Paulus skrev til Titus i årene 62-64 mens han var i Roma, omtrent på samme tid som han skrev det første brevet til Timoteus. Titus var en nær medarbeider til Paulus (se 2.Kor 8:16-17 og 23). I brevet minnet Paulus ham på de instruksjonene han hadde gitt ham før de skilte lag; Titus skulle ta seg av tilsynet med menighetene på Kreta. Kanskje var dette brevet også ment som en nødvendig autorisasjon som beviste at Titus hadde myndighet fra Paulus til å ta styringen? Men, når var Paulus på Kreta? Apostlenes gjerninger forteller oss ingen ting om en misjonsreise dit. Den eneste gangen vi leser at Paulus var på Kreta var under et kort “bakkeopphold” nær Lasea (Apg 27:8) mens han var underveis til Roma som fange. Han hadde neppe noen mulighet til å starte en menighet da. Sannsynligvis dro Paulus til Kreta etter at han ble løslatt fra husarrest i Roma rundt år 62, og flere av hans medarbeidere var med på denne misjonsreisen, blant andre Titus. En del av oppgavene Titus fikk da Paulus reiste videre var å innsette eldste og diakoner, og å opprette god orden i menighetene. De nye menighetene på øya hadde stort behov for å lære hvordan det nye kristne livet skulle leves, for gamle uvaner preget fortsatt folk der. De hadde dessuten problemer med falsk undervisning om at omskjærelse var nødvendig for frelse. Påstandene om at jødiske lovbud måtte holdes og at slektsforhold var veldig viktige skapte uro. Titus fikk beskjed om å advare de som drev med slikt prat, og hvis de nektet å høre skulle han ikke ha mer med dem å gjøre. Paulus fikk en relativt kort periode i frihet. Kanskje bare et drøyt år etter brevet til Titus ble skrevet ble han arrestert av romerne igjen, og denne gang fikk han dødsdom.
Lesespørsmål til Titus:
Hva ble Paulus sendt for å gjøre, ifølge dette brevet?
Hva var Paulus sin instruks til Timoteus?
Hvem kunne ha en eldste-funksjon?
Paulus skrev om eldre menn og kvinner, om yngre menn og slaver. Hva sa han?
Hvilken holdning skulle de ha til myndighetene?
Paulus advarte mot å sløse med tida. Hva mente han?
Hvordan skulle de takle mennesker som skapte splittelse blant dem?
Introduksjon til Filemon:
Paulus skrev et personlig brev til Filemon mens han var i husarrest i Roma rundt år 60-62. Filemon må ha vært en velstående mann, og han tilhørte menigheten i Kolossæ. Han kan ha vært en av de mange som tok imot evangeliet etter å ha hørt Paulus undervise i Efesos ti år tidligere. Paulus underviste daglig i over to år i Efesos, og mange tilreisende kom for å høre ham. I brevet kommer det frem at Filemon hadde en slave, Onesimus, som hadde flyktet fra ham og søkt lykken i Roma. Utrolig nok hadde den rømte slaven truffet på Paulus, som var en god venn av den samme Filemon. Ved å høre Paulus forklare evangeliet kom han til tro, og han tok imot Jesus som sin nye Herre. Onesimus ble til stor hjelp og glede for Paulus i fangenskapet. Det er tydelig at Paulus var blitt glad i ham, og gjerne ville beholde ham der. Både Paulus og Onesimus valgte imidlertid gjøre det de trodde var rett i situasjonen, og det var at Onesimus reiste tilbake til Filemon for å gjøre opp for seg. Paulus sendte med ham et brev der han ba Filemon tilgi Onesimus, og ta imot ham som en bror. Det er et vakkert brev som forteller oss mye om Paulus som person.
Lesespørsmål til Filemon:
Hvem skrev Paulus dette brevet til, og hvorfor?
Hvorfor ville ikke Paulus beholde Onesimus sammen med seg, selv om han trengte ham?
Introduksjon til Judas:
Judas og Jakob var brødre, og Jesu halvbrødre. Judas ble også en viktig kristen leder, men vi vet ellers ikke mye om ham. Han skrev antagelig sitt brev i årene 62-63, som var ment spesielt for jødiske kristne. Han tok opp problemet med falsk undervisning basert på påståtte drømmer. Disse «lærerne» nektet å underordne seg andres autoritet, og forurenset sine liv med synd, skrev han. Bildebruken og spissformuleringene minner om profetenes advarsler i GT, og også visjonene Daniel og Åpenbaringsboken. Apostelen Peter bruker lignende advarsler i sitt andre brev. Både Paulus, Peter, Jakob, Johannes og nå Judas understreker i sine brev hvor viktig det er å stå imot det stadige presset om å tro på et annet evangelium, eller å la falsk undervisning undergrave sannheten som er gitt oss. Advarslene er like aktuelle i dag.
Lesespørsmål til Judas:
Hvem var Judas?
Hvorfor skrev han dette brevet?
Judas nevnte tre eksempler på hvordan Gud straffer synd. Hvilke eksempler?
Hva var det med Kain, Bileam og Korah?
Judas brukte seks forskjellige eksempler på hvordan forførere opererer i menighetene. Hva sa han om dette?
Judas minnet dem på hva Jesus sa om dette problemet. Hva var det?
Rundt år 49-50 reiste Paulus, Silas og Timoteus fra Filippi i datidens Makedonia og rundt 15 mil sørover til Tessaloniki for å forkynne evangeliet der. Makedonia var en romersk provins, og Tessaloniki var provinshovedstad. Byen hadde mer enn 100.000 innbyggere, var et viktig senter for handel, utdanning, kultur og religion, og mange jøder bodde der også.
Tre sabbater på rad forkynte de i en synagoge i byen, men så måtte så trekke seg unna fordi det ble voldelig motstand (Apg 17:9-10). Synagogeforstanderen Jason, som var vert for Paulus, ble angrepet av en mobb. De trakk ham og noen andre med seg til byens myndigheter og anklaget dem for å ha organisert en sammensvergelse mot keiseren, noe som var rent oppspinn, men de fikk ikke gå før de hadde betalt en stor kausjon. Paulus hadde da reist fra byen, men sendte senere Timoteus for å se hvordan det gikk med dem.
Da Timoteus kom tilbake med gode rapporter om hvordan menigheten i Tessaloniki hadde holdt seg trofast til Jesus på tross av motgang og forfølgelse, skrev Paulus sitt første brev til dem (3:6-10). Dette skjedde rundt år 51. I brevet uttrykte stor glede over deres tro og kjærlighet, og oppmuntret dem til å fortsatt holde fast på Kristus, leve rettskaffent, rent og hellig for Gud. Paulus tok blant annet opp spørsmålet om Jesu gjenkomst og oppstandelsen. Alle var overbeviste om at Jesus ville komme tilbake i deres levetid, og det vakte bekymring at flere av de kristne nå var døde uten at det hadde skjedd. Paulus forklarte saken, og forsikret om at både levende og døde ville møte Jesus når han kom igjen som verdens Konge.
Også i det andre brevet tok han opp denne saken, og forklarte mer om Guds dom og de siste tider. Han instruerte dem dessuten om ikke å godta latskap og snylting hos noen i menigheten. Det var en kjent sak at kristne var svært generøse, men Paulus ønsket ikke at menigheten skulle la seg utnytte på grunn av dette. Det er forskjell på å være gavmild og å være dumsnill.
Test deg selv:
Hva var det Paulus tenkte om tessalonikerne når han bad for dem?
Hvordan visste han at Gud elsket dem?
På hvilken måte var de et godt eksempel for andre troende i Hellas?
Hvordan kunne de kristne der vite hva som var Paulus’ sanne motiver når han forkynte for dem?
Hvordan kunne de se at Paulus, Silas og Timoteus virkelig elsket dem?
Paulus sa at motstandere hans egentlig var alles fiender. På hvilken måte?
Hva ville bli Paulus’ belønning når Jesus kommer tilbake i herlighet?
Hvorfor sendte Paulus Timoteus til dem?
Hva rapporterte Timoteus da han kom tilbake?
Hva formante og oppmuntret Paulus dem til å gjøre mer enn noe annet?
Hva sa Paulus om de troende som allerede var døde?
Hvorfor skulle de være nøkterne og på vakt?
Hva sa han om lederne i menigheten?
Hva var siste påminning til dem i det siste brevet?
Ressurser til tessalonikerbrevene:
Video (engelsk): The Bible Project: 1 Thessalonians
Video (engelsk): The Bible Project: 2 Thessalonians
Begge brevene Paulus skrev til Timoteus (av de vi vet om) ble skrevet i årene 62-64 som personlige instruksjoner om hva Timoteus skulle gjøre som tilsynsmann i Efesos. Menigheten i Efesos var under press fra feilaktig undervisning påvirket av både fra jødisk og gresk tenkning. Det handlet om slektstavler, myter og spekulative påstander som tok oppmerksomheten bort fra det viktigste. Noen hevdet for eksempel at oppstandelsen av de troende allerede hadde skjedd (2.Tim 2:18). Folk ble forvirret og urolig over påstandene. Paulus ville forsikre seg om at Timoteus tok lederskap i situasjonen, og ikke lot ting gå helt over styr (1.Tim 1:3-5). Når det gjaldt håpet om løslatelse var Paulus optimistisk i sitt første brev, og han kom faktisk senere til Efesos for å hjelpe menigheten på rett spor. Han må da ha blitt løslatt fra husarresten i Roma (etter kapittel 28 i Apg.), og fikk deretter reise fritt en periode på 1-2 år før han ble arrestert igjen. I det andre brevet til Timoteus (skrevet i år 64) refererte han nemlig til dette besøket i Efesos, og nevnte blant annet Hymeneos, Filetos og Aleksander som steile motstandere (2.Tim 2:17-18 og 4:14-15). I dette andre brevet var han ikke lenger optimistisk til løslatelse, og ventet tvert om på dødsdommen (2.Tim 4:6). Kanskje hadde kobbersmeden Alexander i Efesos noe å gjøre med den saken – det kan nesten virke slik (2.Tim 4:14). Mange av Paulus’ medarbeidere hadde dessuten forlatt ham på dette tidspunktet (Tim 1:15, 4:9-11). Kanskje var de flau over at Paulus var så omstridt, og alltid syntes å provosere folk og skape uro dit han kom; nå satt han jo i fengsel igjen? Han hadde imidlertid ikke gjort annet enn å forkynne evangeliet (2.Tim 1:11-12). Paulus ble henrettet i Roma rundt år 64-65 etter å ha fullført sin tjeneste som hedningfolkenes viktigste apostel.
Lesespørsmål:
Paulus starter med samme hilsning i begge brevene til Timoteus. Hvordan lød den?
Hva instruerte Paulus Timoteus til å gjøre?
Hva var hensikten med å gi denne instruksen?
Hva var hensikten med Guds lov og hvem ble den myntet på ifølge Paulus?
Paulus henviser til sin egen opplevelse med Guds kjærlighet og nåde. Hva var poenget?
Hva sa Paulus om Hymeneos og Aleksander?
Hva oppfordret Paulus først av alt Timoteus til å gjøre?
Hva instruerte Paulus mennene og kvinnene å gjøre når de kom sammen for å tilbe Gud?
Hva sa Paulus om de eldste i menigheten?
Hva sa han om diakonene?
Hva sa Paulus om de siste tider?
Han skrev til Timoteus «øv deg selv»; hva var det Timoteus skulle øve på?
Hva oppfordret han Timoteus til å fokusere på?
Hva sa Paulus om å hjelpe enkene i menigheten?
Hvordan skulle anklager på en eldste håndteres?
Noen opponerte mot undervisningen hans. Hvordan skulle Timoteus takle det?
Noen var opptatt av å bli rike, hva sa Paulus om det?
Hva sa Paulus om den troen Timoteus hadde vist?
Hva kjennetegnet den Ånd som Gud gir?
Paulus nevnte soldater, idrettsutøvere og bønder – hva var poenget?
Hva skulle Timoteus flykte ifra?
Hvordan skulle han håndtere vanskelige folk?
Hva ville bli vanskelig i de siste tider?
Hva sa Paulus og Skriftene?
Hva oppfordret Paulus Timoteus å gjøre til slutt i det andre brevet?
Kolosserbrevet ble skrevet av Paulus om lag samtidig som Efeserbrevet og Filipperbrevet. Dette skjedde rundt år 62 mens Paulus satt i varetekt i Roma og ventet på at ankesaken hans skulle komme opp i retten. Kolossai (el. Kolossæ) var en håndverks- og handelsby i området Frygia (i dagens Tyrkia) som Paulus hadde reist gjennom både på sin andre og tredje misjonsreise (se Apg.16:6, 18:23). Brevet gir inntrykk av at Paulus kanskje selv ikke hadde vært i Kolossai da han skrev brevet (se 1:7-9, 2:1). Menigheten kan ha blitt til gjennom Epafras, en medarbeider av Paulus. Epafras hadde kommet til tro på Jesus da han hørte Paulus’ undervisning i Efesos mens han var der i årene 52-55 (se 1:7 og Apg.19:10). Da han kom tilbake til hjembyen Kolossai forkynte han evangeliet der, og startet en menighet. Han fulgte senere Paulus på reiser (4:12). Andre kjente var også fra Kollosai – blant annet var Filemon og Onesimos fra denne byen. (se 4:9 og brevet til Filemon).
Menigheten i Kolossai hadde kommet under angrep fra tilreisende forkynnere som forvirret folk med en falsk lære (legg særlig merke til kap. 2) I Kolosserbrevet gjør Paulus det klart at Jesus Kristus er Herre over alt, eier av alt, han er det endelige mål for alle ting, og han er eneste vei til forsoning med Gud. Den som har tatt imot Jesus er forenet med ham i liv, lidelse, død og oppstandelse, og lever kun for ham, i et nytt liv i Ånden. Paulus advarte dem mot å la seg undertrykke av menneskelige bud og lærdommer, og oppmuntret dem til å stå faste, sterke og tydelige (se 1:23, 2:8, 2:16-23). Ellers er brevet fullt av oppmuntring.
Ifølge Paulus var det faktisk bare tre jødekristne som samarbeidet med ham på denne tiden: Aristarkus, Markus (som Paulus tidligere hadde dimittert, se Apg.15:38) og Jesus Justus. Disse tre var en stor oppmuntring for ham. Kolosserbrevet hjelper oss til å se hvor stor Jesus er, og hvor fantastisk det er at vi kan tilhøre ham uansett hvilken bakgrunn vi har.
Test deg selv:
Hva var det Paulus og Timoteus hadde hørt om menigheten i Kolossai?
Hva var det de ba til Gud om?
Hva skrev han om Kristus?
Hvorfor gledet Paulus seg midt i lidelsen?
Hvorfor arbeidet Paulus så hardt?
Hva ønsket Paulus for menighetene i Kolossai og Laodikea?
Hva var Guds mysterium, ifølge Paulus?
Hva sa han om dåpen?
På hvilken måte var korsfestelsen en triumf?
Paulus advarte dem mot å bli slaver av andres menneskelige regler. Hva sa han om det?
På hvilken måte skulle de leve, ifølge Paulus?
Paulus henvendte seg til ulike grupper i menigheten – hvem var de, og hva var budskapene til dem?
Hva var det siste Paulus nevnte i brevet før han avsluttet med hilsningene?
Bakgrunnen for brevet var at Epafroditus[1] var kommet fra Filippi til Roma i år 61-62. Han hadde med seg en pengegave fra menigheten for å støtte Paulus med det han trengte. Paulus hadde startet menigheten i Filippi rundt år 50, altså om lag 12 år tidligere. Paulus satt nå i arrest i Roma og ventet på at rettssaken hans skulle komme opp. Etter at Epafroditus kom fram ble han alvorlig syk, og var nær døden. Heldigvis ble han frisk igjen, men ryktet om sykdommen var nådd Filippi. Paulus ville derfor sende ham tilbake til menigheten igjen (se 4:15-19 og 2:5-30).
Paulus hadde et spesielt nært forhold til menigheten i Filippi, noe som kommer fram i måten han skriver til dem på (se 1:3-8 og 4:1). Teksten viser klart at den tidligere brutale Paulus var blitt en forandret mann.
Filippi var en viktig romersk koloni i datidens Makedonia. I dag ligger byen nord i Hellas, ikke langt fra kysten av Egeerhavet. Paulus var blitt ledet av Gud til Filippi gjennom et syn mens han var i Troas (i dagens Tyrkia). Han drømte om en makedoner som ropte «kom over til Makedonia og hjelp oss!» (se Apg. 16:9). Paulus og hans team dro dermed til Filippi, og kom med det til Europa for første gang.
Lukas ble med Paulus videre på reisen fra dette tidspunktet.[2]
Vanligvis startet Paulus med å oppsøke synagogen på stedet de kom til. Denne gang gjorde han ikke det, så trolig var det ingen synagoge der. De gikk utenfor byen til en elv i nærheten som de mente var et bønnested. Der traff de en gruppe kvinner som de satte seg ned og snakket med.
En av disse kvinnene var Lydia, en forretningskvinne fra Tyatira, som allerede trodde på jødenes Gud. Hun lyttet til Paulus’ undervisning, og kom til tro (Apg. 16:14).[3]
Etter dette gikk Paulus og de andre til bønnestedet daglig for å samtale og undervise. Paulus og Silas ble etter hvert etterfulgt av en slavekvinne som ropte og skrek at disse mennene viste folk veien til frelse. Det gjentok seg i flere dager. Påstanden var jo for så vidt korrekt, men Paulus satte ikke særlig pris på reklamen.
Til slutt ble Paulus sint og kastet ut spådomsånden hennes. Da ble eierne hennes rasende, og Paulus og Silas ble trukket for retten. Romerne hadde et rettskontor midt i sentrum, og dommere var til stede for å dømme saker fortløpende. Rettsbetjenter ordnet køen, og effektuerte nødvendige papirer og prosedyrer. [4] Folkemengden deltok i anklagene mot dem, og kom med usaklige beskyldninger. Dommerne lot seg presse av mengden, og Paulus og Silas ble dømt til slag med kjepper og til fengsling. Etter mange slag ble de plassert innerst i fangehullet med føttene i jern. Paulus og Silas fikk aldri sjansen til å forklare eller forsvare seg. Paulus omtalte senere episoden som «skammelig behandling» (se 1.Tess 2:2). Inne i fangehullet begynte å de to mennene å be og synge lovsanger til Gud.
Så skjedde det et utrolig mirakel – et jordskjelv ristet løs både dører og lenker, og alle fangene kunne ha spasert ut. Paulus og Silas holdt seg imidlertid i ro, og fangevokteren tok imot evangeliet sammen med hele sin familie.
Etterpå spaserte de to mennene tilbake inn i fengselscellen for å vente på myndighetenes avgjørelse! Dagen etter oppdaget dommerne i Filippi at Paulus og Silas var romerske borgere, og de ble nervøse for å komme i trøbbel med overordnede myndigheter etter åpenbart å ha krenket deres romerske rettigheter. Paulus nektet å forlate fengselet før dommerne hadde innfunnet seg og bedt om unnskyldning – noe de også gjorde!
De dro da til Lydias hus for å møte menigheten før de forlot Filippi og reiste videre langs den romerske, brolagte hovedveien Via Egnatia om lag 15 mil i retning Tessalonika.[5]
Paulus holdt kontakten med menigheten i Filippi, og 12-13 år senere (år 62), da han var fange i Roma, skrev han dette brevet som vi kjenner som Filipperbrevet.
[1] Navnet Epafroditus betyr «viet til Afrodite», altså en gresk-romersk avgud. Dette sier noe om hvor lite de la vekt på betydningen av navn, også den gang. Overført til norske forhold kan man altså hete både Tor, Odin og Frøy, og samtidig være en helhjertet kristen.
[2] Lukas slår følge: I versene 8-10 skjer det et skifte i skrivemåten fra «de» til «vi», noe som viser at forfatteren selv, Lukas, slår følge med dem fra Troas. Lukas blir så ved Paulus sin side i resten av Apostlenes gjerninger. Lukas var lege, og tok seg sannsynligvis av Paulus som hadde en sykdom på dette tidspunktet før han kom til Troas (se Gal.4:13-15). Ut fra det han skriver til galaterne kan det tyde på at han hadde problemer med øynene. Lukas ble en trofast følgesvenn av Paulus gjennom resten av hans tjeneste, i rundt 18 år (se 2. Tim 4:11).
[3] Lydia var innflytter, og kom egentlig fra byen Tyatira og den provinsen som hadde samme navn som henne, Lydia. (Dette var en del av det området i Lilleasia hvor Den hellige ånd akkurat hadde hindret dem i å arbeide. Senere ble det etablert en menighet i Tyatira, en av de sju menighetene i Asia som senere ble omtalt i Åpenbaringsboken, se 2:18. Lydia kan ha bidratt til å starte menigheten der.) Lydia og familien tok imot evangeliet, og misjonærene ble boende som gjester hos henne så lenge de var i Filippi.
[4] Romerske byer hadde forhørsdommere («strataygos») som hadde myndighet til å ordensforstyrrelser direkte. De hadde assistenter som bar på bunter av kjepper som kunne brukes til fysisk avstraffelse. I dette tilfellet krenket de Paulus’ romerske borgerrett ved å dømme på ensidige anklager uten noen høring. Dette var et overtramp som kunne laget problemer for dem, men Paulus godtok unnskyldningen deres (16:39).
[5] Veien var en del av et 725 kilometer langt romersk veisystem som utgjorde hovedfartsåren mellom Roma og provinsene i øst. Veiene var allerede et par hundre år gamle da Paulus og følget hans gikk der. Veien var antagelig sterkt trafikkert, med mange skysstasjoner og overnattingssteder underveis. Den romerske statsmannen Marcus Cicero (levde årene 106-43 f.Kr.) skrev i sitt «Brev 69» om hvordan han hadde utsatt en reise for å unngå rushtrafikken på denne veien!
Lesespørsmål:
Hva var det Paulus ba for dem om?
Hvordan kunne de gjøre Paulus virkelig glad?
Hva sa Paulus og Timoteus og Epafroditus?
Hva var det Paulus stadig minnet dem om til deres eget beste?
Paul hadde forandret syn på hva som var viktig i livet – hva sa han om det?
Paulus forklarte at han fokuserte på en eneste ting, hva var det?
Hva burde de konsentrere tankene om, ifølge Paulus?
Efeserbrevet ble skrevet av Paulus i år 62, altså rundt 14 år etter brevet til Galaterne. På denne tiden satt Paulus fortsatt i husarrest i Roma (Apg. 28, Ef. 3:1). Efesos var en stor og viktig handelsby, hovedstad i den romerske provinsen kalt Asia, og en kulturell smeltedigel med en lokal befolkning som var blandet opp med mange ulike innvandringsgrupper. Disse hadde med seg sine skikker, levemåter og trossystemer. Selv om det var religiøs frihet var alt under streng kontroll av romerske myndigheter, støttet av en suveren militærmakt. Uro, opprør og lovløshet ble straffet hardt. Paulus oppholdt seg i byen i over to år i perioden fra år 52 til 55. Først hadde han undervist i synagogen i tre måneder, og deretter i Tyrannus’ skole i to år (Apg. 8:9-10). Mange som kom tilreisende til byen hadde hørt Paulus’ undervisning. Uvanlige under hadde skjedd gjennom ham, og mange var blitt nysgjerrige. En bølge av vekkelse gikk etter hvert gjennom byen; mange vendte om fra magi og spådomskunster for å ta imot Jesus som frelser og Herre. Nyomvendte kristne brant offentlig magi-bøker verdt mange millioner av kroner som respons på Guds kall (Apg. 19:19). Paulus’ tjeneste bestod i forkynnelse og undervisning, samtaler, veiledning og forbønn for sykdom. Menigheten i Efesos vokste kraftig, men Paulus måtte etter hvert forlate byen på grunn av trusler og motstand fra forretningsfolk og andre som ble nervøse av fremgangen. Paulus sendte senere Timoteus og andre for å besøke dem. Ifølge tidlige kirkehistorikere flyttet apostelen Johannes hit fra Jerusalem sammen med Jesu mor, Maria, rundt år 67. Han ville antagelig bringe henne i sikkerhet bort fra det jødiske opprøret som vokste frem i Judea. Opprøret kom kort tid senere, og endte med massakrer og ødeleggelse av tempelet i Jerusalem i år 70. Det var antagelig fra Efesos at Johannes skrev sitt evangelium knapt 20 år senere.
Lesespørsmål:
Hva hadde Gud planlagt helt fra før han skapte verden?
Hva gikk Guds mysterium som nå var blitt avslørt ut på?
Paulus ba for dem – om hva?
Hva betyr det å være forenet med Kristus?
Hvilket oppdrag var det Gud hadde gitt til Paulus?
Galatia var et stort område sentralt i Lilleasia, og er i dag en del av Tyrkia. Keltiske grupper hadde levd i området i lang tid, ifølge historikere, og det kom under romersk herredømme gjennom en «forhandling» da Pompei var keiser i Rom om lag hundre år før Paulus kom dit.
Paulus reiste gjennom Galatia-regionen på alle sine tre misjonsreiser. Han var selv en Jerusalem-utdannet fariseer fra Tarsus i Kilikia, et nabo-område til Galatia. Første misjonsreise startet i år 46-47, og Paulus reiste da sammen med Barnabas. Reisen tok om lag halvannet år, og de hadde 13 stopp på 9 ulike steder før de var tilbake. Hele rundreisen var på om lag 200 mil.
Etter først å ha vært på Kypros seilte de nordover til fastlandet. Fra byen Perga gikk de nordover opp i fjellene i provinsen Galatia. Der lå blant annet byen Antiokia ved Pisidia. (Byen heter i dag Yalvaç, og ligger i Tyrkia.) Byen lå mellom fjell og innsjøer på om lag 1200 meters høyde over havet. (Byen må altså ikke forveksles med Antiokia i Syria som lå nært kysten). De måtte etter hvert reise vekk fra fjell-Antiokia på grunn av voldelig motstand, og dro da videre til Ikonium, Lyakonia, Lystra og Derbe. Så returnerte de til Lystra, Ikonium og fjell-Antiokia igjen, før de tok veien sørover ned til kysten igjen.
Et fast mønster var at de oppsøkte de jødiske synagogene på sabbaten. Der var de på hjemmebane, og der møtte de folk som allerede trodde på Israels Gud og Skriftene. I synagogen i Antiokia-Pisidia får vi for første gang referert Paulus sin tale (Apg 13:16-41). Han var blitt invitert av synagogens ledere til å si noen ord, og han benyttet anledningen til å forkynne evangeliet. Han startet med et sammendrag av Israels historie, noe som minner om Stefanus’ tale (Apg 7). Noen punkter fra talen i Galatia:
Åpningshilsen som tok utgangspunkt i et felles ståsted.
Guds utvelgelse, og Israels historie: Stamfedrene, Egypt-perioden, vandringen inn i Kanaan, dommer-perioden, og kongeperioden som startet i profeten Samuels tid.
Utvelgelsen av David som konge, en mann etter Guds hjerte som gjorde Guds vilje.
Løftet om en frelser av Davids ætt, Messias, som er Jesus fra Nasaret.
Døperen Johannes, og hans erklæring om Jesus.
Jerusalem-jødenes fordømmelse og henrettelse av Jesus var en oppfyllelse av profetiene.
Jesu oppstandelse, og troverdigheten i denne påstanden.
Sitater fra profetene som talte om seier over døden, og at dette ikke gjaldt David, men Messias.
Tilgivelse for synd og frihet fra lovens fordømmelse gjennom Jesus er blitt en realitet.
Advarsel mot å forkaste budskapet.
Responsen var positiv, og ryktet spredte seg slik at neste sabbat ble stedet overfylt med tilhørere. Det ble også kraftige motreaksjoner fra jøder som var blitt provoserte. Paulus trakk seg tilbake for å unngå eskalering og vold. De forlot synagogen, men fortsatte med å undervise grekerne. Senere trakk de seg ut av hele området ettersom det var blitt organisert en forfølgelse mot dem. Menigheten var imidlertid allerede blitt etablert.
Paulus og Barnabas reiste deretter videre til Ikonium. Denne byen lå også i fjellene, om lag tusen meter over havet. Ikonium var den gang en viktig by den sørlige delen av den romerske provinsen Galatia. (I dag heter byen Konya, ligger i regionen Anatolia, og har om lag 2 millioner innbyggere.) Paulus og Barnabas forkynte evangeliet i den jødiske synagogen, og mange jøder og grekere ble overbeviste også der. Tegn, under og mirakler skjedde. Også her ble det kraftige motreaksjoner. Enkelte jøder anklaget Paulus og Barnabas for falsk lære, og gjorde folk fiendtlig innstilt mot dem (ESV: «… poisened their minds against the brothers»).
Etter hvert ble hele Ikonium delt i sine meninger om misjonærene. Motstanderne må til slutt ha fått grønt lys fra myndighetene i byen til å angripe dem og stoppe dem med vold. Paulus og Barnabas flyktet da til Lystra og Derbe hvor de fortsatte forkynnelsen av evangeliet. Her ble de først hyllet av folket på grunn av et mirakel (som de mistolket), og så ble de forsøkt drept etter å ha blitt anklaget av sine motstandere. Paulus ble steinet av den rasende folkemengden. De trodde han var død, men han overlevde mirakuløst. Reisen gikk videre sørøstover til Derbe hvor de startet en menighet, og deretter dro de tilbake til de galatiske byene hvor de var blitt forfulgt – Lystra, Ikonium og Antiokia-Pisidia. Deretter dro de sørvestover via Perga i Pamfylia og Attalia. Når de omsider kom hjem til Antiokia i Syria rundt år 48 hadde det gått rundt 1,5 år. De hadde mange opplevelser å rapportere om til vennene der, og fortalte om hvordan Gud hadde åpnet ører og hjerter hos både jøder og andre folkeslag.
En tid etter hjemkomsten skrev Paulus sitt brev til galaterne, det vil si til menighetene som de hadde plantet i Antiokia-Pisidia, Ikonium og Derbe. Brevet ble lest opp, kopiert og sendt videre til de ulike menighetene. I brevet får vi et unikt innblikk i de indre forholdene i menighetene, og forholdet Paulus hadde til dem. I brevet til galaterne ser vi at Paulus var blitt dypt bekymret over rapporter om at budskapet om Guds nåde som var gitt dem i Kristus var under angrep og holdt på å forvitre. De stod tydeligvis i fare for å bli fanget inn i gammel, jødisk loviskhet (se Gal. 1:6 og 3:1). Jødekristne som var medlemmer av fariseerpartiet i Jerusalem reiste nemlig rundt og oppfordret de jødiske troende til å holde fast på sine skikker og tradisjoner, og å holde Moseloven. De påla også de hedningkristne å la seg omskjære og bli jøder. (Et motiv kan ha vært å dempe konflikten mellom tradisjonelle jøder og Jesus-troende jøder ved å vise at de kristne arbeidet for jødenes sak, og oppnådde gode resultater (se Gal. 6:12). Mange greske kristne var blitt overbeviste av argumentene deres og lot seg omskjære. Stridighetene gjorde menighetene i Galatia urolige, forvirrede og splittet. Paulus var fortvilet over at mange så lett lot seg lokke vekk fra friheten som Jesus hadde kjøpt for dem med sitt eget blod (se Gal 1:6-8).
Til og med Peter og Barnabas lot seg påvirke av presset fra de kristne fariseerne, og sluttet å spise sammen med de uomskårne hedningkristne. Paulus karakteriserte dette som hykleri, og et svik mot evangeliet (Gal 2:11). De skapte skiller i menigheten, og behandlet de hedningkristne som annenrangs. I brevet gikk han derfor igjennom på nytt den radikale forskjellen som det er mellom å leve etter loven og å leve etter nåden gjennom troen på Jesus Kristus, det å leve etter menneskenaturen (i kjøttet) kontra det å leve i Ånden. Disse to ulike måtene å leve på kan ikke forenes, man må velge enten det ene eller det andre (se Gal. 5:4). Forsoningen med Gud og det nye livet var basert utelukkende på Jesu oppfyllelse av loven, ikke deres egen oppfyllelse. Gud hadde frikjøpt dem fra loven ved det perfekte syndofferet på korset; de var døde med Kristus, og reist opp med Kristus til et nytt liv, dedikert til Gud og basert på nåde. Ved å vende seg til de jødiske lovene forkastet de derfor i praksis Guds nåde (se 5:4).
Det var sådd skepsis mot Paulus i flere i menighetene i Galatia på grunn av påstandene fra de jødekristne forkynnerne. Paulus kritiserte dem skarpt, og fordømte læren deres som destruktiv, og en motarbeidelse av Gud. For oss i dag er brevet en viktig forklaring av motsetningen mellom nåde og fortjeneste i vår relasjon til Gud.
Test deg selv:
Hvordan begrunner Paulus sin autoritet som apostel?
Hva sa Paulus om å leve for mennesker og å leve for Gud?
Paulus skrev om hva som skjedde etter omvendelsen. Hva fortalte han?
Hvorfor reiste Paulus til Jerusalem sammen med Barnabas og Titus?
Hvorfor hadde Paulus protestert overfor Peter, og hva hadde Paulus sagt til ham?
Paulus skrev om et alvorlig problem han hadde hørt om i menigheten – hva var det?
Hvordan forklarte Paulus forskjellen mellom å leve etter Moseloven og å leve i tro til Jesus?
Hvor ble egentlig loven gitt av Gud?
Hva skjedde da Paulus først forkynte evangeliet for dem?
Hva sa Paulus om Isak og Ismael?
Omskjærelsen var ikke viktig, skrev Paulus. Hva var det som var viktig?
Hvilke frukter kommer av å følge menneskelig lyst, og hvilke kommer av å følge Åndens lyst?
Korint var et viktig trafikk-knutepunkt som lå vest for Aten i Hellas. Stedet er strategisk plassert på et eide mellom den store Peloponnesiske halvøya i sør og det greske fastlandet i nord. Korinterbukta går inn fra det Ioniske hav i vest, og Saroniabukta fra øst hvor Egeerhavet lå. Byen med de to havnene har derfor vært et strategisk viktig punkt gjennom flere tusen år. Byen har vært underlagt flere herskere. Romerne ødela den i år 146 f.Kr., men bygget byen opp igjen som en romersk koloni om lag 100 år senere. (Dagens Korint ligger om lag 2 km lenger nordøst fra der oldtidsbyen lå.)
Da Paulus kom til byen rundt år 51 var byen en hovedstad i den romerske provinsen. Det var travel aktivitet knyttet til de to havnene, med mye handel og gjennomfart, og en romersk militærbase. Byen hadde mange templer, markeder og «nattklubber». Korint var derfor preget av velstand og dyr livsstil, og en utsvevende moral. Byen hadde et Afrodite-tempel (erotikkens gudinne), og mange hundre (kanskje tusen) tempelprostituerte leverte sine tjenester både til byens betalingsdyktige fastboende og til de rike besøkende. «Å korintisere» var et uttrykk som ble brukt om å drive med seksuelle utskeielser. «Ikke alle kan dra til Korint», var et ordtak som ble brukt om at ikke alle hadde råd til slike utsvevelser. «Ikke alle kan dra til Las Vegas», ville man kanskje sagt i dag. Byen ble holdt i drift gjennom tusenvis av slaver som sørget for billig arbeidskraft, samt en mengde andre frie arbeidere, handelsfolk og håndverkere. Det var en jødisk koloni i byen også, og det var en synagoge der.
Paulus ble i Korint i ett og et halvt år. Der traff han de Jesus-troende jødene Akvilas og kona Priskilla som hadde kommet fra Roma etter at keiser Claudius hadde utvist jødene fra byen i år 49. Akvilas kom opprinnelig fra Pontus på sørøst-kysten av Svartehavet, og var teltmaker. Bakgrunnen for utvisningen fra Roma var sannsynligvis at det var blitt for mye uroligheter blant jødene på grunn av læren om Jesus. (Den romerske historikeren Suetonius, som levde i perioden år 69-122, skrev at utvisningen var knyttet til uroligheter rundt en person som ble kalt «Chrestus», ref. hans bok om livet til Claudius, del 25. Keiser Claudius ble imidlertid myrdet fem år senere, den 13.oktober i år 54 i en alder av 63 år. Hans død gjorde det trolig mulig for de utviste jødene å vende tilbake dette året. Claudius ble ellers etterfulgt av sin adopterte sønn Nero som senere skulle bli en særskilt ond og grusom forfølger av kristne.) Akvilas og Priskilla ble trofaste medarbeidere til Paulus i mange år. De returnerte senere til Roma og fortsatte arbeidet for Jesus i menigheten der. Blant annet hadde de menighetssamlinger i huset sitt (se Rom 16:3-5).
Da Paulus kom til Korint prioriterte han som vanlig å først oppsøke synagogen på sabbatene. Der forsøkte han å overbevise jøder og grekere gjennom undervisning og samtale om at Jesus fra Nasaret var Messias. Forkynnelse av påstander var ikke nok – Paulus begrunnet påstandene sine med grundig undervisning, argumenter, dokumentasjon fra Skriftene, troverdige forklaringer, samt utfyllende svar på innvendinger og spørsmål som kom. I tillegg lot Gud mange mirakler skje gjennom Paulus og teamet hans. Han skrev senere i et brev til dem (rundt år 55) at han hadde vært svak og skjelvende blant dem. Han følte seg helt avhengig av Gud, og var opptatt av at de skulle forstå, ta imot og bli forvandlet av Guds kraft i evangeliet. Han ville ikke forsøke å imponere dem med veltalenhet og menneskelig visdom (1. Kor. 2:3-5). Noen i synagogen ble likevel fiendtlig innstilt og respektløs mot ham. Paulus godtok uenighet, men ikke respektløshet. Han forlot synagogen, og fortsatte sin undervisning i nabohuset. Det tilhørte Titius Justus, får vi vite. Synagogeforstanderen Krispus var før dette blitt overbevist av Paulus’ undervisning, og fulgte ham. Mange andre i Korint var også blitt overbeviste.
Paulus må ha blitt urolig over den voksende motstanden fra enkelte av jødene, og vurderte kanskje å reise fra byen. I et syn fikk han imidlertid beskjed fra Jesus om å fortsette sin virksomhet i Korint (se 18:9-10). Det Paulus gjorde var altså en viktig del av Guds plan. Det er mulig at Paulus ga et nasireerløfte til Jesus i forbindelse med dette synet (se 18:18). Til sammen forkynte Paulus Guds ord i Korint i halvannet år (18 måneder). Han skrev også brev til menigheten i Tessalonika mens han var der.
Etter tiden i Korint dro han sammen med Akvilas og Priskilla videre til Efesos. Lukas, Silas, Timoteus og de andre ble igjen i Korint (se v.5 + 18). Paulus dro så videre sørover til Cæsarea og Jerusalem mens Akvilas og Priskilla ble igjen i Efesos. Mens disse var der møtte de Apollos fra Alexandria i Egypt – en jøde som hadde fått undervisning i «Herrens vei», og som var en engasjerende forkynner. De underviste ham om det som ennå manglet i hans forståelse. Etter en stund reiste Apollos til Korint og var til stor hjelp for de kristne der. Han kunne vise klart og overbevisende ut fra Skriftene at Jesus virkelig var Messias.
Paulus kom senere tilbake til Efesos, og ble der i rundt 2 år og 3 måneder mens han underviste. Mot slutten av sitt opphold i Efesos, altså rundt år 54-55, skrev Paulus det første brevet til korinterne (se 1.Kor 16:8, Apg 19:21-22). I dette brevet og det neste får vi innsikt i det indre livet i menigheten i Korint. Noen der hadde skrevet til Paulus (kanskje noen av Kloes folk, se 1. Kor 1:11) om problemer de hadde, og flere aktuelle spørsmål ble tatt opp (se f.eks. 1.Kor 7:1, 25, 8:1, 12:1, 16:1).
Temaer som ble tatt opp i det første brevet:
Forholdene mellom de kristne i menigheten (uenighet, krangling, splittelse, betydningen av samhold, orden, osv.)
Menighetens forhold til kulturen i samfunnet rundt seg.
Menighetens praksis rundt singelliv (ugift, enke, osv.) og ekteskap, brødsbrytelse og åndelige gaver.
Hvordan umodenhet i forholdet til Kristus førte til ulike problemer: Loviskhet, splittelse, seksuell umoral, krangling, dårlige holdninger, selvhevdelse og uorden.
Paulus besvarte spørsmålene etter tur, og tok også selv opp andre temaer som han mente var aktuelle. Han lærte dem om Guds sanne visdom som er annerledes enn verdens, om å holde sammen og styrke hverandre, viktigheten av å leve rent og hellig, betydningen av å kjenne Skriftene, det å ha en rett holdning til nattverden, funksjonene i menigheten som er Jesu kropp, troverdigheten i rapportene om oppstandelsen, og om givertjeneste – blant annet knyttet til gaven som ble samlet inn til menigheten i Jerusalem. Brevet viser at menighetslivet i Korint ikke var enkelt å få til å fungere. De trengte Guds hjelp gjennom både fornyelse, disiplin og modning.
Paulus underviste dem med en fars kjærlighet og autoritet – klart og tydelig, med visdom, omsorg og praktisk veiledning. Han gir oss dermed et godt eksempel på menighetslederskap.
Det andre brevet til korinterne:
Dette brevet ble skrevet av Paulus mens han var i Makedonia i år 55 eller 56, altså et par år etter det første brevet. Paulus hadde sendt Timoteus til Korint på sine vegne (Apg 19:22, 1.Kor 16:10-11), og hadde fått rapporter derfra som skapte bekymring. Det viste seg at det var oppstått umoral i menigheten, og at Paulus dessuten hadde motstandere der som spredte mistillit til ham. De hadde allerede vunnet flere over på sin side. Besøkende forkynnere hadde også laget uro, og hadde fremstilt seg selv som mer troverdige apostler enn Paulus. Korintermenigheten fikk et kort besøk av Paulus etter dette, og han var ikke blitt beroliget av det han så. Han hadde forsøkt å korrigere oppfatningene deres, men opplevde at tilliten deres var blitt svekket. Da han reiste fra dem hadde han en dårlig følelse. Paulus sendte snart Titus til dem med et nytt brev. Her ga Paulus dem klare advarsler om hva som var i ferd med å skje. (Se 2.Kor 2:3-4, 7:8-16. Selve brevet har vi ikke lenger har i dag.) Heldigvis godtok de fleste i menigheten advarselen, og tok et oppgjør med både umoral og negative holdninger. Paulus hørte de gode nyhetene, og skrev da et tredje brev. (Det er dette vi kjenner som Paulus’ andre brev til korinterne.) Her uttrykker Paulus lettelse over omvendelsen i menigheten (7:7-9), og at de hadde valgt å høre på ham. Han forsvarte også sin aposteltjeneste, og forklarte dem sin tankemåte, sine holdninger og sin kjærlighet til dem (se særlig kapitlene 10-12).
Paulus nevner noen av beskyldningene han hadde fått mot seg av sine kritikere:
De sa at han ledet folk vill (6:8),
at han opptrådte svakt og lite imponerende (10:1, 10),
at han var mindre kvalifisert enn andre ledere (11:5, 18),
at han utnyttet dem på en listig og utspekulert måte (12:10), og
at han hadde ikke gitt dem noen bevis for at Kristus talte gjennom ham (13:3).
Test deg selv i Første korinterbrev:
Hvorfor sa Paulus at han alltid takket Gud for dem?
Paulus hadde hørt at de kranglet. Om hva, og hva sa Paulus om dette?
Hva sa Paulus om Guds visdom som var så provoserende for jødene, og så tåpelig for grekerne?
Hvordan hadde Paulus presentert evangeliet for dem første gang, og hvorfor slik?
Hva sa Paulus om å bygge menigheten?
Paulus oppfordret menigheten å etterligne ham, på hvilken måte?
Det var et tilfelle av umoral i menigheten. Hva gjaldt det, og hva instruerte Paulus dem å gjøre i saken?
Et av medlemmene i menigheten hadde gått til sak mot en annen. Hva sa Paulus om dette?
Hva sa Paulus om å leve et rent liv seksuelt?
Hva sa han om ekteskap?
Kan du oppsummere hva Paulus sa om å spise kjøtt som var ofret til avgudene?
Hva sa han om en apostels rett til å motta økonomisk støtte fra menighetene?
Paulus minnet dem om hva som skjedde da Israelsfolket reiste gjennom ørkenen. Hva ville han fram til?
Hvilke instruksjoner fikk angående menighetssamlingene?
Hva sa han om Åndens gaver?
Hvordan definerte han kjærligheten, og hvilken betydning hadde den?
Hva sa han om Kristi legeme?
Hva underviste han om betydningen av og troverdigheten i oppstandelsen fra de døde?
Paulus nevnte innsamlingen av en pengegave til de troende i Jerusalem. Hva sa han om den?
Hva var hans siste instrukser i det første brevet?
Test deg selv i Andre korinterbrev:
Hva sa Paulus om sine lidelser og prøvelser i Asia?
Livene våre er som en «Kristi vellukt for Gud», sa Paulus. Hva tror du han mente?
Paulus beskrev de grunnleggende forskjellene mellom den gamle og den nye måten å forholde seg til Gud på. Hva sa han om det?
Vi er som skjøre leirkar som inneholder en stor skatt, skrev Paulus. Hva mente han?
Paulus sammenlignet kroppen sin med et telt. Hva mente han?
Hva sa Paulus om sin tjeneste blant dem?
Hva sa han om å leve hellige liv?
Paulus nevnte to typer sorg, hva var det?
Hva sa han om å være givende?
Paulus bad menigheten om å tåle litt galskap av ham. Hva mente han med det?
Gud hadde sagt til ham at hans nåde var nok for ham, og at kraften fullendes i svakhet. Hva tror du han mente med det?
Hva var Paulus opptatt av før han skulle besøke dem for tredje gang?
Hva var den siste oppmuntringen i det andre brevet?
Romerbrevet ble skrevet av Paulus mens oppholdt seg i Korint i Hellas. Han var der i tre måneders tid, antagelig rundt år 56-57 under sin tredje misjonsreise. Planen var å besøke Roma, men han måtte først reise til Jerusalem for å levere en stor pengegave til menigheten der. Dette var penger som var blitt samlet inn fra menigheter Paulus hadde besøkt, og som skulle være til hjelp for de fattige i menigheten i Jerusalem (se 15:19-32 og Apg 19:21).
Mens Paulus var i Korint var han gjest hos en mann som het Gaius (se 16:23). Paulus ble videre kjent med det jødiske ekteparet Priskilla og Akvilas i denne byen (se Apg 18:1-3). Ekteparet var nå flyttet tilbake til Roma, og var aktive i arbeidet for evangeliet der. Blant annet pleide de å samle menigheten til møter i hjemmet sitt (se 16:3-5). (Priskilla og Akvilas var opprinnelig fra Roma, men var blitt utvist derfra i år 49 sammen med alle andre jøder etter en beslutning fra keiser Claudius.)
Paulus hadde ennå ikke vært i Roma, men hadde likevel fått innsikt i hvordan det gikk med menigheten der gjennom rapporter fra andre. Brevet han skrev fra Korint viser at han kjente mange i menigheten der, og visste om hvilke utfordringer de hadde. I brevet tok han opp de temaene han mente var nødvendig, og sendte det så til Roma ved hjelp av en betrodd kristen søster og diakon som het Føbe (se 16:1-2).
Nesten tre år senere kom Paulus endelig til Roma – som varetektsfange. Han hadde anket sin sak til keiseren, og skulle være i Roma inntil saken var blitt avgjort. Han ankom byen som en slags privilegert fange, med romerske vaktsoldater som eskorte. Han fikk også en egen romersk vakt som skulle passe på ham (se Apg 28:16). På tross av at han var i varetekt fikk han mye frihet både til å bo i et privat hus, treffe folk, undervise og skrive.
I Romerbrevet forklarte Paulus de viktigste hovedtrekkene i kristen lære. Frelse fra synd, skyld og Guds dom kun kan skje ved omvendelse og tro på Jesus Kristus. Gud har gjennom Kristus i tillegg åpnet en vei til samfunn med seg som er åpen for alle folkeslag. Kristus er dermed oppfyllelsen av løftene om Guds rike. Han er den som vil fullføre Guds opprinnelige skaperplan: Å legge under seg og styre hele jorden gjennom mennesker som er skapt i Guds bilde.
Paulus forklarer i Romerbrevet hva som er forskjellen mellom verdens visdom og Guds visdom, hva som er forskjellen på et liv i Ånden og et liv etter menneskenaturen. Et liv i tillit til Gud og hans nåde er totalt forskjellig fra et religiøst strev etter aksept eller fortjeneste. Paulus skriver videre om hva som er jødenes og de ikke-jødiske folkeslagenes stilling i forhold til Guds plan, hvordan Gud kaller alle mennesker inn til Kristus, og til å bli forandret og lært opp av ham. I de siste kapitlene (12-15) beskriver Paulus så hvilke praktiske konsekvenser det hele må få for våre liv. Her nevnes en rekke ting som berører vårt forhold til Gud, oss selv, andre mennesker og myndighetene.
Romerbrevet er et teologisk og filosofisk mesterverk, og det er språklig og pedagogisk elegant. Flere ganger ser vi hvordan Paulus bruker spørsmål og svar som teknikk i undervisningen. Temaene er grunnleggende og viktige for å forstå kristen tenkning. Han tar opp et aktuelt spørsmål som han deretter drøfter frem til en konklusjon. Det er også tydelig at Paulus skriver til en blandet gruppe av både jøder og ikke-jøder. Sammenligner man Romerbrevet med Hebreerbrevet (som tydelig ble skrevet til jødiske kristne) kommer dette særlig godt fram. Siden han skrev brev er hans undervisning blitt til stor hjelp for millioner av kristne over hele verden. Paulus skulle bare visst hvor stor betydning brevene hans ville få!
Test deg selv:
Hva sa Paulus om sitt kall og sin tjeneste?
Hvorfor skammet ikke Paulus seg over evangeliet?
Hvorfor finnes det ingen unnskyldning for ikke å kjenne Gud?
Hva skjer når man lever som om Gud ikke finnes?
Hva skrev Paulus om Guds godhet og tålmodighet, rettferdighet og dom?
Paulus stilte spørsmål til dem som underviste den jødiske loven for andre – hva og hvorfor?
Hva var fordelene jødene hadde i forhold til andre folkeslag?
Var jøder bedre stilt enn andre i forholdet til Gud?
Hvordan kan mennesker få et rett forhold til Gud?
Hva oppdaget Abraham om Guds rettferdighet?
Hvem ble Abrahams velsignelse gitt til?
Hvordan var Abraham et eksempel for oss?
Hvordan kan vi få fred og glede?
Hva sa Paulus om Adam og Kristus?
Hvis nåden alltid er større enn synden, skal vi da bare fortsette å synde slik at Guds nåde kan bli enda større?
Skal vi bare glemme alle budene siden Gud har satt oss fri fra loven?
Er loven et instrument for det onde siden vi stemples som lovbrytere?
Synd fører til død. Er det budene som dreper oss?
Hvordan kan et menneske bli fri fra alle lover i et samfunn?
Hvordan kan et menneske bli fri fra å slave under synd?
Den ene måten å leve på fører til død, mens den andre måten fører til liv. Beskriv de to måtene å leve på.
Hva er sammenhengen mellom å ha Guds ånd og det å være et Guds barn?
Hvem eller hva kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus?
En bitter sorg tynget Paulus, hva var det?
Gud hadde gitt store løfter til Israel. Klarte ikke Gud å holde dem?
Var Gud urettferdig da han valgte Jakob og ikke Esau?
På hvilken måte hadde Israel snublet?
Hvordan kan et menneske bli frelst?
Hadde Israel egentlig hørt og forstått evangeliet, ifølge Paulus?
Hadde Gud forkastet Israel?
Hva sa Paulus om jødene, hedningene og oliventreet?
Hvordan oppfordret Paulus alle troende til å leve?
Hvilken holdning bør vi ha til myndighetene?
Hvilken instruks har Paulus om vårt forhold til andre troende?
Hva skrev Paulus til de som var sterke i sin overbevisning?
Apostlenes gjerninger er skrevet av Lukas, og er dermed den andre boken han har bidratt med i Det nye testamente. Han reiste sammen med Paulus på hans andre og tredje misjonsreise (i årene 48-57 e.Kr.), og fulgte senere med ham til Roma da han var blitt arrestert.
Lukas rapporterte om en serie dramatiske hendelser i løpet av de første tretti årene fra Jesu oppstandelse rundt år 33 og frem til keiser Neros forfølgelseskampanje mot kristne i år 64. Rapportene Lukas skrev er usedvanlig presise, og inneholder mange historiske detaljer. Over 80 faktaopplysninger (navn, steder, tidsangivelser og hendelser, personer, kulturelle beskrivelser, osv.) er bekreftet fra andre kilder eller gjennom arkeologiske undersøkelser.
Lukas skrev basert på beretninger fra Paulus og andre frem til kapittel 16. Da Paulus og hans gruppe kom til Troas (16:10) brukte Lukas ordet «vi», f.eks. «… forsøkte vi straks å komme til Makedonia …». Lukas fulgte da med Paulus fra Troas, og fra da av rapporterte han som et øyenvitne. Han holdt seg sammen med Paulus på de neste reisene, og trolig helt fram til Paulus døde i Roma rundt år 65.
Paulus og teamet hans kom senere tilbake til Troas, og ble der i en uke (20:6). Paulus hadde lange undervisningsøkter i den varme salen de var i, og den unge Evtykos sovnet sittende på en vinduskarm slik at han falt rett i bakken fra tredje etasje og ble liggende livløs. Heldigvis kom han tilbake til livet igjen da Paulus tok ham i armene og ba for ham. Paulus og Lukas reiste videre mot Jerusalem, og hadde flere korte stopp underveis – blant annet i Efesos.
Omsider kom Paulus, Lukas og de andre til Jerusalem (antagelig) rundt pinsetider i år 58 (se 20:16), hvor de møtte Jakob (Jesu bror som nå var blitt en ledende eldste i byen) og de andre lederne for menigheten (21:17). Under et besøk i tempelet ble Paulus gjenkjent av noen motstandere, og spetakkelet som fulgte endte med at romerske soldater grep inn og arresterte ham. Han ble snart overført fra Jerusalem til fengselet i Cæsarea av sikkerhetsgrunner. Jesus talte der til ham i et syn om natten at han skulle vitne i Roma også (23:11). Det gikk to år. I en ny rettssak med anklagerne til stede fikk Paulus endelig sjansen. Han valgte å benytte seg av sin romerske borgerrett, og anket til høyesterett – det vil si keiserens domstol i Roma. Paulus ville sikre seg at han ikke ble sendt tilbake til Jerusalem der de hadde lagt planer om å drepe ham, og han hadde instruksjonen fra Jesus i bakhodet: Han skulle vitne i Roma. En tid senere ble det arrangert en ny høring hvor selveste kong Agrippa og søsteren Berenike var til stede. Paulus forsvarte seg godt, og kunne blitt løslatt om han ikke hadde anket.
Lukas synes å ha hatt kontakt med ham hele denne tiden, og også på den dramatiske fangetransporten til Roma som fulgte senere (27:1-2). Han støttet Paulus trofast både som venn, reisefølge, lege (Kol 4:14) og som sekretær. Ved å holde seg i området Cæsarea-Jerusalem hadde Lukas tilgang til en rekke førstehåndskilder og intervjuobjekter, noe som kan ha hatt stor betydning når han skrev sitt evangelium om Jesus. Lukas ankom Roma i år 60 sammen med Paulus (28:16), og var med ham der under hans to år lange husarrest. Apostlenes gjerninger ender i Roma i år 62 med at Paulus var i husarrest, og hvor han tok imot gjester som han underviste om Jesus ut fra Skriftene. Dette året skrev han blant annet til Filemon, og han virket da optimistisk i forhold til løslatelse (Filemon 19-22). Hvorfor stoppet Lukas å skrive der?
Historiske kilder tyder på at Paulus ble henrettet i Roma i år 65 av Nero, altså tre år senere. Ett år før sin død, i år 64, skrev Paulus sitt andre brev til Timoteus fra et fengsel i Roma. Han forventet da ingen løslatelse lenger, men tvert imot en dødsdom (2.Tim 4:6-8). Hva skjedde med Paulus i årene 62-64? Vi har noen få holdepunkter.
I brevet til Timoteus nevnte Paulus kobbersmeden Aleksander som hadde gjort ham mye ondt, og at ingen stod med ham i den første rettssaken. Tidligere hadde Paulus skrevet til Titus mens han var i Nikopolis på vestkysten av Hellas. Ifølge brevet hadde Paulus etterlatt Titus på Kreta for å ta seg av den nystartede menigheten der. Han instruerte ham i brevet om ting som gjaldt dette. Men verken Kreta eller Nikopolis er nevnt i noen av misjonsreisene. Mange historikere mener at Paulus ble løslatt fra husarresten Roma rundt år 62 (slik han forventet skulle skje), og deretter startet på sin fjerde misjonsreise – blant annet til Kreta. Han ble så arrestert på nytt igjen to år senere med en ny anklage fra jødene om ordensforstyrrelse. Kobbersmeden Aleksander kan ha ledet an i disse anklagene mot ham. Mange steder hvor Paulus forkynte ble det sinte reaksjoner fra motstandere, og romerne slo hardt ned på bråk og uro. Dette kan forklare hvorfor Paulus denne gang forventet dødsdom i det siste brevet til Timoteus, og hvorfor så få stilte opp for ham. Paulus var nok skuffet over dette, og følte seg sviktet. Likevel virket han ikke fortvilet, men var klar til å møte Herren. Fortsatt ser vi imidlertid Lukas stå ved hans side som en trofast venn og medarbeider (2.Tim 4:11).
Les Lukas’ beskrivelse av de første tretti år i kirkehistorien, og se hva du kan lære i forhold til vår situasjon i dag.
Lesespørsmål:
Hvem skrev Apostlenes gjerninger, og hvorfor?
Hvordan ble disiplene helt overbevist om at Jesus virkelig var blitt levende igjen?
Hvilke instruksjoner ga Jesus til disiplene før han ble tatt opp i skyene?
Hva skjedde på pinsedag?
Peter og Johannes gikk til tempelet for å be. Hva skjedde?
Hva skjedde da de stod foran det Jødiske råd?
Hvorfor var det ingen som led nød blant de troende?
Hva skjedde med Ananias and Saffira, og hvorfor?
Hva skjedde den andre og tredje gangen apostlene ble arrestert?
Hvilket oppdrag var det Stefanus fikk, og hva skjedde med ham?
Etter at forfølgelsen i Jerusalem startet ble evangeliet spredt til naboregionene. Hva skjedde i Samaria?
Hva skjedde med Filip og den etiopiske evnukken?
Saul var på vei til Damaskus; hvorfor det, og hva skjedde?
Hva skjedde med Peter i Lod og Jaffa?
Hvordan var historien om Kornelius, og hvordan overbeviste Herren Peter om at han skulle besøke ham?
Hvordan overbeviste Peter de som kritiserte ham for dette i Jerusalem?
Hva skjedde i Antiokia ved Pisidia (i dagens Tyrkia)?
Kong Herodes Agrippa drepte Jakob og arresterte Peter med planer om å henrette ham også. Hva skjedde?
Fortell om den første misjonsreisen som Paulus, Barnabas og Johannes Markus gjennomførte.
Hva gjorde Paulus og Barnabas etter at de hadde forkynt evangeliet i Derbe?
Hva gjorde de etter at de hadde returnert til byen Antiokia i Syria?
Det brøt ut en krangel i Antiokia hvor lederne i Jerusalem ble bedt om å gi en avklaring. Hva gikk uenigheten ut på, og hvordan ble den løst?
Hvordan startet Paulus og Barnabas’ sin andre misjonsreise?
Fortell hva som skjedde i Filippi.
Hva skjedde i Tessalonika og Berøa?
Hva hendte i Aten?
Hva hendte i Korint?
Hvem var Apollos?
Fortell hva som skjedde i Efesos.
Paulus ba lederne i Efesos om å møte ham i Miletos (Milet). Hvorfor det?
Hva skjedde da Paulus ankom Jerusalem?
Hva sa Paulus i talen fra borgtrappen? Hvorfor ble folk så sinte igjen?
Paulus ble fremstilt for Jødenes høy råd, Sanhedrinet. Hva skjedde der?
Hvordan havnet Paulus i Cæsarea med guvernør Felix?
Hva skjedde under den første høringen i Cæsarea?
Hvordan fikk Paulus anledning til å dele sitt vitnesbyrd med Kong Agrippa og søsteren hans, og hva sa han?
