletos?
• Hva var budskapet til Paulus til lederne i Efesos?
• Hvilke advarsler var det Paulus fikk fra sine venner?

Kapittel 21 – Paulus i Jerusalem. Arrestasjon ved tempelet.

Paulus reiste fra Efesos sammen sitt team (se 20:4-6). Med var Lukas (Troas), Sopatros (Berøa), Aristarkos og Sekundus (Tessaloknika), Gaius (Derbe) og Timoteus (Lystra), samt Tykikos og Trofimos (Efesos). De reiste med båt videre til Kos, Rodos, Patara og over til Tyros i Fønikia. Denne byen ligger ganske nært Galilea, på kysten nordvest for Nasaret. Her besøkte de menigheten mens skipet lå til havn og losset, og de ble hos dem i en uke. Mens de var der kom det nye advarsler mot å dra til Jerusalem, og det er interessant å merke seg at advarslene kom fra Den hellige ånd. Da de seilte videre sørover fra Tyros kom de til Ptolemais, som lå bare rundt 4 mil unna. Her forlot de skipet, og besøkte menigheten i den byen. Allerede neste dag reiste de videre, og gikk til fots 6 mil sørover til de kom til Cæsarea. Her oppsøkte de evangelisten Filip (8:5), og ble boende hos ham i flere dager. Også her kom det profetiske advarsler mot å dra til Jerusalem. Agabos varslet på dramatisk vis at Paulus kom til å bli arrestert. Alle i menigheten og i reisefølget ba Paulus innstendig om å endre planer, men han ville ikke (se 21:12-14). Hele teamet fulgte med ham, og i tillegg det det med noen fra Cæsarea.

De første dagene i Jerusalem gikk veldig bra. Paulus og følget ble tatt godt imot. Likevel ulmet det. Apostlene presenterte for ham et problem – han ble mistenkt blant noen av de mange jødekristne i Jerusalem (kanskje fra fariseerpartiet, se 15:5) for å annullere omskjærelsen og Moseloven til og med for de jødene som ble kristne. Ut fra teksten forstår vi at de andre apostlene så på dette som en uberettiget mistanke, men at de følte seg presset til å berolige kritikerne. For å motbevise beskyldningene ba de derfor Paulus om å gjøre en viktig symbolhandling, nemlig å gjennomgå en renselse etter Moseloven, sammen med fire andre menn. «Da vil alle skjønne at det ikke er noe idet de har hørt om deg, men at du selv lever etter loven og holder den», sa de (21:24). Så enkelt var det ikke. Paulus hadde nemlig langt mer fiendtlige motstandere blant de ikke-kristne jødene i byen, og når de gjenkjente ham i Tempelet ble det straks bråk. Det er imponerende hvor fort det gikk å samle en mobb. Paulus ble trukket inn i mengden, og ble banket og slått av rasende jøder til han ble reddet av romerske soldater under ledelse av den romerske kommandanten Claudius Lysias (23:26). Disse tok på ham lenker, og ville spørre ham ut der og da, men bråket fra folkemengden gjorde det umulig. De måtte rett og slett bære Paulus vekk for å beskytte ham mot mobben. Romerne mistenkte først Paulus for å være en egyptisk-jødisk opprører som var kommet tilbake[1]. Det hadde vært mye uro i Jerusalem, og flere jødiske opprørsledere hadde forsøkt seg i byen tidligere (se 5:36). Soldatene tok med seg Paulus til Antonia-borgen som lå i det nordvestre hjørnet av tempelplassen for å forhøre ham der. Da de kom til trappen ba Paulus offiseren om å få si noe til folkemengden. Overrasket over å oppdage at Paulus snakket velutdannet og på flytende gresk tillot offiseren Paulus å snakke til dem.

Spørsmål til samtale:

• • Hvorfor tror du Paulus tok med seg så mange i teamet sitt?
  • Hvorfor tror du Paulus holdt fast på planene tross alle de profetiske advarslene?
  • Teamet til Paulus fulgte med ham selv om de forventet problemer. Hvorfor det, tror du?
  • Apostlene i Jerusalem ba Paulus gjennomføre et renselsesritual, hvorfor det?
  • Hva anklaget mobben Paulus for?
  • Hvorfor tror du Lysias tillot Paulus å holde en tale der på trappen?

[1] Den jødiske historikeren Josefus skrev i sin bok «Den jødiske oldtid» om en egyptisk opprørsleder (kalt en «svindler») som hevdet at muren rundt Jerusalem ville falle på hans befaling. Han samlet ifølge Josefus 30 tusen tilhengere. (Den romerske offiseren nevnte 4 tusen tilhengere.) Den romerske guvernøren Feliks angrep ham på Oljeberget, og drepte eller tok til fange 600 av tilhengerne. Egypteren selv kom seg unna. Josefus hevdet også at Feliks brukte leiemordere (sicarii, dolkemenn) for å ta livet av den jødiske øverstepresten Jonatan. De såkalte dolkemennene terroriserte Jerusalem og Judea. De var antagelig jødiske, og var hva vil ville kalle en mafia i dag. Man kunne bestikke dem til å begå drap, noe som ble utnyttet av flere parter. (Kilde: «Josefus hovedverk» av Paul L. Maier, Hermon forlag 1999, side 280.) Dolkemennenes organisasjon kan opprinnelig ha oppstått som leide pengeinnkrevere i forbindelse med skatteinnkreving.

Kapittel 22 – Paulus er i arrest og forsvarer seg – Paulus’ fjerde tale, på trappen til Antonia-borgen.

Året er nå 58. Paulus var akkurat blitt pågrepet av romerne i Jerusalem mens han holdt på å bli lynsjet av en rasende folkemengde. Han gjorde tegn til at han ville si noe, og han begynte på en forsvarstale til mengden på hebraisk mens de stod på trappen. Dette fikk dem til å lytte på ham en stund. Han fortalte dem vitnesbyrdet sitt – at han var som dem, vokst opp i byen, ivrig for Gud, forfulgte de kristne med fullmakt fra Sanhedrinet, fast bestemt på å stoppe dem. Men på tur til Damaskus hadde han hatt et uventet og personlig møte med Jesus fra Nasaret som var oppstått fra døden. Han var blitt blindet, men fikk hjelp av den gudfryktige jøden Ananias til omvendelse og dåp, og var blitt kalt av Gud til å vitne om Jesus. Så langt hørte de på ham. Paulus fortsatte med å fortelle hvordan Gud sendte ham til hedningene med budskapet om frelse. Urolighetene brøt da ut igjen. Dette var mer enn de kunne tåle. Soldatene tok Paulus inn i borgen, og ville tvinge sannheten ut av ham med pisken. Offiseren oppdaget imidlertid at Paulus var romersk borger, og gjorde kommandanten oppmerksom på dette.[1] De lot da være å skade ham, og bestemte seg for å arrangere en rettssak snarest mulig. Legg merke til hvor gjennomført det romerske rettssystemet var allerede på denne tiden. Jødenes rettspraksis var langt mer vilkårlig, noe som viste seg både i forbindelse med Jesus, Stefanus og Paulus. Et paradoks ettersom jødene skulle ha langt bedre forutsetninger til å håndheve rettferdighet og rett enn romerne.

Spørsmål til samtale:

• • Hvordan startet Paulus talen sin?
  • Hva la Paulus vekt på, og hvorfor tror du han gjorde det?
  • Hvorfor tror du folkemengden reagerte så kraftig på at Paulus reiste til hedningene?
  • Hvorfor ville offiserene piske Paulus, og hvorfor ombestemte de seg?

[1] Offiseren, «hekatontarchos» på gresk, tilsvarer «centurion» på latin, betyr hundremannsfører. Kommandanten, «chiliarchos» på gresk, oversatt til «tribun» på engelsk, betyr tusenmannsfører. Han het Claudius Lysias (23:26), og var trolig øverste militære sjef i Jerusalem, underlagt guvernøren. De visste godt at det var ulovlig å straffe romere som hadde borgerstatus uten en rettssak. Romerske borgere hadde dermed rettsvern mot vilkårlig straff, og det kunne fremmes klage om maktovergrep dersom man mente å ha blitt utsatt for dette. De som krenket romerske borgerrettigheter kunne selv bli dømt. Innflyttere, krigsfanger og slaver hadde ikke noe slikt rettsvern.

Kapittel 23 – Paulus forsvarer seg igjen (femte tale), og sendes deretter til Cæsarea.

Allerede neste dag arrangerte kommandanten i Jerusalem, Claudius Lysias, en høring der Paulus skulle møte sine anklagere. Han ga ordre til jødenes ledere og til Sanhedrinet at de skulle samles. Paulus ble ført fram. Han var ikke spak. Han startet med å erklære at han hadde fulgt sin samvittighet opp til denne dag. Ananias fikk noen til å slå ham på munnen for frekkhet, men Paulus hadde ingen planer om å dempe seg. «Gud skal slå deg, du hvitvaskede vegg!» utbrøt Paulus. Mannen var en hykler som fremstilte seg som en dommer, men tydelig var en part i saken.[1] Paulus dempet seg når han ble gjort oppmerksom på at det faktisk var øverstepresten han skjelte ut. Moseloven tillot ikke det.[2] Paulus merket seg så at rådet var delt mellom fariseere og saddukeere, og han visste at disse to gruppene var dypt uenige om flere teologiske og politiske spørsmål. Blant annet trodde saddukeerne verken på oppstandelse, engler eller ånder, noe fariseerne gjorde (23:8).[3] Paulus ropte derfor ut, «det er på grunn av håpet om oppstandelsen fra de døde at jeg står anklaget her!» Utspillet hadde sin virkning. Snart ble hele jødenes råd opptatt med sine egne diskusjoner, og Paulus ble glemt. Fire setninger hadde Paulus rukket å si før det var over. Høringen måtte avsluttes, og Paulus ført vekk av kommandanten. Jesus viste seg senere for Paulus om natten. Jesus satte mot i ham, og sa at han skulle videre til Roma for å vitne der (23:11). Flere av de jødiske lederne ble enda mer forbitret på Paulus etter denne hendelsen, og fikk arrangert en stor sammensvergelse for å ta livet av ham. Den unge nevøen til Paulus (søsteren til Paulus bodde i Jerusalem med sin familie) fikk høre hva de planla, og varslet Paulus og kommandanten Lysias. Paulus ble da sendt i sikkerhet med en svær bevæpnet eskorte til det romerske administrasjonssenteret i havnebyen Cæsarea 100 km mot nordvest. 470 soldater skulle passe på at Paulus ikke ble skadet; det var 200 sverdmenn, 200 spydmenn og 70 ryttere. Med seg hadde soldatene et brev fra kommandanten som forklarte hva saken med Paulus gjaldt. (Det er interessant å se hvordan kommandanten fremstilte det – han beskrev hvordan han hadde reddet Paulus fra mobben fordi han var en romersk borger!) Da de kom litt over halvveis, til Antipatris (56 km unna), returnerte fotsoldatene, og han ble eskortert videre av rytterne til de kom fram til Cæsarea. Da guvernøren i Cæsarea, Felix[4], hadde satt seg inn i saken arrangerte han en ny høring og inviterte de jødiske anklagerne til å møte opp i Cæsarea. Paulus ble plassert under vakthold i Prætoriet, det vil si i hovedkvarteret der Felix bodde og arbeidet.

Spørsmål til samtale:

• • Hvordan ser du for deg Paulus som person ut fra det som skjer?
  • Hvorfor tror du Paulus startet sitt forsvar som han gjorde?
  • Hvordan reagerte Paulus da han ble slått?
  • Hvorfor ropte Paulus ut at han ble anklaget på grunn av håpet om oppstandelsen?
  • Hvorfor tror du Jesus talte til Paulus samme natt?

[1] Forbud mot å opptre partisk i retten: 3. Mos 19:15

[2] Forbud mot å forbanne en leder i folket: 2. Mos 22:28

[3] Det var flere grupper blant jødene. Saddukeerne hadde den økonomiske og politiske makteliten med seg, og dominerte administrasjonen av tempelet. I dag ville vi kanskje kalt dem sekulariserte jøder. De trodde ikke på oppstandelsen, engler og ånder, og godtok trolig bare de fem mosebøkene som retningsgivende. Fariseerne var en annen stor gruppe. Disse dominerte den teologiske utdanningen, og hadde fokus på skrifttolkningen og tempeltjenesten. De trodde på oppstandelsen, på engler og den åndelige verden. Esserne var puritanere og holdt seg gjerne for seg selv i egne, strenge samfunn hvor de vektla renhet, Skriftene og åndelighet. Selotene var jødiske aktivister som var opptatt av frihet og selvstendighet, og kunne være voldelige. Herodianerne var jøder som var støttespillere til Herodes og den jødiske kongeslekten som stod i forbund med romerne.

[4] Markus Antonius Felix var guvernør for provinsen Judea i årene 52-59 e.Kr. Han var den fjerde romerske guvernøren i Judea, og etterfulgte Ventidius Cumanus. Han var gift med jødiske Drusilla, datter av Herodes Agrippa 1, og begge var nysgjerrige etter å høre mer om den nye retningen Paulus representerte. Men enda mer interessert var Felix i penger (se 24:22-27). Han var ingen god guvernør, og det oppstod flere konflikter rundt ham. Ifølge historikeren Josefus var det Felix som bestilte mordet på øverstepresten Jonathan i Jerusalem i år 58. Felix ble kalt tilbake til Roma etter mange klager, og han ble etterfulgt av Porcius Festus. Paulus lot han sitte i fengsel i to år til tross for at han anså ham som uskyldig.

Kapittel 24 – Paulus forsvarer seg overfor landshøvdingen Felix. Sjette tale.

Fem dager senere kom øverstepresten Ananias fra Jerusalem til Cæsarea med sitt følge. Blant dem var en talsperson, eller sakfører/advokat, Tertullus, som trolig var leid inn som ekspert på romersk jus. Han innledet med smiger om hvor dyktig Felix var, og hvor fredelig alt var og hvor takknemlige de var for alle de gode reformene Felix hadde innført – alt sammen ren løgn ifølge historikere. Det var visst mye rot og uro rundt Felix, misnøye blant jødene, og han ble avsatt av keiseren. Når det gjaldt Paulus så var anklagene mot ham tredelt: Han var en urostifter som laget opprør blant jødene, han var en sektleder, og han hadde forsøkt å krenke tempelet i Jerusalem. De andre i gruppen fra Jerusalem bekreftet påstandene. Paulus fikk deretter forsvare seg. Han startet med å vise til at Felix hadde styrt i Judea i flere år (om lag 6 år på dette tidspunktet), og han dermed kjente godt til jødenes konflikter. Paulus forsvarte seg med følgende argumenter: Han hadde akkurat kommet til Jerusalem, og vært der bare noen få dager. Han hadde ikke diskutert med noen på gatene, og ikke samlet noen folkemengde noen steder. Anklagene var derfor grunnløse, og det fantes ikke noen bevis. Så gikk Paulus over til å forklare motivet for å komme til Jerusalem, og hva han stod for: Han tilba fedrenes Gud i tråd med «Veien» (evangeliet om Jesus), han trodde på Skriftene, og han trodde på den kommende oppstandelsen. Han hadde anstrengt seg for å leve med ren samvittighet overfor alle. Han hadde kommet til Jerusalem etter mange års fravær for å tilbe Gud i tempelet, og for å bringe hjelp til de fattige. Paulus hadde da blitt overfalt uten grunn mens han tilba fredelig i tempelet. Han utfordret sine anklagere til å fremlegge bevis for at han hadde gjort noe galt, eller i det minste føre fram øyevitner. Felix hadde imidlertid hørt nok. Han kjente godt til uenigheten mellom jødene om synet på Jesus, og avsluttet saken med å si at han skulle ta en avgjørelse så snart han hadde fått snakket med Lysias. Det gjorde han ikke. Han lot Paulus sitte i fengsel de neste to årene av hensyn til jødene i Jerusalem. Samtidig lot han Paulus ha en viss frihet til å motta besøk av venner som kunne hjelpe ham med det han trengte. Flere ganger ble Paulus innkalt for å snakke med Felix og kona, og Paulus fikk sjansen til å dele evangeliet. Motivet og reaksjonene til Felix er interessant å merke seg.[1]

Spørsmål til samtale:

• • Hvorfor tror du jødene hadde med seg Tertullus til rettssaken mot Paulus?
  • Hva gikk anklagene ut på?
  • Hva var anklagernes store svakhet når de la fram sin sak?
  • Hva la Paulus vekt på når han forsvarte seg?
  • Hva tenker du om oppførselen til Felix?
  • Hva kan ha vært Gud hensikt med å la Paulus sitte i fengsel i to år i Cæsarea?

[1] Felix hadde blandede følelser i forhold til det Paulus sa. Han fant evangeliet interessant og tiltalende, men ble skremt av kravet om omvendelse og forpliktelse. Flere andre personer i Bibelen slet med lignende: Kong Saul i forhold til profeten Samuel, Herodes (Antipas, sønn av Herodes den store) i forhold til døperen Johannes, Nikodemus og den rike, unge mannen i forhold til Jesus. Egentlig var dette grunnproblemet til hele det religiøse Israel i forholdet til Gud, og alle mennesker ellers. Bare i tro og tillit til Gud kan man få kraft til å gi seg over til ham og bli frelst.

Kapittel 25 – Paulus forsvarer seg igjen overfor jødene og Festus. Syvende tale.

Året er 59. Den ny guvernøren i Judea, Porkius Festus, var kommet til Cæsarea med flyttelasset, men dro videre til Jerusalem bare tre dager senere. Håndteringen av situasjonen der hadde tydelig svært høy prioritet. Jødene benyttet sjansen til å ta opp saken med Paulus igjen. Jødene hadde fortsatt ikke gitt opp planen om å drepe ham i et bakhold (se 23:15). Men Festus lot seg ikke lure. Han var villig til å arrangere en ny rettssak, men i Cæsarea. Han inviterte jødene til å sende en delegasjon. Halvannen uke senere var alle på plass i Cæsarea, og jødenes representanter la frem sine anklager. Ingen ting nytt ble sagt fra jødenes side, og de klarte ikke å bevise påstandene denne gangen heller. For å blidgjøre jødene foreslo Festus da å ta en enda ny rettssak, denne gang i Jerusalem. Paulus sa nei takk, og benyttet anledningen til å ta styringen ved å gjøre et viktig juridisk grep – anke til keiseren i Roma. Festus godtok dette raskt; kanskje var han lettet over å kunne sende problemet videre.

Noen dager senere kom kong Agrippa den andre[1] kom sammen med sin halvsøster Berenike for å besøke Festus. De diskuterte saken om Paulus, og Agrippa ble nysgjerrig. Han ville gjerne høre Paulus forklare seg. Festus arrangerte en offentlig høring, og inviterte både kongen, søsteren, militære ledere og viktige menn i byen til å delta. Festus innledet høringen med å presentere Paulus som mannen alle jøder, både i Jerusalem og Cæsarea, ønsket å ta livet av. Litt av en introduksjon! Festus inviterte så alle, og særlig kong Agrippa til å spørre ham ut. Paulus fikk dermed sjansen til å dele evangeliet og sitt vitnesbyrd for noen av de viktigste personene i hele regionen.

Spørsmål til samtale:

• • Hva tenker du om måten Festus håndterte jødene på?
  • Hva var hans dilemma?
  • Hva tenker du om de jødiske ledernes handlemåte?
  • Hvorfor valgte Paulus å anke til keiseren?
  • Hvorfor tror du Festus godtok dette?
  • Festus så åpenbart på Paulus som en spennende person, og arrangerte en offentlig presentasjon av ham for viktige person er i området. Hvorfor tror du han gjorde det?

[1] Kong Agrippa 2 var sønn av Herodes Agrippa 1, og oldebarn til Herodes den store. Agrippa 1 hadde styrt store deler av dagens Israel og Syria, blant annet Idumea i sør, Judea, Samaria, Galilea og videre nordover. Sønnen, Agrippa 2 overtok et mindre landområde fra Galilea og nordover. Han hadde ingen formell myndighet i Judea og Samaria, men Festus tok ham likevel med på råd ang. saken om Paulus.

Kapittel 26 – Paulus forklarer seg overfor kong Agrippa, Berenike og Festus. Åttende tale.

Året er 59. Paulus startet talen med å si at han var glad for å forsvare seg overfor Agrippa, som var godt kjent med jødenes diskusjonstemaer. Deretter fortalte han vitnesbyrdet sitt; om hvordan han hadde vært en strengt praktiserende fariseer som hadde forfulgt Jesus-tilhengerne i stort raseri, men hadde hatt et livsforvandlende møte med Jesus på veien til Damaskus. Paulus beskrev oppdraget han hadde fått av Jesus, at han skulle åpne øynene på folk så de kunne vende seg fra mørket til lyset, fra Satans makt til Gud. Gjennom troen på Jesus skulle de få tilgivelse for synd og del i arven sammen med resten av Guds folk, de som var helliggjort ved troen på Jesus. Festus avbrøt Paulus. «Paulus, du har gått fra vettet!» Men Paulus henvendte seg tilbake til Agrippa og utfordret kongen direkte – «tror du på profetene, kong Agrippa? Jeg vet at du tror.» Kongen svarte noe som tolkes ulikt i forskjellige bibeloversettelser – enten at «det er like før du overtaler meg til å bli en kristen», eller at kongen sa til Paulus «tror du at du kan overtale meg til å bli en kristen på så kort tid?», eller «… så lettvint?» – kanskje ment som en avvæpnende kommentar. Både Festus og Agrippa konkluderte etterpå med at Paulus ikke hadde gjort noe straffbart, og kunne vært løslatt om han ikke hadde anket til Roma. Paulus hadde imidlertid en spesiell grunn til å reise til Roma, noe de ikke visste om.

Spørsmål til samtale:

• • Hvorfor var Paulus glad for å forklare seg for kong Agrippa den andre?
  • Hvorfor avbrøt Festus forsvarstalen til Paulus?
  • Hvordan summerte Paulus opp oppdraget og budskapet han hadde fått fra Jesus?
  • Hvordan utfordret Paulus kongen?
  • Hva ble konklusjonen av høringen? Hadde Paulus gjort en feil ved å anke?

Kapittel 27 – Paulus sendes til Roma. Paulus setter mot i sine medreisende under en storm.

Året er 59/60. Kapittelet handler om den dramatiske sjøreisen til Roma, og hvordan Paulus fikk stor betydning for alle de 276 menneskene som var om bord. Paulus talte flere ganger til offiserene og mannskapet underveis. De kom etter hvert i livsfare, led mye, og tapte til slutt alt unntatt livet. Paulus fremsto som en fast og trygg lederskikkelse gjennom krisen. Kapittelet inneholder mange detaljer om geografi, værforhold og seiling som har imponert flere historikere for sin presisjon.[1] Julius fra den keiserlige bataljon (Augustinske bataljon)[2] fikk ansvaret for fangetransporten fra Cæsarea til Roma, og de tok et skip som skulle seile langs kysten nordover. Lukas var med, og det samme var Aristarkos fra Tessalonika i Makedonia, som er nevnt i forbindelse med Paulus flere ganger[3]. Disse må ha fått tillatelse til å følge Paulus på reisen som hans venner.

Da de kom til Myra i Lykia (sørkysten av dagens Tyrkia) byttet de skip, og seilte nå av gårde for å nå Italia. Det nye skipet var fra Aleksandria (i Egypt), og skulle til Italia med last, blant annet hvete (v.38). Det var allerede sent på sesongen[4], og seilingen gikk svært tregt de første par ukene. Vinteren var nær, og det var blitt mer farlig å være ute på havet på grunn av stormene. Paulus advarte centurionen om å dra videre da de var i «Gode havner» sør på Kreta. Men både skipets kaptein og skipets eier ønsket å seile videre til en bedre havn for vinteren, nærmere bestemt Føniks, bare litt lenger vest på Kreta. Det står at flertallet av mannskapet var også enige (v.12), så saken kan ha blitt tatt opp til avstemming. Centurionen hørte på dem, og godkjente videre seiling. De ble lurt av en mild sønnavind, og begynte å seile vestover. Men snart ble de tatt av overraskende virvelstorm, et kjent værfenomen som hadde et eget navn (Evrakylon, nordøst-vinden). De mistet kontroll på seilingen, og havnet langt utenfor kurs. Av frykt for å havne på sandbankene utenfor kysten av Nord-Afrika (Syrtegrunnene) tok de ned seil, og lot seg drive vestover. For å lette skipet i de store bølgene kastet mannskapet tung last og skipsutstyr over bord. Tredje eller fjerde dagen med uvær stod Paulus fram og talte til folkene om bord. Han viste til et syn han hadde hatt om at kom til å overleve, og han satte mot i dem. Etter to uker talte han til dem igjen at de måtte spise. Dette gjorde de, og kastet så hvetelasten over bord for å lette skipet mest mulig for ikke å gå på grunn for tidlig da de nærmet seg land (øya Malta). De siktet seg inn mot en sandstrand, men gikk på et skjær før de nådde stranden. Skipet ble ødelagt, men alle kom seg levende til land. Centurionen ville redde Paulus, og ga ordre til soldatene om ikke å drepe fangene. At de hadde truffet Malta var nærmest et mirakel i seg selv.

Spørsmål:

• • Hvorfor tror du Paulus engasjerte seg slik i planleggingen av turen?
  • Hvorfor talte han til mannskapet og passasjerene da de var i stormen?
  • Hva sa han til dem?
  • Hvorfor tror du centurionen Julius ville redde Paulus?

[1] Den kjente bibelforskeren F.F. Bruce er blant annet sitert i boken «I Paulus’ fotspor» av Peter Walker (s. 176): Reisen til Paulus er «en av de mest instruktive opptegnelser med kunnskap om tidligere tiders sjømannskap». Folk reiste mye, og fraktruter var etablert i stor skala. Man regner med at tusenvis av skip var involvert i frakt av korn og andre varer fra Aleksandria til Roma. Noen ganger seilte de i konvoier under beskyttelse av romerske soldater. Uvær, pirater og ulykker var risikofaktorer, men gevinsten var høy, noe som gjorde at mange tok sjansen. Den romerske historikeren Tacitus skrev i sine Annaler (15.18) at i år 62, mens Paulus enda var i Roma, forliste over 200 skip på grunn av uvær mens de lå til kai i den romerske havnebyen Ostia.

[2] En bataljon bestod normalt av 600 soldater ledet av 6 centurioner, men en bataljon kunne også være større. I Jerusalem var den romerske bataljonen (visstnok del av den romerske 10. legion) på om lag 1.000 soldater. 10 bataljoner utgjorde en legion. Kornelius (kapittel 10) var centurion i den italiske bataljon. Han hadde da 100 soldater under seg.

[3] Aristarkos var med i Paulus reisefølge flere ganger, og særlig under den andre misjonsreisen. Han ble arrestert mens han var med Paulus i Efesos (19:29), reiste videre med Paulus gjennom Makedonia (20:4), reiste med Paulus til Roma under ankesaken (27:2), og er nevnt i to av Paulus’ brev (Kol 4:10, Filemon 24).

[4] Den trygge seilingssesongen ble regnet fra 27. mai til 14. september. Dette var etter fasten (v.9), i oktober en gang. Mellom 11. november og 10. mars var det ingen skip som la ut, da var risikoen altfor stor. Det var stormer som forårsaket forlis, og overskyet vær som gjorde at stjernene man navigerte etter ikke syntes.

Kapittel 28 – Paulus ankommer i Roma og venter på rettssaken. Niende tale.

Etter å ha drevet i blinde på havet i mange dager strandet skipet med Paulus og de andre til slutt på Malta, sør for Sicilia. At de skulle treffe den lille øya var i seg selg utrolig (øya strekker seg bare 32 km fra nord til sør).[1] I tillegg lå øya svært nær den opprinnelige ruten til Roma. Folk på Malta tok godt imot de skipbrudne. De tente blant annet et bål for dem siden det var vått og kaldt. Paulus var igjen aktiv; han hjalp til ved å samle ved til bålet. Han ble bitt av en slange, men kastet slangen inn i flammene og fikk ingen skade av det. Lukas nevner reaksjonen fra de lokale – først antok de at han var en morder som rettferdighetens gudinne Justitia ikke ville la leve, deretter slo de helt om og tenkte at han var en gud. Øyas leder, Publius, bodde i nærheten, og inviterte dem til seg. De bodde hos ham i tre dager, og ble tatt godt hånd om. Paulus ba for far til Publius som hadde dysenteri, og han ble helbredet. Deretter ble en rekke andre på øya helbredet ved Paulus’ hender, og han ble satt stor pris på der. De ble på Malta i tre måneder, så ble de med et skip nordover til Italia. Antagelig var dette i mars måned. Her får vi nok et eksempel på Lukas’ sans for detaljer – skipet hadde «Tvillingene» som skipsmerke.[2] De seilte først til Syrakus på Sicilia, deretter til Regium på fastlandet, og til slutt gikk de i land i Puteoli, enda lenger nord. I Puteoli (i dag er stedet kalt Pozzuoli, og ligger like ved Napoli) traff Paulus, Lukas og Aristarkos kristne venner som de fikk være hos i en uke. Deretter gikk de 21 mil videre nordover til fots langs «Via Appia» til de kom til Roma. Ryktene om at Paulus var på vei nådde menigheten i Roma før dem, og Paulus hadde mange venner der.[3] Noen av disse dro fra Roma og sørover for å møte dem på veien. Paulus møtte de første på markedsplassen i Appii, 64 km sør for Roma, og den neste gruppen i Tres Tabernæ (Tre Tavernaer), 19 km lenger nord. Paulus ble svært glad og oppmuntret over å møte dem igjen.

Paulus hadde lenge ønsket å reise til Roma, og nå var han endelig kommet dit. Han hadde forlatt Cæsarea som en respektert fange, men hadde i løpet av reisen opparbeidet seg en heltestatus hos sine medpassasjerer. Den romerske centurionen Julius må ha satt ham svært høyt, og gitt ham usedvanlig stor frihet. I Roma fikk Paulus fikk en slags fri varetekt (libera custodia) ved å kunne bo i sitt eget leide hus under oppsyn av en enkelt romersk vakt – nesten for syns skyld. Tre dager etter ankomst inviterte han jødiske ledere til en samtale for å presentere seg og budskapet sitt. De blir enige om å la Paulus holde et seminar for dem om hva han lærte. En stor gruppe jøder kom til avtalt tid hjemme hos ham, og han underviste fra morgen til kveld ut fra Skriftene om at Jesus var Messias. Noen lot seg overbevise, andre ikke. Paulus lot ikke sine kritikere gå uten å advare dem fra Skriftene om at anstøt mot evangeliet var varslet på forhånd, og at han ville ta evangeliet til hedningene. Han ventet så i 2 år i Roma på at rettssaken skulle komme opp, og brukte tiden til å ta imot besøk og undervise om evangeliet.

Her slutter rapporten fra Lukas. Hva skjedde videre? Det som synes å ha skjedd er at Paulus ble frifunnet for anklagene under rettssaken som omsider kom opp rundt år 62. Han hadde en god sak, og kunne sannsynligvis vise til fordelaktige skriv både fra Festus i Cæsarea og kanskje også fra centurionen Julius som hadde ført ham til Roma. Da Paulus ble frikjent må han ha reist ut på en ny misjonsreise (fjerde misjonsreise), blant annet til Kreta og Spania. Brevene til Titus og Timoteus (første brev) tyder på dette.[4] Paulus ble så arrestert igjen i år 64, satt i fangenskap i Roma, og ble deretter henrettet en gang i perioden 64-68 under Neros nådeløse forfølgelse av kristne. Før henrettelsen skrev han på nytt til Timoteus (andre brev) der han gjorde det klart at han ventet på døden (2. Tim 4:6-8).

Spørsmål til samtale:

• • Hvordan oppførte fangen Paulus seg på turen til Roma?
  • Hva var det første Paulus gjorde da han kom til Roma?
  • Hvordan reagerte jødene i Roma på ham?
  • Hvordan forklarte Paulus at han satt i arrest?
  • Paulus arrangerte et dagsseminar. Hva underviste han om?
  • Hvorfor advarte han dem?

[1] Malta dekker et areal på om lag 316 kvadratkilometer, og består av tre øyer: Malta, Gozo og Comino. I dag er innbyggertallet rundt 420.000 mennesker, de har sitt eget språk, og 98 % er romersk katolske. Malta kom frivillig under brittisk beskyttelse 1814 til 1964 etter å ha blitt befridd fra fransk okkupasjon, og øya ble en helt uavhengig republikk ti år senere. Engelsk er offisielt språk ved siden av maltesisk. Malta har vært gjennom en lang og dramatisk historie med mange angripere og okkupanter. Den begivenheten som har formet landets identitet mest ser ut til å være de 3 månedene Paulus var på øya. Over alt lages ting for å minnes dette. Mer enn femti kirker knytter sin historie til Paulus på en eller annen måte. Malta ble medlem av EU i 2004.

[2] Tvillingene referer til de greske gudene Castor og Pollux som gikk for å være sønner av Zevs og Leda. Ifølge gresk mytologi var Tvillingene seilernes guder som skulle beskytte dem.

[3] I Romerbrevet, skrevet i år 57, tre år tidligere, navngir Paulus et trettitalls i sine hilsninger på slutten av brevet. Blant dem var også Priskilla og Akvilas.

[4] Denne forståelsen støttes også av Klemens (fulgte apostelen Johannes, skrev rundt år 95 – 1. Klemens 5:7) og Eusebius (første kirkehistoriker, skrev i år 325).