Forkynneren

Introduksjon:

«Alt er meningsløst», forkynte Forkynneren. Det er jo nærmest et postmoderne budskap skrevet allerede for 3000 år siden. «Ingen ting er nytt under solen», sa han også, noe som understreker samme poeng. Tørsten etter Gud, evighet og mening beskrives på en måte som vi kan kjenne oss igjen i også dag. Hans konklusjon var at ingen ting annet enn relasjonen til Gud kan slukke tørsten i hjertet. Ingen ting «under solen» ga mening i seg selv. Ingen ting i livet kunne tilfredsstille lengselen etter evighet. Alle forsøkene Forkynneren gjorde på å finne og gripe livets essens mislyktes for ham, det var blindveier som endte i tomhet, mørke og fortvilelse – inntil han fikk se eksistensen og livet i lys av sin relasjon til Gud.

Hadde prøvd det meste

Forkynneren er selveste kong Salomo. Han så tilbake på sitt uvanlig innholdsrike liv, men konkluderte med at hverken dyktigheten hans, pengene, karrieren, opplevelsene, nytelsene eller populariteten ga ham noen virkelig tilfredsstillelse. Det som mange drives av, ambisjoner, strev etter rikdom, posisjoner eller resultater, lysten til fornøyelser, alt beskrives av Forkynneren som «jag etter vind». Det veier tungt når kong Salomo sier dette, for han hadde virkelig prøvd det meste. Han var verdensberømt for sin visdom og rikdom.

Imponert dronning

Israels gamle kongekrønike (1 Kong 10,1-9) forteller om da en svært mektig og velstående dronning fra «landet i sør» (antagelig dagens Jemen) besøkte Israels konge. Krøniken beskriver det slik: «Da dronningen av Saba hadde hørt om Salomo og det han hadde gjort for Herrens navn, kom hun for å prøve ham med gåter. Hun kom til Jerusalem med meget store rikdommer, med kameler som bar balsamoljer, store mengder gull og edelstener. Hun trådte fram for Salomo og snakket med ham om alt som lå henne på hjertet. Og Salomo ga henne svar på alt hun spurte om. Det fantes ikke den ting som var skjult for kongen så han ikke kunne gi henne svar. Da dronningen av Saba fikk se Salomos verden ble hun nesten målløs – visdommen hans, huset han hadde bygd, rettene på bordet hans, hoffmennene der de satt, tjenerne som vartet opp, og deres klær, kongens munnskjenker og brennofrene som han bar fram i Herrens hus, osv. Hun sa til kongen: «Så var det da sant, det jeg hørte hjemme i mitt land om deg og visdommen din! Jeg trodde ikke det de fortalte, før jeg kom og fikk se det med egne øyne. Men nå ser jeg at de ikke engang har fortalt meg halvparten. Du er mer vis og velstående enn alt det jeg har hørt. Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne, som alltid får stå hos deg og lytte til din visdom! Velsignet være Herren din Gud, som hadde slik godvilje for deg at han ga deg Israels trone. Fordi Herren alltid har Israel kjær, har han gjort deg til konge, for at du skal fremme rett og rettferd.»

Plaget av tomhetsfølelse

Salomo hadde oppnådd det som folk flest drømte om, og likevel følte han tomhet og frustrasjon. Hvorfor? Se hvor stor forskjell det var på Salomos egen opplevelse av suksess i kontrast til hva dronningen av Saba tenkte: «Jeg bestemte meg for å la kroppen nyte vin, mens hjertet ledet meg ved visdom. Jeg ville prøve dårskapen, helt til jeg forsto hva som er godt for menneskene den korte tiden de lever under himmelen. Så satte jeg store ting i verk: Jeg bygde hus og plantet vinmarker, jeg anla hager og parker og plantet alle slags frukttrær i dem. Jeg bygde dammer for å vanne lunder med frodige trær. Jeg kjøpte meg slaver og slavekvinner, jeg hadde slaver som var født i mitt hus. Jeg skaffet meg mer storfe og småfe enn noen hadde hatt før meg i Jerusalem. Jeg samlet meg sølv og gull, og kongelige skatter fra andre riker. Jeg holdt meg med sangere og sangerinner og det som er mennenes lyst, kvinner og atter kvinner. Jeg ble stor i makt og rikdom, ja, større enn noen som har levd i Jerusalem før meg. Men visdommen beholdt jeg. Jeg sa ikke nei til noe av det mine øyne begjærte; jeg nektet meg ingen glede. Ja, hjertet gledet seg over alt mitt arbeid; det var lønnen for mitt strev. Så vendte jeg blikket mot alt mine hender hadde gjort, alt jeg hadde samlet ved mitt arbeid. Og se, alt var like forgjeves som å gjete vinden. Det er ingenting å vinne under solen.» (2:3-11)

Stilte store spørsmål

Salomo beskrev hvordan han iakttok både seg selv og menneskene omkring seg med kritisk blikk. Han stilte store, eksistensielle spørsmål, som «hva har mennesket egentlig igjen for alt sitt strev?» (1:3, 3:9) «Hvilken fordel gir det å eie mye når resultatet bare er økt arbeidsbyrde og mer bekymring?» (5:10) Han kom frem til at strev og begjær dypest sett var meningsløst, tomt, flyktig, forgjengelig, som å jage etter vind; alt er bare gjentagelser, ingen ting er virkelig nytt under solen. Han var en mektig konge, klok, umåtelig rik, beundret, hadde fred med naboene, hadde alt han ønsket seg.  Man aner at han likevel følte han sterkt at noe manglet. Hans første prosjekt var å lære hva som var visdom og hva som var uforstand (1:16-18). Det gjorde ham ikke tilfreds, tvert om. Økt visdom og kunnskap førte bare til mer kvaler og smerter. Neste prosjekt var å utforske nytelser og underholdning (2:1), men også dette etterlot ham tom og utilfreds. Tredje prosjekt var å finne glede i å utrette store ting (2:4). Han satte i gang en rekke planer og aktiviteter. Gleden over å skape noe nytt var der, men den varte ikke (2:10-11). Tomhetsfølelsen og mørket trengte seg fortsatt inn i hjertet.  

Levende hund eller død løve?

Forkynneren begynte å vise tegn på både desperasjon og depresjon: Han hatet livet, hatet arbeidet han hadde utført, og han var plaget av tomheten han følte (2:17). Han ble grepet av fortvilelse i hjertet (2:21-22). Forkynneren så at uansett hva han klarte å samle seg av rikdom, visdom, erfaringer og godt omdømme – så gikk alt tapt ved dørstokken til dødsriket. Både mennesker og dyr kom fra jord og støv, og gikk tilbake dit (5:14). Hva var da vitsen med alt strevet? Når døden uansett annullerer alt, er det ikke da bedre å være en levende hund enn en død løve? (9:4)

Gud gir mening

Forkynneren fant trøst ved tanken på å relatere sine opplevelser til den evige Gud. Både visdom, kunnskap, nytelse og ærlig arbeid var gaver fra Ham (2:24-26, 3:12-14). Den endelige konklusjonen på all hans filosofiske gransking for å forstå menneskelivet kom på slutten av siste kapittel (12:13-14): «Frykt Gud og hold hans bud! Dette gjelder for alle mennesker. For Gud skal dømme hver gjerning, holde dom over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.» Mening med livet ble funnet i relasjonen til Gud.

En bok med menneskelige refleksjoner

Forkynneren observerer, betrakter, tenker, og deler sine tanker. Konklusjonene fremstår ikke her som å komme fra Gud, men fra observatøren selv. Visdommen som presenteres er derfor menneskelig, et uttrykk for forstandens grenser i møte med liv og død, rom, tid og eksistens – menneskets ord strekker ikke til (1:8). Døden og forgjengeligheten legger et slør av mystikk over menneskelivet – hvem vet om hva som skjer med oss etter døden? Hvem vet om menneskets ånd går opp til Gud mens dyrenes ånd synker i jorden? (3:21)

Under solen

Et nøkkelbegrep hos Forkynneren er under solen. Ingen ting er nytt under solen, sier han. Menneskets dilemma er at Gud har lagt evigheten i menneskehjertet, mens livet på jorda er tidsbundet, forgjengelig og midlertidig (sekulært). Mennesker prøver å finne mening i det sekulære og midlertidige, men lengter etter det evige, og kan ikke fatte Guds plan (3:11, 8:17). Mennesker frustreres og søker ro i sjela, men under solen kan aldri gi et menneske fred. Man må over og bakenfor solen for å finne mening – det vil si bak skaperverket til Skaperen selv, og vår relasjon til ham.

Desillusjonert medfølelse

Salomo var desillusjonert, men ikke misantropisk (en som misliker menneskeheten). Heller ikke var han kynisk, kald og distansert, resignert eller lat. Han brukte ikke følelsen av meningsløshet som en unnskyldning for å ikke arbeide eller gjøre noe. Han hadde medfølelse med folk. Han ble trist av å se lidelse, undertrykkelse og nød. Han synes synd på de som ble utnytter og som ingen hjalp (4:1-3), med på de ensomme som ikke hadde noen å støtte seg til (4:8-10), eller med folk som led under dårlig lederskap (4:13-16). Han var kommet fram til at den vise har «sitt hjerte i sorgens hus». Salomo ønsket virkelig mennesker det beste – glede, tilfredshet og nytelse, og han kom med råd. Rådene i kapitlene fra 9:17 og utover har en form som minner om Ordspråkene.

Problemer og gaver

Salomo mente at Gud hadde gitt menneskene tunge og krevende liv (2:23, 3:10), men han var likevel ikke likegyldig eller negativ til Gud. Skaperen hadde nemlig også gitt velsignelser og gaver til menneskene (2:24). Gud er dessuten rettferdig, og skal dømme hvert menneske for det de har gjort (3:16-17). Gud er kilden til det som er vakkert, evig og godt for mennesker (3:11-14). Forkynneren oppfordret derfor alle til å være ydmyke overfor Gud, og ikke gjøre seg til men vise stor respekt (4:17-5:6). Han sa «nyt dagen hvis den er god, og ta dagene som de kommer (7:14), spis ditt brød med glede, pynt deg litt, nyt kjærligheten med den du elsker, gjør ditt beste i alt du gjør, bruk dagene (9:7-10). Forkynneren beskriver også alderdommen på en kreativ måte, hvordan kroppen forfaller (12:1-7), og han oppfordrer – bruk tiden godt mens du er frisk og sterk!

Kontrast mellom David og Salomo

Det er en slående kontrast mellom Salmene og Forkynneren i det språket som brukes om Gud, Herren. Far David hadde åpenbart en dypere og mer personlig forståelse og relasjon til Herren enn det sønnen Salomo hadde. Forutsetninger for en grunnleggende og rasjonell mening i tilværelsen er at Gud eksisterer, at menneskelivet er evig, og at det er mulig å ha en kjærlighetsrelasjon til Gud. Salomo var mye svakere enn David på det siste punktet. David strømmet over av beundring og kjærlighet til Herren, og fant trøst og glede hos Herren i alle situasjoner. Salomo manglet den samme fortroligheten og hengivenheten, tross farens inderlige oppfordring (1. Krøn 28:9). Hos David kan vi finne mange uttrykk for fortvilelse, sorg og desperasjon, men aldri en følelse av meningsløshet og tomhet. David trengte seg på Herren, og fant stadig trøst og styrke i kjærligheten fra ham. Dette er kanskje også forklaringen på hvorfor Salomo falt fra Herren på sine eldre dager, mens David holdt fast ved Herren til siste slutt. Jesus sa at det evige livet ligger i å kjenne Gud personlig, og å kjenne den Jesus Messias som Gud har sendt (Joh 17:3). Å vandre nært og lærevillig med Herren gjennom alle livets situasjoner gir livet rikelig med mening.

Lesespørsmål:

  • Nytelser, visdom og arbeidsinnsats hadde ingen virkelig verdi, mente Forkynnerens – hvorfor det?
  • Hvilken hensikt hadde Gud med å skape mennesket, ifølge Forkynneren?
  • Hvem var det som virkelig lyktes i livet, ifølge Forkynneren?
  • Hva var Forkynnerens endelige konklusjon?

Ressurser til Forkynneren:

Lydopptak (PodBean) fra Børges undervisning fra Forkynneren i KF Vesterålen (mars 2020), klikk her:

Video (engelsk): The Bible Project: Ecclesiastes